Sturla Haugsgjerd. Foto: Mikalsen, Helge

Debatt

Polariseringsproblemet

I kjølvannet av den opphetede Jordan Peterson-debatten forrige uke har jeg tenkt mye på et fenomen som gikk igjen flere ganger når det sto på som verst, nemlig polariseringen av debatten.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

STURLA HAUGSGJERD, skribent

Blant temaer som ytringsfrihet, identitetspolitikk, religion, innvandring, integrering og politisk korrekthet, er dette også et tema som veldig ofte kommer opp når jeg hører på konservative stemmer i den amerikanske YouTube/podcast/Twitter-diskursen som nevnte Peterson, men også navn som Dave Rubin, Joe Rogan, Sam Harris og ikke minst den konservative wiz kid Ben Shapiro representerer. De snakker ofte og mye om at USA er separert, polarisert og delt opp i lag. Spesielt Harris er opptatt av at man ikke skal såkalt «abonnere» på individer og/eller ideologier, men heller diskutere hver enkelt sak for seg og på grunnlag av sakens fakta og ikke hvilke sentimenter som ligger bak.

Om man tar en rolig spasertur på amerikansk Twitter, fra venstre til høyre, er det umulig å si seg uenig i at brorparten av tvitrerne befinner seg i ideologiske «siloer» eller ekkokamre, der de nettopp abonnerer på og heier frem sitt lags «stjerners» synspunkter og argumenter. Følelsen jeg sitter igjen med er ofte den at det er viktigere å diskreditere «fienden» enn å gå i dialog med dem, til tross for at – og dette igjen spesielt på konservativ side – «lagets stjernespillere» nettopp maner til det motsatte.

les også

«Til syvende og sist er Peterson en middelmådig tenker med en viss finesse innen sosiale medier.»

Et godt eksempel var da jeg i går spilte inn et forslag på Twitter til Dave Rubin, programleder for Youtube/Patreon-programmet The Rubin Report, om det ikke hadde vært kult å få f.eks. Shapiro til å gå opp mot en typisk eksentrisk europeisk postmodernist som Slavoj Zizek, en både medievant og underholdende fyr med et relativt fleksibelt meningshode, og som jeg kunne se for meg ville gjort en interessant figur i en slik kontekst. Umiddelbart ble jeg buet ut av amerikanske die hard Rubin-fans som mente det var totalt meningsløst å snakke med nevnte Zizek, nettopp fordi han var postmodernist, og derfor både dum og farlig og irrelevant.

Etter en kort interaksjon med den mest aggressive motstanderen av mitt forslag, en ung fyr fra Denver, viste det seg at ikke bare ante han ikke hvem Zizek var, men det fremkom kjapt som rimelig åpenbart at han ikke heller ante hva postmodernisme var, utover at det var noe jævelskap fra Europa han ikke ville vite av for det hadde han hørt på nettopp Rubin Report. Jeg spurte om han selv tenkte dette var en konstruktiv måte å angripe ting på, å på refleks avskrive en fyr (Zizek) han ikke viste hvem var fordi Rubin og hans gjester har uttalt seg negativt om postmodernisme? Og om han selv tenkte det var en innstilling som var i tråd med hans helt Dave Rubin, som i program etter program gjentar et budskap om å sprenge seg ut av egen tankesilo og oppsøke kunnskap på egenhånd for å gjøre seg opp meninger om folk og emner, uten å blindt følge «laget» og «lagledernes» anbefalinger? Da medga han som sant var at jeg jo hadde et poeng og ba om jeg kunne anbefale en link med noe Zizek-relatert så han selv kunne få bekreftet eller avkreftet sin mistanke om at han var en postmodernistisk idiot eller ei.

Disse trendene er åpenbart sterkest på den andre siden av dammen og later til, akkurat nå, hardest å ramme meningsbærere med konservativt grunnsyn. Av eksempler kan nevnes den tidligere Google-ansatte James Damore som fikk sparken da han i et memo utfordret storselskapets venstreorienterte retningslinjer på jobben, frilansjournalisten James O’Keefe fra Project Veritas som ved hjelp av skjulte opptak avslørte (det skal sies at det er uenighet om hvorvidt avsløringene var definitive) at Twitter driver med «shadowbanning» av konservative kontoer (dvs at de nedprioriteres av Twitters egne algoritmer slik at de sjeldnere eller aldri dukker opp i andres feed, uten at de selv vet at de er sensurert) – og ikke minst professoren Bret Weinstein ved det ultraliberale Evergreen University, som ble kneblet og fryst ut av ledelsen etter at studentene fikk «medhold» i anklagende de framsatte mot ham om at han var en rasist fordi han nektet å holde seg hjemme fra jobben fordi han var hvit (hvert år er det slik på Evergreen at svarte holder seg hjemme én dag, Day of Absence, for å minnes den amerikanske historien med slaveri og rasisme, men i 2017 valgte de å snu om på dette og sterkt anmode alle hvite fra å ikke komme på campus).

Men er disse problemstillingene overførbare til norske forhold?

les også

I kulturkrigernes tid

Da kom jeg på samtalene jeg har hatt med en ung, feministisk og venstreorientert skribent, der jeg ønsket å dele med henne teksten «Preliminary Materials for a Theory of the Young-Girl», skrevet av det franske venstreradikale skrivekollektivet Tiqqun fra 2001. Teksten problematiserer blant annet den vestlige feminismen i kapitalismens tidsalder, noe jeg trudde hun ville sette pris på, men istedenfor opplevde jeg å bli møtt med et skuldertrekk. Nå er jeg hverken tankeleser eller en som har til vane å ta screenshot av private samtaler, men inntrykket jeg fikk var at hun først og fremst ikke hadde tid, men ikke heller var spesielt interessert i å få sitt syn på saken utfordret.

Det fikk meg til å undre over om vi også i Norge lider av et snev av kollektiv «silosyke», en mildt feberaktig, men likefullt potensielt smittsom tilstand hvis symptomer får en til å nærmest ubevisst styre klar av meningsrom der synspunkter blir utfordret på et koherent vis. Og hvor man søker seg enten til det trygge stedet der meningsfeller og lagspillere heier en frem og underbygger ens verdenssyn, eller til et grumsete farvann av ekstremt polariserte versjoner av meningsmotstand, som om for å få bekreftet at «de andre» som mener «noe annet» er, som man aller helst liker å tro: rabiate, irrasjonelle og kanskje til og med vondviljet eller slemme.

Dette er absolutt ikke ment som kritikk av vedkommende. Jeg kunne brukt en haug andre profilerte samfunnsdebattanter som eksempel, meg selv inkludert, fordi jeg tror dette gjelder for omtrent samtlige av oss.

Så mitt spørsmål er derfor: i en tid der en polarisert debatt, bestående av to lag som buer og heier, fremstår som en større trussel enn noen gang tidligere i historien - hvor ofte kan du med hånden på hjertet si at du aktivt søker deg ut av din egen tankesilo og genuint tar til deg informasjon fra kanaler, individer eller institusjoner du vet, eller i det minste er overbevist om, representerer ideer og synspunkter du er uenig i?

Eller kort sagt: hvor ofte utfordrer du aktivt ditt rådende syn på saker og ting?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder