Kampen om historien
Den europeiske flokken er kanskje i ferd med å rakne. Synet på historien og forvaltningen av historien kan stå som et bilde på polariseringen vi er vitne til.
BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita
Som mange hadde forventet, vedtok det polske parlamentet nylig en lov som forbyr å fremstille polakker som medvirkende til Holocaust, eller å omtale dødsleirene i Polen som «polske». Overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre år.
Øst-Europa har, med sine unge demokratier og mistro til fremmede, en annen historie enn den vestlige, som gjør dem mottagelige for oppvåkning av en nasjonal identitet som ble tatt fra dem av vasallherrene i Kreml under den kalde krigen.
Mange polakker oppfatter historien som enkel og vond: Deres land ble brutalt revet i stykker av okkupasjonsstyrker, og folket måtte betale bittert for sin massive motstand. Det er riktig, men her, som i så mange minnekulturer, finnes elefanter i rommet. I boken «Dødsmarkene» skrev historikeren Timothy Snyder at det ofte var en overlapping av ideologi og interesser mellom nazister og lokale nasjonalister i å ødelegge Sovjetunionen og å drepe jøder. Langt flere samarbeidspartnere bare sa de riktige tingene, eller sa ingenting og gjorde det de ble fortalt.
Den polske historikeren Jan Gross, som har skrevet omfattende om polske medløpere og drapsmenn under Holcaust har ved flere anledninger blitt forespeilet av polske myndigheter at de vil trekke tilbake hans statlige fortjenestemedaljen på grunn av, som det heter, upatriotisk virksomhet.
I Polen er det regjeringsstyrte Instituttet for nasjonalt minne forvandlet fra å være en faglig institusjon til en heftig politisk aktør på den nasjonalkonservative siden. Blant annet har instituttet anklaget Lech Walesa, som er en sterk kritiker av regjeringspartiet PiS, for å ha vært kommunistisk infiltratør.
Kontroll over historien er og har vært et vannmerke for de fleste autoritære. Den som har kontroll over fortiden vil lettere kunne kontrollere nåtiden. Kommunistene gjorde det med jernhånd under den kalde krigen. Den nye bølgen av reaksjonære nasjonalkonservative har tatt opp tråden, i Polen, Ungarn, Russland og Tyrkia. Her skal historien fremstilles som organisk, heroisk og ren. Nasjonen har aldri gjort noe galt, og alt som har gått den ille skyldes antagonisme utenfra. Rent logisk stemmer det også overens med gjennomgripende nasjonalkonservativ selvlegitimering: Hvis nasjonen er alt, må nasjonen også være god og med en gyllen fortid. Den gode nasjon må fremstilles i form av kollektivt minne, ledsaget av påstander om renhet i essens, og dermed og hvordan essensen og gruppen går langt tilbake i tid.
Det er ille nok at regimene i disse landene selv blir aktører i historiske fremstillinger. Enda verre er det at statsautoriserte historikere i statlige institutter konstruer nasjonal kanon som skal erstatte fiendtlige og unasjonale lærebøker ved skoler og universiteter.
Neste steg er å lovfeste nasjonal kanon, straffeforfølge fri forskning og offentlig mistenkeliggjøre historikere som sier stygge ting om nasjonens gyllne fortid.
I Ungarn har statlig kanonisert historieformidling lenge vært en høyt prioritert sak for regjeringen. Statlige institutter og museer har blitt opprettet for å gjenopprette nasjonens ære, skolebøker blir skrevet om. Det reises stadig statuer av halvfascistiske og autoritære Miklós Horthy. Under Horthys regime unnslapp de fleste ungarske jødene dødsleirene, noe som lenge var en pluss i margen for ettermælet hans. Men som Timothy Snyder skriver i «Dødsmarkene», ble likevel 20 000 statsløse jøder drevet ut av Ungarn og gikk en sikker død i møte.
I 2013 opprettet Viktor Orbáns regjering historieforskningsinstituttet Veritas (sannhet). Formålet med det statsautoriserte historikersenteret er å forske og skrive om de siste 150 årene av ungarsk historie, med vekt på å «styrke den nasjonale identiteten og understøtte nasjonal historiekunnskap basert på historiske fakta», i følge et regjeringsdekret som Orbán selv undertegnet.
Senest i år forelå det planer om å arrangere høymesse for Horthy i Budapest der Sándor Szakály, direktør for Veritas-instituttet og Sándor Lezsák, en av regjeringspartiets ledende figurer, skulle delta. Høymessen skulle finne sted på Holocaust-dagen den 27. januar, altså på et tidspunkt som man skal være ganske naiv for å tro var tilfeldig. På grunna av massive protester, også fra utlandet, ble høymessen avlyst.
I Russland har lignende pågått i lang tid. Det er nesten umulig for historikere å jobbe uten statlig overvåking. Det er nedlagt forbud mot utenlandsk finansiering av historiske museer. I Tyrkia har kampen om historien pågått siden staten ble opprettet, med det armenske folkemordet som et evig gnagsår på den plettfrie vandel tyrkiske myndigheter ønsker å kanonisere. Artikkel 301 i den tyrkiske lovgivningen forbyr krenkelse av «tyrkiskheten» og har blitt benyttet flittig gjennom tidene.
Vi ser den samme trenden hos andre radikale populister langt til høyre i Vest-Europa. I Tyskland har en del av AfDs program vært å rehabilitere Tysklands rolle under den andre verdenskrig. Et av utspillene fra AfD gikk ut på å renvaske begrepet «völkish» i den tyske offentligheten. Selve ordet betyr folkelig, men er i dag uløselig knyttet til Die völkische Bewegung (folkebevegelsen), en forløper til nasjonalsosialismen. «Det er uakseptabelt å redusere ordet völkish til rasist», uttalte daværende partileder Frauke Petry i 2016: «Jeg bruker ikke selv ordet, men jeg har problemer med de negative konnotasjonene konseptet völkish blir tillagt. Vi må jobbe for å gi konseptet positive konnotasjoner.» Petry visste hva hun gjorde når hun pirker borti det åpne tyske såret. Senere har flere ledende partifolk uttrykt at tyskere også bør være stolt av de tyske soldatenes innsats under Andre verdenskrig.
De reaksjonære har vind i seilene. Den amerikanske stiftelsen Freedom House, som overvåker globalt demokrati, viser i sin nye rapport en verdensomspennende nedgang i global frihet og et USA som er svekket som leder av den frie verden. Amerikas demokratiske standarder eroderer i et akselerert tempo, heter det i rapporten. Det er liten tvil om at Trumps presidentskap har en hybriseffekt på illiberale og reaksjonære regimer. Trump gir stadig uttrykk for beundring for autokrater. I Polen ble han mottatt som en helt blant de nasjonalkonservative under statsbesøket i fjor sommer, der Trump ga klart uttrykk for at han og regjeringspartiet PiS delte verdier.
De nasjonalkonservative ser bare bakover og ønsker seg nasjonalstater og verdier slik de var før globalisering og liberale demokratier. Det viktigste pedagogiske verktøyet blir derfor å formidle en historie som ikke er sann, men oppbyggelig. For å få til det, vil de stoppe kjeften på de som ønsker å fortelle den usminkede sannheten.
Den nasjonalkonservative fortellingen vinner gehør, fordi den også fremstår optimistisk for mange som føler uro og fremmedgjøring over utviklingen i Europa. Sånn sett er radikale høyrepopulister flinke til å pusse messingen og servere romantiske (og utopiske) historier om å snu tiden tilbake til harmoniske tilstander, kombinert med lettfattelige skyldnere: Hvordan kunne den europeiske etablerte makten tillate at millioner av fremmede mennesker flommet inn i våre land mens våre egne verdier og tradisjoner sakte males i stykker? Hva har liberalt demokrati gjort for oss forsømte?
I den reaksjonære kulturkrigen som rir Vesten, ligger det et motsvar som potensielt kan bidra til å gjøre klimaet verre og forsterke reaksjonen. Den typen vekselvirkning er nesten for en slags historielov å regne, selv om man ikke bør har for sterk tro på slike uskrevne lover. Den europeiske flokken er kanskje i ferd med å rakne. Synet på historien og forvaltningen av historien kan stå som et bilde på den autoritære polariseringen vi er vitne til.
På den andre ytterkanten av den politiske skalaen finner vi de som bare ser fremover. Forbløffende nok har de et nesten identisk syn på historien som instrumentell. De vi rive ned det som hører fortiden til (sensurere bøker, stoppe kjeften på annerledes tenkende, rive minnesmerker), så fremt det ikke synergerer med et moderne politisk program.
Det de har til felles, både til høyre og venstre, er det konstante nærværet av høylydt og sentimental krenkelse over fortiden.
I karikert form kan man si at det foregår en polarisering mellom selvpiskerne og reaksjonen. Selvpiskerne er de som mener at den vestlige sivilisasjonen er full av historisk skyld. De mener at eget lands tradisjoner langt på vei består av gammelt slagg som bør kastes på dynga. Mange steder er selvpiskerne av den aggressive sorten. De vil retusjere historien og lage helt nye språkformer, fordi folk før i tiden tenkte tanker og skrev og sa ord som ikke skulle vært tenkt, skrevet eller sagt, heller ikke i retrospektiv, og derfor ikke fortjener oppmerksomhet fordi det er skadelig, både i fortid og nåtid. De er så overbevist om å ha rett at de ikke vil slippe til de som er uenige med dem, for eksempel i universitetenes forelesningssaler. For selvpiskerne er identitetspolitikk den nye formen for nasjonsbygging. Den store flokken fragmenteres opp i en lang rekke mindre flokker som alle krever sitt og alle har egne oppfatninger om innenforskap og utenforskap, men de er skjønt enige om hvem og hva som er skyldneren for alt som er skapt av ting de ikke liker.
Det sier seg selv at så ulike oppfatninger av den verdenen vi lever i vanskelig kan finne felles grunn. Samtidig er det klart at det er en ujevn proporsjonalitet mellom illiberale statsmakter og illiberale studenter og aktivister. De liberale demokratiene står fremdeles sterkt, og de radikale, særlig på venstresiden, utgjør større eller mindre mindretall.
Litt av problemet med moderne mennesker er likevel at vi har en tendens til å tro at tiden vi lever i vil vare evig. Det er nok her en del av de mest fremtidsoptimistiske har bommet. De har trodd at liberalt demokrati er så suverent at ren fornuft ville garantere for dets eksistens til evig tid. Det er på ett vis merkelig, med tanke på den historien vi faktisk har. Mennesket er tilpasningsdyktig men også lett å manipulere.
Når ballen først begynner å rulle i saker som splitter befolkningen, kan resultatet bli at mange hiver seg på, noe for eksempel digitale medier er som skapt for.
I politikkens ytterkanter, blant de radikale, er nesten alltid sensur og meningskontroll vesentlig i det strategiske repertoaret. Det ligger i radikalismens natur.
De moderate, liberale demokratene har ikke det samme registeret som de radikale og autoritære. Derfor kan vi fremstå rådville i møtet med den illiberale og rasende trenden vi ser i disse dager, i en vestlig verden som etter de fleste målestokker faktisk er et bedre sted å leve i enn noensinne før.
