HOLMLIA: Young Bloods blir i hemmelige etterretningsrapporter omtalt som Oslos største gjengtrussel, omtalt i en stor VG-avsløring forrige helg.
HOLMLIA: Young Bloods blir i hemmelige etterretningsrapporter omtalt som Oslos største gjengtrussel, omtalt i en stor VG-avsløring forrige helg. Foto: Privat / Privat

Gjengfenomenet i Oslo er ikke «svenske tilstander»

MENINGER

Gjengfenomenet i Oslo er ikke «svenske tilstander», dette finner sted i alle land med en betydelig narkotikamarked og med store forskjeller som gir seg utslag i sosial og økonomisk eksklusjon.

debatt
Publisert:

ØYSTEIN SCHJETNE, Styreleder i stiftelsen Golden Colombia.

Da en nabo ble torturert og drept av en gjeng her i Colombia for noen år siden, sirkulerte bildene av det ille tilredte liket i sosiale medier. Alle i det fattige nabolaget visste, men ingen informerte myndighetene. For de og visste jo godt, litt for godt. Det eneste vi kunne oppnådd med å «tyste» var å utsette oss selv eller våre familier for en grufull hevn.

Det er lett å se at alle som skriver kronikker og eller uttaler seg i andre kanaler om gjengfenomenet i Oslo er vant til å kunne gå til politiet hvis man blir utsatt for kriminalitet. Men de lever i en annen verden. Dette er Den fjerde verden, som sosiologen Manuel Castells kaller de små eller store samfunn som ikke lykkes med å integreres i kapitalismens verdikjeder. Dermed ender de etterhvert i stedet opp med en «pervers integrasjon»: kriminalitet.

Slik er den globale narkoindustriens modus operandi: Gjenger tar kontroll over territorier der de erklærer monopol på narkosalg, og denne territorielle kontrollen fordrer sosial kontroll. Alle som mistenkes for å sympatisere med konkurrerende voldsmonopoler – staten eller andre gjenger – utgjør en potensiell trussel og må bringes til taushet. Eller fordrives.

Det dreier seg ikke nødvendigvis om bevisste strategier; det er det kriminelle markedets usynlige hånd som virker.

Dette er ikke «svenske tilstander», dette finner sted i alle land med en betydelig narkotikamarked og med store forskjeller som gir seg utslag i sosial og økonomisk eksklusjon. En fellesnevner er riktignok at befolkningen på disse stedene er mørkere i huden enn gjennomsnittet. For selvfølgelig har gjengproblemet med etnisitet å gjøre.

De første gjengene i begrepets moderne betydning oppsto i USA utover på 1800-tallet. Gjengfenomenet i USA ledet etterhvert til utviklingen av svingdørteorien for gjengdannelser: Gjenger domineres av stadig nye etniske grupper ettersom de foregående blir integrert i samfunnets legale økonomi. Irske gjenger ble erstattet av italienske gjenger, som ble erstattet av polske gjenger, som ble erstattet av svarte og latinos.

Men der ser det ut til at svingdøren satte seg fast.

Integrasjonen er nemlig vanskeligere for synlige innvandrere. Og mens debatten går om det skyldes lavt utdanningsnivå og bestemte religiøse og kulturelle særtrekk, eller derimot stigmatisering som fører til eksklusjon og en selvoppfyllende profeti, driver minoritetsungdom uten mål for tilværelsen inn i armene på de kriminelle.

Som i hovedsak driver med narkotika, som igjen er driveren for de fleste andre typer organisert kriminalitet.

Denne narkoøkonomien trenger selvsagt også sine institusjoner for å fungere. Som fasadebedriftene som både skjuler logistikk og fungerer som hvitvaskingsmaskiner. Legitimerende narkokultur som narcocorridos for kartellene i Latin-Amerika eller drill rap for gjengene i Chicago og London. Skatt i form av beskyttelsespenger som bedrifter og sivilbefolkningen betaler for å slippe problemer og som innkreves for å øve sosial kontroll -  vise hvem som har den egentlige makten. Mikrokreditt med blodrenter og innkreving utenfor inkassosystemet.

Og altså gjengene. Dels er disse narkoindustriens detaljistledd, men de er også den organiserte kriminalitetens stående armé. Ordensmakten som settes inn hvis noen tyster, ikke betaler, eller på andre måter bryter de kriminelles uskrevne lover som disse samfunnene er underlagt.

Og ikke minst hvis politikere og ordensmakt blir for nidkjære i sin embedsutøvelse.

Slik har for eksempel Medellin i Colombia lyktes med å redusere drapsraten ved en hemmelig ikke-angrepspakt mellom myndighetene og kartellene. Hvis myndighetene bryter denne pakten, gir disse bakmennene ordre til de hundretalls gjenger de forsyner og kontrollerer i byen om å ekspandere sine respektive territorier. Den resulterende gjengkrigen får likhusene til å fylles opp og dermed hoder til å rulle i politikk, administrasjon og ordensmakt.

Gjennom denne terrorbalansen konsolideres de kriminelles makt over disse samfunnene. Politi og andre representanter fra storsamfunnet ender opp med å se ned eller vekk, pax mafiosa råder.

Vår organisasjon har i 10 år banket på dører overalt hos norske institusjoner for å forklare disse sammenhengene; hvordan dette uvergerlig vil ramme også oss så lenge etterspørselen etter narkotika øker og unge menn med innvandrerbakgrunn ikke lykkes i samfunnet. Med et par hederlige unntak, har interessen vært fraværende.

Så langt skyldes nok det manglende forståelse. Men i fremtiden er det fare for at passiviteten også i Norge vil skyldes et ønske om at gjengene ikke løsner skudd på offentlig sted. Og egne økonomiske interesser.

Her kan du lese mer om