HOLMLIA: –  Kriminalitet må tas på alvor, folks opplevde utrygghet skal ikke kimses av og kamp mot kriminalitet er viktig, men politikere i en mangfoldig by har også ansvar for å skape en ny fortelling, skriver Øyvind Strømmen.
HOLMLIA: – Kriminalitet må tas på alvor, folks opplevde utrygghet skal ikke kimses av og kamp mot kriminalitet er viktig, men politikere i en mangfoldig by har også ansvar for å skape en ny fortelling, skriver Øyvind Strømmen. Foto: Hansen, Frode

Kampen mot gjengkriminalitet handler om politisk innsats

MENINGER

Belgia har hatt store problemer med både kriminalitet og ekstremisme. Men i provinsbyen Mechelen kan man finne et forbilde, også for Oslo.

debatt
Publisert: Oppdatert: 12.06.18 12:05

ØYVIND STRØMMEN, varamedlem, Miljøpartiet De Grønnes sentralstyre

For snart femten år siden flyttet jeg fra den belgiske universitetsbyen Leuven og til Mechelen, en liten provinsby midt mellom Brussel og Antwerpen, som i dag har i overkant av 85.000 innbyggere.

Like i forkant var jeg på besøk hos bekjente i den etterhvert så beryktede bydelen Molenbeek i Brussel, i dag ofte omtalt i forbindelse med ekstrem islamisme. Molenbeek var beryktet også den gang, og da i forbindelse med kriminalitet, særlig gatekriminalitet, samt såkalte bilkapringer. Da min kone og jeg fortalte at vi skulle flytte til Mechelen, brøt en av vertene våre – en marokkansk innvandrer – ut: «Dere er gale! Mechelen er herjet av kriminalitet».

Mechelen viste seg å være en trivelig by å bo i. I mitt innvandrertette nabolag var det sjelden bråk, bortsett fra når hjemmelaget spilte fotballkamp. Men vår bekjente i Molenbeek hadde et poeng: Mechelen hadde hatt et virkelig dårlig rykte, en by middelklassen forlot, en by med store kriminalitetsproblemer. Det var også en by der mange velgere flokket seg til det sterkt høyreradikale partiet Vlaams Belang, som i det minste ble oppfattet å ta problemene på alvor.

I virkeligheten hjalp nok deres retorikk – de omtalte blant annet byen som «på god vei til å bli en innvandrerenklave» – lite. Det hjelper ikke med harde ord.

Da jeg flyttet dit hadde imidlertid noe allerede begynt å skje. En byrådsallianse mellom liberale, grønne og lokale kristendemokrater hadde begynt å ta grep. Kriminaliteten var på vei nedover.

Og i dag, en del år senere? Mechelens rykte er forandret. Byen har ikke bare evnet å bekjempe kriminalitet, den skiller seg også positivt ut på et annet område: Belgia er det vesteuropeiske landet med høyest relative tall på fremmedkrigere i Syria, mennesker som har forlatt Vesten for å kjempe den mest morderiske og ekstreme islamismens sak. Mechelen dukker i blant opp i biografiene deres, men sammenlignet med andre byer i Flandern er tallene små. Byens liberale ordfører Bart Somers har selv forklart det med arbeidet mot kriminalitet. «Der kriminelle hersker på gatene, vil ekstremistene komme etter», advarer han, og han understreker nødvendigheten av både å bekjempe kriminalitet og av å skape gode og trygge nabolag.

Somers er selv opptatt av å understreke at Mechelen slett ikke er et paradis, og at suksessen deres også handler om at de har vært heldige. Samtidig, sier han, handler det ikke bare om flaks. Det handler om politisk innsats. Når vi her hjemme skal diskutere integrering kan det være verdt å lytte til ham.

Det samme gjelder når vi – ikke minst på bakgrunn av VGs fremragende journalistikk rundt Young Bloods – skal diskutere tiltak mot gate- og gjengkriminalitet. Slik er det, selv om Mechelen er en langt mindre by enn Oslo, og selv om man både kan og bør diskutere klokskapen i enkelte av grepene byens politikere har tatt, som den utstrakte bruken av videovervåkning.

I et bidrag til en antologi om arbeid mot ekstremisme, utgitt i Barcelona i fjor, løfter Somers frem flere punkter han mener er avgjørende. Det første er at man må ta folks bekymringer på alvor, og at man må investere i kampen mot kriminalitet. «Vi kunne ikke la nabolag henge igjen, der barn vokste opp med ideer om at politiet var fienden og narkotikalangere rollemodeller».

For egen del vil jeg legge til den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustaphas advarsel mot at ungdommer kan vokse opp og bli motborgere, og ikke medborgere, et fenomen som henger sammen med både opplevd utenforskap og med rasismen mange av oss bare ser i kommentarfelt.

Somers har også understreket at hans harde linje mot kriminalitet ikke er høyreorientert politikk, men snarere sosial politikk, fordi voksende kriminalitet først går utover fattige.

Når kriminalitet i Oslo diskuteres, finnes det stemmer på venstresiden som er mest opptatt av å vise at den statistiske utviklingen slett ikke er negativ, eller av å avdramatisere. Å etterlyse en mer edruelig debatt er ikke urimelig, men mange burde lære fra Somers: Kriminalitet må tas på alvor, folks opplevde utrygghet skal ikke kimses av, og kamp mot kriminalitet er viktig.

Det var også skuffende at justisminister Wara i helgen ikke ville svare på om politiet har sviktet i arbeidet mot Young Bloods. Når et kriminelt miljø av denne typen har fått utvikle seg i hovedstaden vår, er svaret åpenbart: Politiet har sviktet. Samfunnet har også sviktet. Vi må gjøre noe med det.

Somers har imidlertid mer å si. Han fremhever at politikere i en mangfoldig by også har ansvar for å skape en ny fortelling. «Dersom en bys identitet baseres på et nostalgisk verdensbilde preget av en falmet monokulturell fortid», skriver han, «vil det føre til frustrasjon», både blant innvandrere som ikke føler seg inkluderte, og blant innfødte som føler at de er i ferd med å miste noe. «Det er avgjørende å skape et nytt narrativ, en historie alle innbyggerne kan føle seg som en del av». Somers fremhever at dette krever både politiske løsninger og bruk av symboler. Jeg har selv stått på det store torget sentralt i Mechelen og sett på et bilde av 124 ulike mennesker med nasjonal bakgrunn fra 124 ulike land, en måte – ifølge Somers – å vise stolthet over byens mangfold.

Somers advarer konkret mot gruppetenkning, både til høyre og venstre. En by består først og fremst av enkeltmennesker, med flere ulike identiteter. Somers mener venstresiden for ofte reduserer innvandrere til ofre, og at høyresiden for ofte knytter gruppeidentitet sammen med kriminalitet eller med misbruk av velferdsordninger. Men desto viktigere: han understreker hvordan et fokus på én bestemt gruppeidentitet ofte fører til at man mister folks andre identiteter av synet, hvordan det bidrar til sosialt press og hvordan det gjør at man mister suksesshistorier og rollemodeller av syne.

Han fortsetter med å fremheve kamp mot segregasjon. Mange byer, advarer han, er ikke preget av reelt mangfold, istedenfor er de «en slags øygruppe med monokulturelle øyer». Og hvis vi tillater at ulike grupper lever side om side, uten å leve sammen, skaper vi et illusorisk mangfold. Derfor må vi bekjempe segregasjon, og søke å skape flest mulig og best mulig fellesarenaer. I tillegg må vi fremheve felles verdier: likestilling, rettssikkerhet, demokrati. Det innebærer en selvsagt kamp mot ekstreme ideologier, inklusive den ekstreme islamismen, som også har kunnet bre om seg ved hjelp av Saudi-sponset propaganda. Det innebærer også kamp mot rasisme og diskriminering. Rasisme uthuler kjernen i det åpne samfunnet.

Mye av det Somers sier kan oppleves som selvsagt. Også norske politikere – over hele det politiske spekteret – vil si en del av det samme. Samtidig har han et perspektiv som i blant er direkte forfriskende: Mechelens ordfører forsvarer mangfoldet. Han understreker at vi alle må integreres i en virkelighet preget av globalisering, og at dette gjelder like mye for ham selv, som kan spore slekten i Mechelen tilbake i 17 generasjoner. Samtidig tar han både kampen mot kriminalitet og kampen mot ekstremisme på høyeste alvor.

Og i Mechelen har den oppskriften virket. Det har virket med mer synlig politi. Det har virket med satsning på å bygge nabolagsfølelse, som det tilsynelatende ubetydelige tiltaket det var å sende frøpakker til innbyggerne, og la dem bryte opp brosteiner utenfor huset sitt for å dyrke blomstre. Folk kom i prat med hverandre.

Det har virket med oppussing av slitte gater, med nye parker og med arbeid for å hurtig inkludere nye innbyggere i idrett og kultur. Og det å skape en ny fortelling, om den nye og mangfoldige byen Mechelen, har også virket. Kriminaliteten har stupt. Og det samme har høyreradikalernes oppslutning.

Jeg har lagt igjen noe av hjertet mitt i Mechelen, men selvsagt er ikke byen et paradis. Selvsagt har man utfordringer der, også i dag. Og likevel: Vi har noe å lære av Mechelen.

Her kan du lese mer om