Foto: Roar Hagen

Kommentar

Boris får 100 dager

I morgen kan Boris Johnson bli Storbritannias nye statsminister. Han kan også bli den siste.

Det er kombinasjonen Boris og brexit som har tent ny ild hos skotske separatister; ikke bare i nasjonalistpartiet SNP, men også blant høylandets konservative.

Ruth Davidson, leder for toryene i Skottland, har i likhet med flertallet av partiets regionale representanter i det britiske parlamentet støttet utenriksminister Jeremy Hunt – og før det innenriksminister Sajid Javid og miljøminister Michael Gove – i kampen om å bli ny partileder, og dermed statsminister.

De har liten eller ingen tillit til han som nå ligger an til å få guttedrømmen oppfylt. Som femåring proklamerte Boris at han skulle bli «konge av verden».

I morgen blir han etter alt å dømme formelt utpekt som partiets statsministerkandidat. Onsdag vil dronning Elizabeth gi ham oppdraget.

les også

KOMMENTAR: Skottland vil løsrive seg

Ferske meningsmålinger viser at det er rent flertall i Skottland for å kreve ny folkeavstemning om løsrivelse fra Den britiske union, dersom brexit gjennomføres. Skottene stemte kollektivt for å bli i EU.

Hvis Storbritannia bryter med Brussel uten en avtale, noe Boris Johnson har sagt han ikke er fremmed for, er det knapt en eneste skotte som ønsker å forbli i Det forente kongeriket, United Kingdom. Labours siste statsminister, Gordon Brown, som selv er fra Skottland, skrev i skotske Daily Mail før helgen at han frykter den britiske unionen nå rakner.

les også

Kommentar: Skottetragedien: Neste akt

For å legge skam til skade, for ikke å si skade til skam, sier 63 prosent av det konservative partiets medlemmer i en YouGov-måling at de vil ha brexit gjennomført og avsluttet selv om det betyr at Storbritannia rives i filler.

Om Boris Johnsons uttalte hardliner-taktikk overfor EU blir fulgt, kan dette flertallet få oppfylt sitt ønske snarere før enn siden. Da står den åpne irskegrensen for fall, med de konsekvenser det kan medføre for Nord-Irland. Hva Skottland vil kreve, vet vi allerede.

les også

Maktkampen på høyresiden

Det er det samme flertallet som nå sørger for at Boris Johnson kan flytte inn bak den ikoniske døren til 10 Downing Street.

I et normalt valg ville ikke BoJo, som han også kalles, hatt sjans til å bli britisk statsminister. Folket, hvis man spurte dem, ville foretrukket old-school-politikeren Jeremy Hunt fremfor Wodehouse-karakteren Boris Johnson, skal man tro meningsmålinger som er gjort på tvers av politiske preferanser.

Men det er altså ikke folk flest, de såkalte velgerne, som bestemmer denne gangen. Det er ikke en gang et representativt utvalg velgere som avgjør britenes kanskje viktigste statsministervalg i moderne tid.

les også

B for belastning

Av en parlamentsgruppe på 312 stemte 160 representanter, via flere valgomganger, for Boris Johnson. 152 gjorde ikke det. Hadde Michael Gove endt i finaleheatet, kunne mye sett annerledes ut. Takket være noe som ligner på strategisk votering fra Johnson-leiren, røk BoJos farligste utfordrer ut overraskende tidlig.

I valget mellom Jeremy Hunt og Boris Johnson, gis den sittende utenriksministerens odds på nivå med åtet i en britisk revejakt.

les også

Boris-faktoren

Da landet sist gikk til urnene for å sette sammen ny nasjonalforsamling, kunne 46, 8 millioner registrerte velgere si sin demokratiske mening. I underkant av 70 prosent benyttet seg av muligheten. Det vil si at ca. 32 millioner briter deltok. Storbritannias neste leder vil bli valgt av 1/3 av en prosent av de stemmeberettigede: De 160 000 som har betalt 25 pund for å være medlem av Det konservative partiet.

I 1953 hadde de konservative mer enn tre millioner medlemmer. På samme tid hadde britiske Labour, arbeiderpartiet, i overkant av én million individuelle medlemmer, samt fem millioner kollektive - mer eller mindre frivillig innmeldte – fagforeningsmedlemmer.

les også

Brexit: et evig Shakespeare-drama

Dagens Toryparti består ifølge den konservative avisen The Times av 97 prosent hvite, 86 prosent middelklasse (mest øvre) og 71 prosent menn. 54 prosent er fra sørlige England, 44 prosent er over 65 år og hele 84 prosent er mot en ny folkeavstemning.

To tredjedeler av partiets medlemmer foretrekker en hard brexit, uten avtale eller overgangsordninger. Tre fjerdedeler har sagt at de vil ha Boris som ny statsminister. Indikasjoner antyder at mange nok av hans tilhengere allerede har forhåndsstemt ham inn i embetet.

les også

Kommentar: Slaget om Storbritannia

Innvendingene mot Boris Johnson er mange, ikke minst i eget parti. Han kalles opportunist, anses som illojal og knapt noen synes å tro annet enn at han støttet brexit bare fordi det var karrierefremmende. «Boris har aldri gjort annet enn det som tjener ham selv», er et ofte repetert sitat fra en av hans nære medarbeidere.

I likhet med sin vordende kollega i Det hvite hus har han en omtrentlig omgang med fakta. De siste par ukene er han blitt konfrontert med en rekke pinlige avsløringer der han beviselig har snakket usant, om alt fra påståtte EU-reguleringer (som viste seg å være britisk lov) til ren bløff og massiv uvitenhet om hvilke frihandelsavtaler som vil gjelde etter brexit.

les også

«Brexit ganger ti»

Selv konservative Sunday Times, som tidlig fremmet hans kandidatur, signaliserte forbehold på lederplass i går. Tidligere støttespillere påtaler det ironiske i at han som styrte britene inn i en brexit-smørje som i løpet av tre år har kostet to statsministre jobben, nå skal lede landet ut av malstrømmen. Hvordan skal han, som mer enn noen har splittet både partiet og folket, klare å gjenforene de stridende og lege sår?

les også

Boris' exit

Like fullt anses han som den i Tory-leiren som med størst sannsynlighet både kan avslutte brexit – og med det nøytralisere Nigel Farage og hans da overflødige Brexitparti – samt by Labours Jeremy Corbyn på reell motstand. Endelig brexit 31. oktober vil dessuten kunne stoppe flyten av EU-tilhengere til Liberaldemokratene, og gi de konservative drahjelp i et nyvalg som kan bli utlyst allerede i sommer.

Alternativet tør ingen på høyresiden tenke helt ut: At Boris likevel ikke makter å levere brexit, drenerer halve partiet over til Farages flokk, taper nyvalget og går inn i historien som den som serverte britene den mest venstreradikale regjering i manns minne.

I morgen er det 100 dager til brexit. Da kan 101 være ute.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder