Hvorfor så taust rundt anklager om sensur mot samfunnsdebattant Mina Adampour?

Norsk offentlighet og media, norske journalister, samfunnsdebattanter, og ytringsfrihetsforkjempere har slått ring rundt unge Greta Thunberg, men virker upåvirket av at det serveres løgner og injurierende anklager om en annen kvinne i riksaviser og på direktesendt TV.

UMAR ASHRAF, samfunndebattant

Det er til å bli stolt av, når norske journalister og samfunnsdebattanter forsvarer Greta Thunberg, den modige unge kvinnen som taler den politiske makta midt imot. Det er dessverre slik at kvinner i det offentlige rom mottar hets og hat for å mene noe. Det er ikke bare folk som er uenige, det er verre enn så. For kvinnene blir møtt med hersketeknikker og løgner i det åpne. 

Derfor må jeg, i likhet med leder for Litteraturhuset, Susanne Kaluza, si at jeg med stigende undring og skuffelse har fulgt kampanjen Norsk PEN og Magikon forlag har ført mot Mina Adampour de siste ukene. Adampour har meldt inn barneboken «Sitronlimonaden» inn til min tidligere arbeidsgiver, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), til en vurdering av utdragene fortvilte foreldre sendte henne.

Norsk PEN, som er en organisasjon som skal verne om demokratiet gjennom å fremme gode rammer for ytringsfriheten, har tatt boken i forsvar på et underlig vis. De hevder at Mina bedriver sensur og at hennes melding inn til LDO er et angrep ytringsfriheten. En anklage de senere har omformulert på en lite troverdig måte. Norsk PEN utviser hvor lite mangfoldskompetanse de besitter; De anklager en kvinne med muslimsk bakgrunn for å være en motstander til ytringsfriheten, har vi ikke hørt den før dere? Hvordan Norsk PEN kommer frem til at det å melde inn et utdrag av en bok til et fagmiljø med juridisk diskrimineringskompetanse som på daglig basis gir veiledning og råd til norske myndigheter og maktinstitusjoner, det har vi til gode å få et klart svar på. Er ikke Adampours melding et tegn på ytringsfriheten når hun henvender sine innvendinger til en offentlig instans?

Verre blir det når Dag Larsen, leder av Norsk PEN sitter på direktesendt TV og lyver om at Adampour har klaget hele boken inn til ombudet. Han hevder at det er dèt som gjør at hun anklages for sensur. Emnet i Adampours e-post er: «Rasistisk innhold i barnebok - meldes inn til LDO til behandling». Altså ikke; «Rasistisk bok, klages inn til LDO». Det står presisert at hun forstår at intensjonene er gode, at den meldes inn til vurdering. For opplæringsloven slår fast at: «Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast». Når minoritetsforeldre kjenner seg diskriminert, skal de ikke få lov til å ta direkte kontakt med den som har talt minoritetenes sak i norsk offentlig debatt i over et tiår? Skal Adampour heller foreslå at de sitter stille og tar imot, eller er det kanskje fint med denne dynamikken vi har i Norge, i motsetning til mange andre land, der minoriteter faktisk kan bli hørt?

Det står altså ikke at boken er rasistisk ett eneste sted, slik som Larsen, Norsk PEN, forfatteren og forlaget konsekvent hevder, på sosiale medier, i avisspalter og på Lørdagsrevyen og Dagsnytt atten. Dette presiserer Adampour flere ganger, og til slutt på direktesendt TV. Men Larsen, han vil ikke høre noe av det. Han velger å mansplaine. På direktesendt TV siterer Larsen fra Adampours e-post til ombudet slik: «Flere med minoritetsbakgrunn har reagert på følgende bok». Norsk PENs Dag Larsen, velger deretter å ikke nevne fortsettelsen i klagen som er «(...) grunnet følgende passus». Det er hårreisende. At Norsk PEN tillater en lederskikkelse å lyve og manipulere på direktesendt TV er skammelig.

Resultatet er at en kvinne som allerede er utsatt for trusler og har selv vært utsatt for vold, møter mer motstand og hat. For å toppe saken helt, makter altså Norsk PEN å legge ut hennes arbeidssted uten hennes samtykke. En kvinne som tidligere er utsatt for trusler og vold, ser Norsk PEN alvoret? På sine egne facebooksider ror de seg unna med følgende forklaring; «Klagen er ikke sensur, det ville det først blitt dersom LDO anbefalte at boka skulle trekkes». Så en anbefaling fra en offentlig instans er lik sensur? Og hvorfor insisterer Norsk PEN konsekvent på å bruke ord Adampour selv ikke har brukt? De fratar henne retten til å eie sitt eget ord, og retten til å eie sine egne ytringer. De fremstiller hennes innvendinger som noe helt annet enn det de er. Det er en merkverdig måte, for å si det mildt, å føre debatt på av Norsk PEN.  

I diverse facebooktråder tagges prominente og profilerte personer. Blant dem finnes tidligere redaktører, journalister, samfunnsdebattanter, de som har markert seg som ytringsfrihetsforkjempere og mangfoldsvennlige stemmer. De nøler med å gi sin støtte til Adampour, og å fordømme at Norsk PEN lyver på direktesendt TV for å svekke en kvinnes frie ord og klagerett. De nekter å forstå hva de løgnene betyr for en allerede utsatt stemme i offentligheten. De andre som er helt tause er dem som mottar statsstøtte, eller nyter godt av midler som skal gå til det frie ord. De som skal være en stemme for minoriteter som opplever trakassering og hets, men selv de klarer ikke å ta et oppgjør med løgnene, falske anklagelsene og den påfølgende hetsen Adampour mottar. Det er sykdommen i norsk offentlighet, alle meler sin egen kake, ingen tør å utfordre institusjoner med makt. Fordi du mister legitimitet og aksept i de miljøene du kritiserer. Du mister økonomisk støtte for å kritisere de samme organisasjonene som skal være opprettholderne av det frie ord og som bevilger midler. Du mister invitasjoner, du mister plattformer, og du mister relevans fordi de med makta ikke tåler kritikk. Slik undergraves både ytringsfriheten og demokratiet i praksis. De av oss som er i det offentlige ordskiftet kjenner godt til dette.

Skal ytringfrihetsforkjemperne ha noe som helst legitimitet blant minoriteter utover de som sitter i deres egne styrer og de som mottar midler fra dem, er det på tide at de tar et oppgjør med løgnene og de falske angklagelsene som Adampour har mottatt de siste dagene. En unnskyldning er på sin plass fra Norsk PEN for å servere løgner på direktesendt TV. Og «ytringsfrihets -og inkluderingsforkjemperne» bør klype seg selv i hardt i armen for en realitetssjekk. Deres taushet noteres av oss minoriteter. At en minoritetskvinne anklages for sensur og blir møtt med løgner for å benytte seg av sin rett til ytring i et demokrati med de virkemidler vi har - bør vi unisont fordømme.