CORONA-SYND? – Vi har i unntakstilstanden kjøpt oss tid til å nyte og fråtse ekstra mye når vi kan begynne igjen, skriver kronikkforfatterne. Foto: PRIVAT

Debatt

Vender vi om, eller går vi under?

Er det noe coronatiden har vist, er det at vi ikke er villige til å endre oss med mindre noe direkte påvirker oss.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

GJERMUND ØYSTESE,
IDA MARIE HAUGEN GILBERT, kronisk angrende syndere

«Vi kan jo se denne krisen som en ny sjanse til å nullstille oss nå. Hvis alle fortsetter å leve som den siste måneden er kanskje togradersmålet innenfor rekkevidde,» hevdet en av oss eplekjekt, og det nikkes ivrig bekreftende tilbake fra skjermen på Zoom.

Krisen har gitt verden det sårt trengte åndedraget blant utslippsskyene. Flyene står på bakken, økonomien krasjer og tvinger forbruket til å stoppe opp – luften blir renere. Alt går den den veien FNs klimapanel har kalkulert som riktig retning. Fortsetter vi på den smale sti, så går det kanskje an å få klimaet på stø kurs igjen?

«Uff, ikke si det til noen, men jeg må innrømme at jeg kommer til å dra på den turen jeg avbestilte når krisa er over og vi får fly igjen.»

Etter et beklemt minutts stillhet kom det et spakt svar.

«Det kommer jeg til å gjøre også.»

For vi kommer til å falle i fristelse straks restriksjonene letter, ferietilbudene hagler og butikkene lokker med fri flyt av alt man ikke trenger.

Vi har blitt tvunget til å gjøre det vi lenge har visst at må til for å stoppe klimakrisa: Holder oss på bakken og begrenser forbruket. Likevel planlegger vi alt vi skal ta igjen av reiser og forbruk og fråtsing straks krisa er over. Vi gleder oss til å begynne å leve igjen: Til å reise og forbruke og fråtse – å ta igjen alt vi ikke har fått gjort fra stua. Samtidig brenner skogene rundt i verden, korallrevene blekes og gresshopper inntar avlingene i Øst-Afrika mens folk sitter sjanseløse i karantene – Verden står ansikt til ansikt med noe som minner om bibelsk apokalypse. Hva om vi har fått en ny sjanse? Til å skjerpe oss! Til å begynne å leve livet slik vi offisielt vet er rett? Før verden raser med klimakrisa og fremtiden – i betydningen «når dette går over» – sklir ut av rekkevidde?

For nå sparer vi. Sparer opp til å ta igjen for det tapte. Vi bygger opp et forsprang. Vi har i unntakstilstanden kjøpt oss tid til å nyte og fråtse ekstra mye når vi kan begynne igjen. Vi har noe så sjeldent som oppsparte kosemidler på konto – nå som vi uansett ikke bruker penger på å gå på byen og spise femretters, knaske oss gjennom raske karbohydrater i disken på kafeene og dra på helgetur til Rhodos for å sole oss brune og fine til den ordentlige ferien på Hawaii. En svipptur innom et overopphetet spa hadde heller ikke vært å forakte, nå som vi igjen skal blotte våre forsømte karantenefjes og økte midjemål – til det beste for samfunnet.

Og hvorfor? Fordi vi har blitt tvunget til det. Slik vi lydig spiste godteri kun på lørdagen da vi var små – hvorfor? Mamma tvang oss – slik Erna tvinger oss nå! Helt til vi ble konfirmert og begynte å spise godteri og drikke brus hver dag, selv om vi visste konsekvensene. Hvorfor? Fordi vi kunne.

Og nå gleder vi oss til Erna opphever forbudene og vi igjen kan. Eller – klarer å vi denne gangen å foreta de nødvendige livsstilsendringer som all forskning tilsier at er det eneste som nytter for å holde livvidden så vel som klimagassutslipp på nøytralt nivå?

Hvordan verden blir videre avhenger vel av hvordan vi benytter oss av denne muligheten? Er det en siste sjanse vi har fått? Kan man tenke seg det? Vend om eller gå nedenom og hjem?  

Som kristne ser vi konturene av dommedag i beste bibelsk forstand: En vrede er utløst, herjer oss –  den syvende av de syv plager (Åp 15,1) bærer vitnesbyrd om de siste tider, over de ubotferdige. Og det stopper ikke der! Mens vi prøver å holde koronasmitten i sjakk, brenner skogene mot Tsjernobyl. Store skarer av gresshopper har skjønt at fråtsing er tingen og legger enorme fruktbare områder øde, spiser den siste avlingen i et allerede utbeinet samfunn.

Klimaendringene i den delen av verden skaper mer tørke hvor det allerede var tørt, og enda heftigere regnskyll der hvor det allerede var vått. Øyer synker i havet, korallrev dør og regnskogen blir hugget ned. Ingen slipper unna klimaendringene – den river med seg dyr, natur og folk med sine stadig tiltakende herjinger. Men færre enn før, må vi på det hardeste motstå å tenke – for coronaviruset står i fare for å tynne ut befolkningen kraftig. Færre legger kanskje på flukt, men bare fordi de er døde. Folk faller som dominobrikker i flyktningleiren på grensa til Hellas, og eliminerer problemet. Også nå som vi trodde vi endelig – med helsemyndighetene i ryggen – kan tenke på oss selv før andre!

Men vi klarer oss ikke! For verden angår oss. Vi har kanskje fått en sjanse til å hjelpe, men den sjansen flyr av sted med neste reisetilbud fra Norwegian om helgetur til Budapest for 299 + moms. Vi klarer ikke å sette grenser for oss selv. Vi er og blir en flokk med sauer – ...vi gjør det vi får lov til, så lenge andre gjør det også – og det så langt det er mulig.

Og hvis vi plutselig noen med myndighet, som mamma Erna, forteller oss at vi ikke får lov, og blir bedt om å begrense vår fråtsing, så klager vi med skjelvende underleppe: «Det er urettferdig!» Men nå har vi ikke noen vi kan klage til – for nå finnes ingen alternativer, selv om vi leter, og selv om vi finner skyldens mørke opphav i flaggermusmåltider i Kina, så hjelper det ikke, for vi er en del av verden.

Da er det ikke bare av det gode at man har en lang og CO2-utslippsrik reise å se fram til som trøst for alt som er galt her og nå.

Les også

  1. FN: Viruset kan gi hungersnød av «bibelske proporsjoner»

    Verden kan komme til å se hungersnøder av «bibelske proporsjoner» i løpet av få måneder, ifølge FN, som advarer mot at…
  2. Hverdagsbekjennelser i coronaens tid

    Jeg kjøpte to ekstra pakker paracet på apoteket, snaue tjue minutter etter at jeg hørte Ernas krisetale.
  3. Etter pandemien må de eldre vise solidaritet med de unge

    De unge viser solidaritet med de eldre i coronakrisen. Vi eldre må gjengjelde tjenesten når krisen er over, og trusselen…

Mer om

  1. Klima
  2. Forbruket

Flere artikler

  1. Klimasaken i karantene

  2. Fikk Michelin-stjerne og var fullbooket ut året – nå taper de penger hver dag

  3. Pandemiens politikk

  4. Pluss content

    Peder Kjøs: Vi er ikke klare for krise

  5. Flytrafikken fortsetter å stupe: NHO spår katastrofe for reise- og turistnæringen

Fra andre aviser

  1. Industriell husdyrproduksjon er et arnested for nye pandemier

    Aftenposten
  2. Derfor bør vi fortsatt bekymre oss for klimaet

    Fædrelandsvennen
  3. Dansen rundt gullkalven

    Fædrelandsvennen
  4. Kriser gjør oss oppmerksomme på noe vi pleier å fortrenge i vår kultur: At vi er avhengige av hverandre.

    Aftenposten
  5. – Ting kan ikke fortsette som før etter denne krisen

    Fædrelandsvennen
  6. – Dette har gitt oss en historisk mulighet

    Fædrelandsvennen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder