Regjerings-stemningen var betydelig bedre da Abid Raja tok selfie med Erna Solberg i forbindelse med forhandlingene om Nasjonal transportplan i 2017. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Kommentar

Knuser Ernas drøm - ord for ord

Regjeringen er blitt immun mot intern skittkasting. Det har ikke velgerne.

Tone Sofie Aglen
Kommentator

Det virker egentlig unødvendig å påpeke det. Selvsagt kan ikke Venstre sitte i regjering med et parti de mener sprer «brun propaganda». Etter å ha hørt Grandes grandiose tale på valgnatten om å bekjempe alle former for populisme og proteksjonisme, virker det enda mer umulig. Problemet er at Venstre ikke ser dette selv. De er åpenbart blitt så vant til å bekjempe sin egen regjeringspartner Frp at de ikke ser kraften i sine egne ord. Kanskje de rett og slett er blitt immune?

Man kan putte mange merkelapper på Frps utspill i valgkampens siste fase. Desperat. Forutsigbart. Drøyt. Ufint. Unødig polariserende. Men brun propaganda? Det er en type ordbruk man ikke bør spre om seg i utrengsmål. Ikke bare mister de sin kraft, det er også en merkelapp mange i Frp ikke kan leve med. Abid Raja scorer likevel mange poeng på egen banehalvdel, men han gjør livet i regjeringen unødig surt.

Regjeringens ve og vel er det ikke så mange som har fremst i pannebrasken. Erna Solbergs fåfengte forsøk på å få kranglefantene til å roe seg i helga, fungerte som bensin på bålet.

De fleste i Frp trekker på skuldrene av Abid Rajas utspill. De er vant til at han skyter med løskrutt. Da oppleves det langt verre at Trine Skei Grande stiller seg bak ham. Det har vært en oppfatning at Venstre-lederen og Frp-leder Siv Jensen har respekt for hverandre og vet hvor grensene går. I Frp oppfattes «brunskvetting» å være langt over over den grensen.

les også

Venstre-toppe: Grande og Raja bør ikke beklage

Samtidig er ikke Siv Jensen på sitt mest troverdige når hun spiller såret og vonbroten over andres ordbruk. Mange har vært frustrert over hennes manglende vilje til å ta tak i Sylvi Listhaugs mange verbale krumspring. Jensen har aldri irettesatt sin frittalende nestleder, eller andre som går langt i sin ordbruk. Tvert imot har hun stilt seg bak Listhaug når hun har vært i trøbbel. Hun burde være den første til å forstå hvordan Trine Skei Grande har det nå.

For det er ikke bare lett å være partileder i Venstre om dagen. Lederdebatten har ligget latent i partiet, og etter det svake valgresultatet var det bare spørsmål om minutter før de første utspillene kom. At Abid Raja har ambisjoner på egne vegne, virker åpenbart. Men han har også noen utfordringer knyttet til sitt kandidatur. Raja har lite støtte blant de sentrale tillitsvalgte i partiet. Han regnes som uforutsigbar og lite lojal. Til gjengjeld har han en betydelig heiagjeng på grasrota. Han oppleves som en inspirerende og folkelig energibombe som gir humør og pågangsmot til et slitent grunnfjell. De vanlige medlemmene har heller ikke innsyn i intriger og konflikter i partiledelsen. Når Grande ikke engang kostet på seg et aldri så lite «jeg ville ikke brukt akkurat den fargen» om Rajas brune propaganda, blir det tolket som at hun ikke tør å irettesette ham nå, og iallefall ikke på en sak som mange i partiet applauderer.

les også

Ernas taperlag trenger både parterapi og parti-terapi

Samtidig har det dårlige forholdet mellom Venstre og Frp eskalert. Venstre har alltid vært en rød klut i deler av Frp. Det verste de vet er når det bittelille partiet gjør seg til en slags overdommer over rett og moral i samfunnet. Etter bompengeforhandlingene steg irritasjonen til et nytt nivå. Selv sindige høyrefolk var luta lei av Venstre. Venstrefolk er på sin side raske med å tildele Frp skylden for det dårlige valgresultatet. Det er verdt å minne om at det ikke er så mange månedene siden regjeringsdeltakelse var svaret på en stor andel av Venstres problemer. I dag virker det nesten umulig å se for seg at Solbergs store drøm om en firepartiregjering skal klare å holde sammen fram til 2021.

Mange i Venstre virker å ha en tydelig forventning om at Erna Solberg skal velge mellom dem og Frp. Det kommer neppe til å skje. Det er mye som truer regjeringens videre eksistens, men ikke statsministerens utålmodighet.

Regjeringen er historisk upopulær. De sliter på målingene, og har kritikere overalt. Det hadde jo vært hyggelig for Erna Solberg om hun i det minste hadde noen venner igjen innenfor regjeringen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder