«VÅRE»: – Tidvis får man inntrykk av at alle nordmenn som er straffet i utlandet er utsatt for justismord. Men norske borgere i utenrikstrøbbel bør få en mer kritisk og nøktern håndtering, både hos medier og myndigheter, skriver kronikkforfatteren. På bildet – den kongolesiske dommeren Claude Disimo som leser opp dommen for Tjostolv Moland og Joshua French i 2009.
«VÅRE»: – Tidvis får man inntrykk av at alle nordmenn som er straffet i utlandet er utsatt for justismord. Men norske borgere i utenrikstrøbbel bør få en mer kritisk og nøktern håndtering, både hos medier og myndigheter, skriver kronikkforfatteren. På bildet – den kongolesiske dommeren Claude Disimo som leser opp dommen for Tjostolv Moland og Joshua French i 2009. Foto: Vegar K. Vatn , NTB scanpix

Staten som global gjeter

MENINGER

Norge er et av relativt få land der myndighetene anser seg forpliktet til hjelpe enhver borger som havner i nød i utlandet. Prinsippet er i utgangspunktet prisverdig. Men er forventningene om at staten kommer dem til unnsetning urealistiske?

debatt
Publisert: Oppdatert: 01.11.15 16:59

EIRIK VINJE, advokat Garmann, Mitchell & co. advokatfirma

En gang i forrige århundre bedrev undertegnede ryggsekkferiering i Venezuela. I en fjellby tok jeg losji hos en overklassefrue som hadde åpnet villaen sin som pensjonat for å unnslippe kjedsomheten. Under en av våre lange samtaler på kjøkkenet fortalte den snakkesalige señoraen bekymret om en tidligere gjest fra Danmark som nå var under barsk behandling i byens fengsel.

En romanse mellom dansken og borgermesterens datter hadde endt med at sistnevnte anklaget ham for mishandling og sørget for at pappa tok affære. Jeg foreslo at pensjonatvertinnen kontaktet Danmarks ambassade, og forsikret at den ville gjøre sitt ytterste for mannen.

Damens reaksjon på forslaget var en blanding av latter, medynk og oppgitthet; omtrent som om jeg var en tenåring som fortsatt insisterte på julenissens eksistens.

Urealistiske forventninger?

Jeg hadde selvsagt rett i at skandinaviske ambassadører pleier å legge seg i selen når deres landsmenn fengsles. Reaksjonen var likevel forståelig. I store deler av verden er det beste folk flest kan håpe på at staten ignorerer dem. Oftest hjelper myndighetene bare dem som tilhører makteliten. Norge er et av relativt få land der myndighetene anser seg forpliktet til hjelpe enhver borger i nød. Den innstillingen er i utgangspunktet prisverdig. Men det kan spørres om nordmenns forventninger til hva staten kan gjøre etter hvert har blitt urealistiske, og om det medfører at myndighetene håndterer disse sakene ufornuftig.

Spørsmålet er aktualisert ved nyheten om at IS har tatt et norsk gissel. Det dreier seg om en etnisk nordmann på 48, som av en eller annen grunn dro til det krigsherjede Syria. Akkurat hva han skulle bidra med vet antagelig bare han. Nordmannens operasjon havarerte uansett umiddelbart da han vandret inn Syria og rett i klørne på verdens verste terrorgruppe.
Saken ble offentliggjort på en pressekonferanse 9. september avholdt av selveste statsministeren. Solberg fortalte at regjeringens sikkerhetsutvalg og en spesialopprettet krisestab nå jobber 24/7 for å få mannen ut. Både statsministeren og opposisjonslederne samstemte i at vi sto overfor en nasjonal krise. Retorikken og stemningen fremsto omtrent som om russiske hangarskip var på vei inn Oslofjorden.

Virker mot hensikten

Hvis vi skal unne oss et snev av ærlighet, skjønner de fleste at denne saken overhodet ikke er noen nasjonal krise. Den er ikke engang et nasjonalt problem. Det dreier seg om én av fem millioner nordmenn som helt på egen hånd har rotet seg inn i en fortvilt situasjon. Han representerer ikke staten, slik f.eks. diplomater eller soldater gjør. Nordmenn utsettes til enhver tid for private tragedier uten at det gjøres til politisk skjebnedrama. Helseministeren holder f.eks. ikke pressekonferanse og nedsetter et medisinsk kriseutvalg hver gang en kreftpasient kjemper for livet. I likhet med gisselsaker er slike situasjoner traumatiske for offeret og deres nærmeste. Men de rammer i liten grad andre, selv om vi ønsker å vise medfølelse; kanskje vi ønsker det litt for mye.
Hovedproblemet er at det blir kontraproduktivt når slike saker blåses opp. At statsministeren erklærer nasjonal krise, betyr at IS sin velsmurte propagandamaskin kan fremstille aksjonen som et vellykket angrep mot et vantro vestlig regime som fører krig mot islam. Dermed øker Solberg prestisjen til en terrorgruppe som allerede har hatt stor suksess med å rekruttere nordmenn. Dessuten er det et paradoks at jo mer innsats Norge legger i saken, jo mer vil gisseltakerne kreve. For øvrig tyder alt på at det bare er løsepenger som kan få mannen fri. Det har heldigvis regjeringen konsekvent sagt nei til. Vi får håpe den snakker sant. Dessverre gjør ikke alltid regjeringer det. New York Times meldte at Al Qaida har mottatt rundt enmilliard kroner i løsepenger i perioden 2008–2014 – hovedsaklig betalt av europeiske regjeringer. Pengene finansierer mer kidnapping og mer terror.
Mye av den politiske dynamikken i denne siste saken gjenkjenner vi fra den triste føljetongen om kameratparet French og Moland som har pågått siden 2009. Uavhengig av om duoen var skyldige i drapet de er dømt for, må de ta en stor del av ansvaret for sin egen skjebne. Å bedrive leiesoldatvirksomhet i det kroniske krigshelvetet Kongo er en usedvanlig risikofylt og lite beskyttelsesverdig geskjeft. Det tilsier at norske myndigheter kanskje kunne begrenset seg til å gi humanitær støtte i fengselet. I stedet har regjeringen gjort også denne saken til et spørsmål om nasjonens interesser. Enorme ressurser er brukt på diplomati og politisk påvirkning på bekostning av Norges reelle utenrikspolitiske interesser. Følgen av den norske innblandingen ble at de tidligere norske offiserene også ble dømt for spionere for Norge. Men uansett hvor mye staten har gjort, mener mange at det ikke er nok. I en kronikk nylig hevder journalisten Einar Kr. Holtet i fullt alvor at sakshåndteringen bringer skam og vanære over Børge Brende og Erna Solberg. Holtet mener seriøst at Regjeringen skal løse saken ved å bruke av oljeformuen. Vår alles pensjonsforsikring skal altså brukes til bestikkelser for å få ut én leiesoldat.
Hva skyldes så dette voldsomme politiske engasjementet i det som egentlig kun er noen få personers private problemer?

Medienes narrativer

Mediene bærer nok et hovedansvar. Drama rundt enkeltmennesker er gripende, selv om historien er knekkende likegyldig for samfunnet for øvrig. Det økende personfokuset går på bekostning av langt viktigere, men «ansiktsløse» saker. Til og med Dagsrevyen kjører nå Gunhild Stordalens sykdom som hovedsak; et tema som for noen tiår siden utelukkende ville vært ukebladstoff. Særlig liker mediene historier som går over lang tid med et uvisst utfall. Fangesakene er derfor særlig interessante. Og i alle disse sakene er hovedpoenget at det kreves håndfast handling fra norske politikere. Det spiller liten rolle hvilke reelle muligheter myndighetene har, og kostnadene ved å bruke dem. For politikerne blir det vanskelig å avvise slike krav uansett hvor urimelige de måtte være. Det er ubehagelig å fortelle den sympatiske Kari Hilde French at det er lite de kan og vil gjøre for å få sønnen fri.
For politikerne er gulrota at de kan høste personlig prestisje dersom de løser slike saker. Det kan gjøre det fristende å betale en uansvarlig høy pris på fellesskapets vegne. Europeiske staters milliardsponsing av Al Qaida er nevnt. Et annet eksempel er Baracks Obamas utveksling av fem Taliban-ledere mot en amerikansk soldat som senere ble tiltalt som desertør.
Når mediene styrer politikernes agenda kan det bli tilfeldig og urettferdig hvem som får hjelp. Det sitter til enhver tid et betydelig antall nordmenn fengslet i utlandet. De aller fleste hører vi ikke om, og mange av dem får lite assistanse fra UD.

Etnisk diskriminering

Noe som gir litt dårlig smak i munnen er inntrykket av at mediene prioriterer saker som gjelder hvite nordmenn. Det skyldes neppe en direkte rasistisk agenda. En grunn er nok at etniske nordmenn ofte har ressurssterke støttespillere som evner å skape oppmerksomhet. En annen grunn er at mediene prioriterer saker som folk flest føler seg personlig berørt av. Folk flest i Norge er etniske nordmenn, som identifiserer seg lettest med andre etniske nordmenn. Men hvis mediedekningen avgjør hvilken hjelp staten gir, kan det bli til et diskrimineringsproblem. Det er forresten ikke helt sant at alle mediesaker gjelder hvite nordmenn. En kjent sak gjelder en ung kvinne med latinamerikansk bakgrunn i et fengsel i Bolivia. Hun er til gjengjeld fotogen. Men hverken estetikk eller etnisitet burde være noen grunn til plass først i køen hos UD. Det avgjørende skal være statsborgerskapet og sakens karakter.

Også saksfremstillingen bære ofte preg av at mediene ser saken med norske øyne. Tidvis får man inntrykk av at alle nordmenn som er straffet i utlandet er utsatt for justismord.
Norske borgere i utenrikstrøbbel bør altså få en mer kritisk og nøktern håndtering både hos medier og myndigheter. Endel nordmenn ser ut til å oppfatte jordkloden som sin private fornøyelsespark; og når matrosdressen kiler seg fast i karusellen forventes det at mor Erna personlig kommer løpende. Det kreves at individet skal ha ubegrenset frihet samtidig som staten skal ha ubegrenset ansvar for å bære konsekvensene av frihetsutøvelsen, selv der denne består i ren idioti eller kriminalitet. Denne mangelen på balanse mellom individets og fellesskapets ansvar er ikke holdbar.