Det grønne ordskiftet
Ser vi forbi retorikken og på den faktiske politikken, skal en lete lenge for å finne noe som ligner på et ønske om at Norge skal være en ledende energinasjon.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.ÅSLAUG HAGA, administrerende direktør Fornybar Norge
Det mangler ikke på store ord om betydningen av det grønne skiftet. Ifølge sentrale politikere er det ingen ende på hvilke nye grønne verdikjeder vi skal utvikle. Hvordan batteri-, ammoniakk- og hydrogenfabrikker skal sprette opp over det ganske land.
Når noen av oss hører med store Dumbo-ører og forundres, er det fordi vi vet hvor fenomenalt mye kraft politikernes lovnader vil kreve.
Forundringen burde egentlig ikke være berettiget, fordi Norge har en eventyrlig mulighet til å bygge ut store mengder fornybar energi.
Når vi likevel stusser, er det fordi det ikke er mulig å se hvilken plan de samme politikerne har for å gi kraft til sine satsinger.
FN-sjef: – Menneskeheten er på tynn is
Oljenasjonen står igjen på perrongen
Vannkraft, olje og gass har bidratt til at Norge har et av verdens høyeste velferdsnivå, og både industri og husholdninger har nytt godt av å kunne ta ren og billig energi for gitt. Det endret seg brutalt da energikrisen traff oss for fullt, noe som satte fart i fornybarpolitikken verden over – bare ikke i Norge.
I USA har president Biden satt av 370 milliarder dollar til klima- og energitiltak, en så kraftfull pakke at det anses som et globalt taktskifte i satsingen på fornybar energi og elektrifisering. EU fulgte opp i februar i år med en grønn industriplan som setter fart på konsesjonsprosesser, støtte til teknologiutvikling og kapitaltilgang for fornybar energi.
Der ledende aktører svarer på energikrisen med kraftige satsinger på fornybar energi, går oljenasjonen Norge i stikk motsatt retning:
· Vårt historiske kraftoverskudd ligger an til å forsvinne i 2026/2027.
· Investeringene i fornybar energi faller for femte år på rad.
· Havvindsatsingen vår ligger langt bak andre land, og den er allerede halvert siden regjeringens lansering.
· Vi skatter fornybar energi høyere enn olje og gass.
· Vi utreder for harde livet. Regjeringens respons på Energikommisjonens ønske om radikale energipolitiske endringer er at «vi er godt i gang».
Vi omtaler oss selv med stolthet som en energinasjon, og vi snakker både høyt og ofte om rollen vår i det grønne skiftet.
Men ser en forbi retorikken og på den faktiske politikken, skal en lete lenge for å finne noe som ligner på et ønske om å være en ledende energinasjon.
Spania vil bli Europa-ledende innen grønn energi
Rammeverket står til hinder for energiomstillingen
Alle fornybarteknologiene må utnyttes til fulle, men de lavest hengende fruktene er vind og vand. Utbyggingstempoet for disse bør bekymre alle som er opptatt av landets kraftforsyning og strømpriser.
For vannkraftens del er vel halvparten av dagens kapasitet bygget på 50- og 60-tallet, og nå moden for oppgradering. Disse oppgraderingene var i ferd med å bli realisert, frem til regjeringen i fjor høst innførte en voldsom skatteøkning på fornybar kraftproduksjon over natten – og så å si alt ble lagt på is.
Den samme skatteøkningen rammer vindkraften brutalt, ettersom mange kraftverk har bundet opp inntektene i rimelige avtaler til industrien. KPMG har analysert regnskap fra flere prosjekter og konkludert med reell konkursfare som følge av skatteforslaget.
Investorer flykter fra prosjekter innen fornybar energi i Norge, og norske aktører velger å gå til våre naboland når de skal satse på nye prosjekter.
Skulle noen likevel våge seg på å sette i gang med å bygge ny fornybar energi i Norge i dag, er prosessene så langtrukne at en ikke må bli overrasket om det har tatt ti år fra en begynte å planlegge til den første kilowattimen er produsert.
Klart vi må ha olje!
Klimakrisen er ikke et teknisk, men et politisk problem
Heldigvis kan alt dette fikses med politiske grep. Klimakrisen er ikke lenger en teknisk utfordring, den er politisk, som FNs klimapanel slår fast.
For det første må konsesjonsbehandlingstiden kuttes vesentlig. Det ligger en rekke forslag på regjeringens bord, her er det bare å iverksette.
For det andre må rammevilkårene for å bygge fornybar energi være gode og stabile. Vi trenger et skattesystem som fungerer slik det har gjort for olje og gass. Der skattes selskapene slik at de bidrar mye til felleskassen, men det er egne ordninger som gjør det attraktivt å investere i ny produksjon – som igjen gir mer penger til fellesskapet.
For det tredje må det bygges ut mer nett, og nettutbyggingen må ligge foran kurven av industriprosjekter.
Og til slutt må kommuner som stiller areal til disposisjon for fornybar energiproduksjon kompenseres bedre enn i dag. Det skulle bare mangle at de som tar ansvar på vegne av fellesskapet får godt betalt for det.
Fornybarnæringen er klar
Hvis vi ikke lykkes med denne kursendringen, tegner det seg tre prioriteringer vi vil stå overfor:
1. Vi må godta kraftunderskuddet, som innebærer avhengighet av import fra andre land, og tilhørende høye priser.
2. Vi må utsette elektrifiseringsprosjekter, og med det droppe klimamålene.
3. Vi må gi mindre kraft til ny industri, på bekostning av nye arbeidsplasser og verdiskaping.
Dette innebærer også at Norges status som energinasjon vil svinne hen med det grønne skiftet. Det mangler en ærlighet om at dette er konsekvensene av den politikken som nå føres.
Men vi har alle forutsetninger for å klare det om vi skifter kurs. Norsk energipolitikk har en lang tradisjon for å koble naturressursene til felleskassa, samtidig som insentiver til å investere og bygge ut ivaretas.
Lykkes vi med dette, står gevinstene på rekke og rad: stabil tilgang på rimelig kraft, nye grønne industriarbeidsplasser og ikke minst en sjanse til å nå våre ambisiøse klimamål.
Fornybarnæringen står klar til å bygge, men det krever sterkere energipolitisk vilje fra regjeringen og Stortinget.
