Softis-debatten hardner til

Er norske softiser for store? Og bør myndighetene gripe inn? Ja, og ja.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Diverse problemstillinger, store som små, preger den norske offentligheten nå som vår straks blir til sommer.

En av de mest tilspissede av slaget gjelder en av nordmenns absolutte favoritt-sommerutskeielser, nemlig sukker- og fløtebomben kjent som softis (evt. soft ice).

Influencer Hanne-Lene Dahlgren (38 – også denne yrkesgruppen vokser til), ble så sjokkert at hun fikk «bakoversveis» da hun og familien nylig var på sykkeltur og bestemte seg for å ta en pause ved iskiosken «Best Lier» (i Lier, får vi tro).

For da influenserens sønn (5) bønnfalt foreldrene om å bli påspandert en softis, hvorpå mor (38) kjøpte en liten sådan, i beger – oppdaget hun, altså moren, at en liten softis knapt lever opp til det den lover.

Det som ble annonsert som en «liten» utgave av sorten, var nemlig «gigantisk», skal vi tro Hanne-Lene Dahlgren.

Ja, som «et helt måltid av kun fløte, sukker og tilsetningsstoffer».

Den håpefulle klarte ikke å fullføre «måltidet», og kun en fjerdedel av isen ble fortært før den forhåpentligvis på forsvarlig vis ble lagt i et søppelspann («bosspann», som de sier i Bergen).

Ifølge Dahlgren er problemet todelt: 1. Størrelsen («gigantisk») fører til unødvendig matsvinn. 2. Det er uetisk å tilby barn slike store porsjoner samtidig som fedmeproblemet (ifølge influenseren) er økende i Norge.

For ordens skyld: Daglig leder for «Best Lier» besvarer kritikken i et intervju med Drammens Tidende, og Mehmet Bas, som den daglige lederen heter, peker på et sentralt problem innenfor all varehandel, ikke minst i mat- og godteribransjen: «Noen klager over at de får for lite, selv om de bestiller den største.»

Flere har kastet seg inn i debatten. Klinisk ernæringsfysiolog Tine Mejlbo Sundfør, kjent fra kostholdsprogrammer på TV, mener så store is-porsjoner, attpåtil til barn, er «helt sprøtt».

«Barn får et helt forstyrret forhold til hva som er passelig», utdyper ernæringsfysiologen, som også er høyskolelektor.

Og Hanne-Lene Dahlgren, influenseren og softis-debatt-generatoren, stopper ikke der. Hun ønsker å utfordre makten: «Det er ikke vanskelig å lage en mindre softis. Derfor syns jeg det er veldig synd at de som har makten ikke tar mer ansvar.»

Hvorvidt makten i dette tilfellet er kioskdriver Mehmet Bas eller om man bør høyere opp i makthierarkiet for å finne den hovedansvarlige, skal her være usagt.

Men har hun rett? Er softisen, selv i «liten» utgave, blitt altfor stor?

Jeg mener hun har rett. Softisen, nær sagt uansett hvor det selges, er for stor. Selv voksne mennesker sliter med å spise dem opp, og gjør man det, blir resultatet ofte kvalme og generell uvelhet.

Slik bør det ikke være, og iallfall ikke i et av verdens rikeste land.

Matminister Sandra Borch (Sp) bør derfor på banen, med klare råd om hvor mye (lite) softis som skal opp i begeret, eventuelt i kjeksen (som Dahlgrens sønn (5) ikke fikk, siden iskjeks (av noen få kalt «vaffel») heller ikke et er spesielt sunt produkt).

Makten må altså ta ansvar, både i folkehelsens og anti-matsvinnets navn. Borch er herved utfordret.

Og som en bieffekt av alt arbeidet med denne kommentaren, kom jeg over noe som mildt sagt fortjener betegnelsen «little known fact», altså et lite kjent faktum.

For ikke visste jeg, og forhåpentligvis ikke du heller, at softisen (nokså trolig) ble utviklet av ingen ringere enn britenes tidligere statsminister Margaret Thatcher, av og til kalt «jernkvinnen», en betegnelse som så absolutt ikke rimer med det omtalte produktet.

Før hun ble politiker (omstridt sådan, iallfall blant observatører til venstre i landskapet) jobbet nemlig Thatcher som kjemiker, og var med på å finne opp en pumpeteknikk som kunne fordoble mengden luft i iskremen – slik at den ble myk («soft») og kremaktig.

Som altså ble softisens varemerke og egenart.

Dette miraklet skjedde tidlig på 1940-tallet, og et drøyt tiår senere kom den myke og kremete isen til Norge.

Og fortsatt både oppglødes og opprøres vi av dette enigmatiske produktet, som best nytes med såkalt «strøssel» på, og som, altså, helst bør nytes i små, for ikke å si minimale, mengder.

– –

PS! Thatcher-historien er en smule omstridt, men den er så god at den bare må fortelles. Igjen og igjen.