Subtil hverdagsrasisme

#norsknok

Det er nok velment, men når jeg til stadighet får spørsmål om hvor jeg kommer fra, fungerer det mer som en påminnelse om min annerledeshet.

NINA BAHAR, samfunnsdebattant og ass. generalsekretær i Skeiv Verden.

Denne kronikken sto først på trykk i tidsskriftet Samora, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.

--

– De får så mange barn. Og så når barna blir syke, må de bli hjemme fra jobb. Dette fikk jeg som svar, da jeg i et middagsselskap spurte en butikksjef hvorfor hun ikke ville ansette kvinner med minoritetsbakgrunn.

Hun er nok ikke den eneste arbeidsgiveren som lar seg farge av fordommer i ansettelsesprosessen. Forskning viser at hvis du heter Abdul eller Aisha, vil sannsynligheten for at du blir innkalt til et jobbintervju være 25% mindre enn om du heter Lars eller Anne.

Å tenke at minoritetskvinner får flere barn er en stereotypisk oppfatning. I dette tilfelle er dette en oppfatning som har direkte konsekvenser for minoritetskvinner som måtte finne på å søke jobb i denne butikken. Her vil de ikke bli innkalt til intervju.

Slike stereotypiske oppfatninger er derfor rasistiske i sin konsekvens. Selv om denne butikksjefen selv mente at det ikke var annet en faktabasert, er resultatet til syvende og sist diskriminerende. Man kan kalle dette for en slags hverdagsrasisme.

Venstre-Raja: Listhaug fremmer hverdagsrasisme

Grovt eksempel

Egentlig er eksempelet grovt. En type utsagn butikk-sjefen ville blitt sanksjonert for om hun sa det offentlig. Hadde hun sagt dette direkte til en minoritetskvinne, ville vedkommende kunnet svare på tiltale: «Nei, jeg har ikke flere barn enn gjennomsnittet», eller «ja, men jeg har ikke mange sykedager for det», eller «jeg vil ikke jobbe for tullinger!».

Ofte er hverdagsrasismen mye mer subtil. Den kan til og med være forkledd som komplimenter. «Du snakker jo veldig godt norsk!» er et eksempel. Dette har jeg blitt fortalt ved mange anledninger. Jeg har bodd hele mitt liv i Norge, men den implisitte antakelsen er at jeg ikke er norsk på lik linje med den som gir meg dette «komplimentet».

I lengden blir det ganske irriterende. Det er nok velment, men når jeg i tillegg til stadighet får spørsmål om hvor jeg kommer fra, fungerer det mer som en påminnelse om min annerledeshet. Metakommunikasjonen er altså «du er annerledes».

I seg selv er det ikke noe galt i å være «annerledes», men dette foregår i en kontekst hvor 71 prosent av nyhetssaker som omhandler innvandring og integrering har et negativt fokus. Jeg er innvandrer. Det snakkes om meg. Jeg er sannsynligvis religiøs, antakelig litt undertrykt, vil helst bare motta trygd, eller motsatt: Jeg er et skinnende eksempel på en seier over undertrykkende (minoritets) miljøer, en slags LGBT-miljøets (lesbian, gay, bisexual, and transgender) Hadja Tajik.

Hva vil det si å være norsk? Del dine tanker og opplevelser med integrering og rasisme under emneknaggen #norsknok på Facebook, Twitter og Instagram!

Les også: Sophie Elise raser mot Listhaug

Hverdagsrasisme

Hverdagsrasismen bærer i seg de fordommene man har mot medlemmer av forskjellige grupper. Og det som er farlig med denne rasismen, er at den er til stede hos de aller fleste av oss, men de færreste av oss er klar over at det er rasisme. Mens de fleste av oss kan stille i demoer mot brenning av asylmottak, vil kanskje ikke like mange ta avstand fra butikksjefen på middagsselskapet. Mange vil kanskje si at de skjønner henne litt. Og enda flere ville kanskje forstått en som gir komplimenter til en minoritetsperson for noe de ikke ville rost en såkalt etnisk nordmann for.

Den amerikanske psykiatriprofessoren Alvin Poussaint referer til denne formen for rasisme som «death by a thousand nicks». Skaden er i det akkumulative. Det er altså ikke den ene hendelsen, heller ikke den andre eller tredje, men når disse stereotypiske oppfatningene kommer i store nok doser, at de tusen rispene begynner å merkes.

La oss se bort fra at det er irriterende å stadig få spørsmål som signaliserer en annerledeshet. At man ikke vet om grunnen til at man ikke ble innkalt til jobbintervju var navnet en bærer. At samme person for tiende gang spør om man spiser svin. Når dette er en del av hverdagen, er det ikke bare irriterende, men også psykologisk belastende.

I motsetning til det mange tror, er rasisme sjelden et bevisst eller intensjonelt valg. Når jeg i forskjellige fora snakker om rasisme, hender det at folk steiler. De behandler jo ikke noen dårligere på grunn av hudfarge. Eller det handler ikke om hudfarge, sier de, det handler om helt andre ting. Svaret er mer komplisert enn som så.

Se også: Den humoristiske rasismen

Flere former for rasisme

Den subtile rasismen vanskelig for avsender å forstå at de uttrykker. Selv om denne formen for rasisme på fagspråket kalles mikroaggresjoner, er ikke implikasjonene like mikroskopiske.

Noe av det som gjør at mikroaggresjoner er så komplisert, er at dersom mottaker påpeker det for avsender, havner hen ofte i en catch-22. Hvis jeg påpeker det, får jeg høre at jeg er for sensitiv, hvis jeg ikke påpeker det, må jeg ete irritasjonen i meg. Det er altså et tap-tap spill. Det kan nemlig oppstå psykologiske dilemmaer og konflikter hos de som får påpekt rasismen.

Gapet mellom den man selv anser seg for å være – en redelig og rettferdig person som aldri bevisst ville diskriminere – og det mottaker faktisk opplever, kan være for stort til at man orker å takle det.

Om Ali Esbati: Hvem blir den neste i gapestokken?

Opplever virkeligheten ulikt

Det er mye som kan tyde på at vi opplever virkeligheten ulikt utfra hvilken rang vi har i makthierarkiet. I følge en amerikansk studie, har marginaliserte grupper som regel en mer virkelighetsfaktisk oppfatning av situasjoner, særlig når det gjelder diskriminering. En av årsaksforklaringene er at man som marginalisert må lære seg kodene til den dominerende gruppen. Et eksempel er når man som kvinne i et mannsdominert næringsliv, må lære seg til hvordan menn opererer for å kunne avansere, mens en mann ikke trenger å sette seg inn i kvinners eller transpersoners verden.

Det er problematisk når én virkelighet stadig er den rådende. For hvis jeg forteller deg at konsekvensen av dine ord og handlinger er rasistiske, ligger stadig bevisbyrden hos meg.

Når alt kommer til alt, er det den som har definisjonsmakten som avgjør hvilken virkelighet som er virkelig. Vi lever i et samfunn hvor de færreste av oss er oppmerksomme på rasismen i oss selv, så det er kanskje ikke så rart at utsatte grupper føler at de lever i en parallelverden.

Når vi snakker om sexisme, hører vi på menn eller kvinner og transpersoners opplevelse av det? Når vi snakker om homofobi og transfobi, hører vi på heterofile eller skeive og transpersoners opplevelse av det? Likeledes kan vi spørre oss selv, hvem snakker vi med når det gjelder rasisme?