Foto:,

Kommentar

Barnet og barbariet i Midtøsten

Bildet på Twitter av syvåringen som står med et avkuttet hode
i hendene, binder sammen fortid og nåtid: De som ønsker seg tilbake til 600-tallet, bruker moderne teknologi i sin kamp for å komme dit.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Syvåringens far er ISIL-kriger i Syria. Han skrev en stolt melding til bildet han la ut i sosiale medier.

Den bestialiteten vi har sett fra ISIL denne sommeren, kan være begynnelsen på noe langt verre. Midtøsten kan stå foran flere tiår med blodbad, borgerkrig og folkemord. Det er vanskelig å se for seg fred før politikk og religion skiller lag.

I Europa måtte det en 30 års blodig krig til før religionen mistet makt, og suverene stater vokste frem. Med Westfalenfreden i 1648 begynte menneskene å definere seg mer ut fra hvilket land de bodde i, enn fra hvilken religion de tilhørte.

Mange steder i Midtøsten er religion og folkegruppe fortsatt viktigere enn nasjonen. Land som Irak og Syria ble nasjonalstater først etter første verdenskrig. Frem til da hadde de vært del av det ottomanske riket, som gikk i oppløsning. Seierherrene Frankrike og England trakk opp de nye landegrensene, og fordelte områder seg i mellom.

Hele verden som mål

I årene etter at landene i Midtøsten ble selvstendige, har det vært mange forsøk på å skape noe som kunne binde folk sammen. Sosialisme, nasjonalisme, en felles arabisk identitet, baathisme etter de styrende partiene i Syria og Irak - alle feilet. Folk ville ha noe nytt. Særlig etter seksdagerskrigen i 1967, begynte islamismen å vokse i omfang.

1979 ble et veiskille. Ayatollaene tok makten gjennom revolusjonen i Iran. Samme år prøvde islamistene å ta over den store moskeen i Mekka, i et forsøk på å styrte Saudi-Arabias kongefamilie. Og Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Regimene i Midtøsten strammet kraftig inn overfor islamistene, og var glade da mange av dem reiste til Afghanistan for å drive hellig krig. Ut fra dette vokste en islamistisk terrorbevegelse med hele verden som sitt mål.

Lenge var det fremste symbolet på trusselen Al Qaida-leder Osama bin Laden, gjemt i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan. Nå er trusselen enda mer alvorlig. ISIL har erobret store områder, der de har flere titusen soldater, og avanserte våpen. Terroristene har store inntekter, og kontrollerer flere oljefelt. ISIL er i ferd med å bygge opp et terrorvelde med lokale ledere, byråkrati og domstoler, på linje med det verste vi kan tenke oss fra Taliban og andre redselsregimer.

Sverdet og ordet

Islamistene ser ikke utvikling fremover som et mål. Tvert om ønsker de seg 1400 år tilbake i tid, til den gangen profeten Muhammed og hans første etterfølgere regjerte. Både Al Qaeda og ISIL er salafister; islamister som dyrker det de mener er den rene formen for islam. De mener at alle lover og forordninger fra Muhammeds tid skal forstås bokstavelig. De er mot all form for innovasjon (men bruker flittig sosiale medier og avanserte våpen når det tjener dem). Disse menneskene glorifiserer en brutal verden, der sverdet veide tyngre enn ordet.

Målet deres er en islamsk stat - et nytt kalifat. I storhetstiden strakk kalifatet seg fra India til Spania. For puristene er dette fortsatt målet - at alt tidligere muslimsk land skal tilbakeføres. Og for dem er ikke en ideell islamsk stat forenelig med demokrati.

De har mye til felles med den sekulære kommunisten Pol Pot. Han forsøkte å ta Kambodsja tilbake til år null, ved å drepe alle som kunne mistenkes for å tenke selv. Og med Hitler, som dyrket det han så som det rene, det opprinnelige. Grunntanken er den samme: Noen er mer verdt enn andre. De som ikke er rene nok, skal utryddes.

Brutaliteten ligner også. Fanatikere som bruker vold for å nå sine mål, er ganske like. De deler en suveren tro på at deres verdensbilde er det eneste rette - og at det kan påtvinges andre med alle midler.

Menneskenes frie vilje

Men det er likevel en viktig forskjell. Religion. Terroristene rettferdiggjør sine handlinger ved å skyve islam foran seg. De utnytter religiøse spenninger i den muslimske verden, særlig de gamle spenningene mellom sunnier og sjiaer.

Det er ikke et skille mellom religion og politikk i islam, slik det er i vår del av verden. I mange muslimske land er lovgivningen hentet direkte ut av islams hellige tekster. Særlig preger dette familielovgivningen, med alt det innebærer av 600-tallets kvinnesyn.

Saudi-Arabia er antagelig det mest ekstreme eksemplet. Menneskene kan ikke gjennom politiske vedtak gi lover som strider mot islam - slik de skriftlærde tolker det. Religionen står over politikken. Religionen står over menneskenes frie vilje.

Kemal Atatürk

Men det er umulig å bygge et demokrati dersom lovene i utgangspunktet er gudegitte. Selve grunntanken i et demokrati er nettopp at borgerne skal velge sine representanter, som vedtar lover til beste for storsamfunnet.

Da det ottomanske riket falt etter første verdenskrig, og den nye lederen Kemal Atatürk skapte dagens Tyrkia, skilte han politikk og religion. Han mente at dette var den eneste måten å bygge et moderne samfunn på.

Det er vanskelig å se for seg at det blir fred i Midtøsten før ekstremistene er nedkjempet, og de ulike religiøse retningene har funnet ut av det med hverandre. Det vil ta tid. Det vil bli blodig. Og det vil angå oss.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder