HELVETE: – Etter fire dager i dette helvete vil jeg totalt avkrefte alle rykter om at det er nok frivillige her på Lesbos. Vi har knapt settt snurten av hjelpeorganiasjonene og det som finnes her er ikke på langt nær tilstrekkelig. Så dette er et rop om hjelp. Foto: Caroline Dillerud ,

Debatt

Et rop om hjelp fra Lesbos

Vi har nå vært på øya Lesbos utenfor Hellas i fire dager. Vi har reist hit for å ta imot flyktningene som kommer med
båt fra Tyrkia. Vi visste at tilstanden her nede var kritisk, men det som har møtt oss her var umulig å forberede seg på.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

CAROLINE DILLERUD, miljøarbeider

Caroline Dillerud. Foto: Privat. ,

Det er vanskelig å velge ord for å beskrive situasjonen og det er vanskelig å ta seg tid til å skrive dette innlegget. Hele dagen og hele natten hører vi flyktninger som heldigvis har kommet trygt i land gå forbi hotellet vi bor på. Vi våkner til barneskrik og forvirrelse.
Våre dager starter med å ta imot flyktninger enten på stranden når de kommer inn i båtene, eller når de går forbi hotellet vårt for å gå den tre kilometer lange veien opp til busstoppet hvor, om de er heldige, det kommer en buss for å kjøre de videre til leirene i Mytilini hvor de skal bli registrert.
Vi kjører alle vi kan opp til buss-stoppet og frem til i dag har det gått noenlunde greit. Helt til kvelden kommer og bussene stopper å kjøre. At bussene stopper å kjøre betyr at flyktningene blir tvunget til å sove ute langs veien. Alle som kommer er klissvåte. De har ikke vann, ikke mat og ingen tørre klær.

Det er mange familier med barn og spedbarn. Syke, eldre, mennesker med manglende kroppsdeler. Og alle er i utgangspunktet tvunget til å gå den lange veien. Enten i stekende sol eller i bekmørket.
Vi visste ikke hvordan situasjonen var her i Skala, den lille havnebyen vi bor i før vi kom. Det er ingen organisasjoner så vidt vi vet på plass. Alle vi har møtt som prøver å hjelpe er privatpersoner som har brukt feriene sine på å reise hit.

LES: Schengen-systemet har brutt sammen

Frem til i går kveld har det gått greit. Vi har fått hjelp av en liten organisasjon fra England på kveldene og det har vært håndterbart i forhold til antall båter som har kommet inn, men i går kveld var det hundrevis av mennesker som ikke kom med siste buss. Dette betyr at vi må sette opp en provisorisk leir på busstoppet, men i går begynte vi å gå tom for alt av klær og utstyr. Folk var desperate og vi slet med å holde situasjonen under kontroll, og da vi endelig hadde fått alle til å legge seg for å sove, mottok vi en ny telefon om at nye båter var på vei inn i havna.
Maktesløsheten er ubeskrivelig.
Vi kjørte igjen ned til havna og siden busstoppet var overfylt måtte vi organisere enda en leir nede langs stranda. Ettersom vi var tomme for utstyr måtte mange legge seg gjennomvåte.
Rundt kl 05 på morgenen dro jeg tilbake for å legge meg. Jeg rakk å pusse tennene før jeg hørte skrik utenfor. Jeg dro på meg klærne igjen og løp ut. Litt lengre bort fra havnen langs noen store stener lå det en båt lengre ut i vannet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg hoppe ut i vannet for å prøve å dra båten inn til land?
Heldigvis slo jeg fra meg tanken fort og løp tilbake til hotellet for å hente hodelykt og de to andre nordmennene som bor der. Da vi kom ned igjen til vannet hadde de klart å få båten inn til land og alle kom seg trygt ut. De smilte og takket så inderlig for hjelpen. Hvilken hjelp tenkte jeg.

LES: EU splittet om flyktninger

Vi trodde dette var en hektisk natt, men morgenen i dag skulle vise oss noe annet.
Før klokken ble 12 har det kommet inn flere tusen flyktninger. Vi prøver så godt vi kan å kjøre kvinner og barn opp til busstoppet hvor en endeløs kø venter dem, men båtene kommer inn i fleng og strømmen av flyktninger vil ingen ende ta og folk begynner å ty til vold. Situasjonen virker håpløs.
Vi gruer oss til kvelden kommer. Vi gruer oss til det blir mørkt og mennesker blir enda mer desperate. Vi gruer oss til å si at det ikke er noe som venter dem her annet enn en 70 km lang vei inn til Mytilini hvor de kan få registrert seg. Vi gruer oss til å se skuffelsen i øynene deres.
For skuffelsen er det verste. De kommer i land her og tror de har nådd målet uten en anelse av hva som venter dem både her og på ferden videre. Vi gruer oss til å fortelle de at de sannsynligvis må vente i flere dager i en leir hvor det ikke finnes noe annet enn lukten av avføring og søppel.

Vi gruer oss til å fortelle de at de må sove ute på bakken og vi gruer oss til å ikke ha muligheten til å gi ut mat og vann fordi det er for farlig for oss.
Etter fire dager i dette helvete vil jeg totalt avkrefte alle rykter om at det er nok frivillige her på Lesbos.Vi har knapt settt snurten av hjelpeorganiasjonene og det som finnes her er ikke på langt nær tilstrekkelig. Så dette er et rop om hjelp.

LES: Bamserevolusjonen
Dette skjer hver enste dag. Hver eneste natt. Mennesker i nød. Mennesker som har flyktet fra krig og elendighet. Mennesker som har forlatt landet sitt, for ikke å snakke om familiene sine. Disse menneskene trenger hjelp og de trenger det nå!
Vi begynner selv å kjenne oss desperate og jeg skriver dette innlegget i ren desperasjon. Hvordan kan vi reise hjem til trygge lille Norge når vi vet hva som skjer her? Når vi selv har stått i panikk i mørket med lyset av en hodelykt for å prøve og finne noen tørre klær til et spedbarn slik at det ikke skal fryse i hjel i løpet av natten?

Regjeringen vil hjelpe dem der de er, sier de.

De er her, så hvor er dere?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder