MASSIV SPIONASJE: - Hvorfor bagatelliserer en respektert professor og politiker som Janne Haaland Matlary at amerikansk etterretning bedriver massiv spionasje?, spør kronikkforfatteren. Et banner av nobel fredspris-nominerte Edward Snowden henges opp i Tyskland. Foto:Carsten Rehder,Afp

Debatt

Snowden og isdronningen

Snowden visste at varsling var umulig. Aldri har så
sensasjonelle avsløringer blitt behandlet så ansvarlig. Matlary tilhører et miljø som automatisk forsvarer USA i tykt og tynt.

Morten Strøksnes, forfatter og journalist

Professor og politiker Janne Haaland Matlary hevdet i en kronikk i VG 26. juni at det ikke finnes noen gode argumenter for å gi fredsprisen til den amerikanske varsleren Edward Snowden.

Matlarys argumenter diskvalifiserer imidlertid ikke Snowden, men henne selv.

Hun mener det er tre grunner for at Snowden ikke fortjener Nobels fredspris. Han er 1) ikke en opposisjonell 2) har ødelagt enormt mye for vestlig etterretning og 3) kunne agert på lovlig vis.

Varsling umulig

Morten Strøksnes. Foto: ,

La oss ta det siste først. «I det liberale demokratiet USA finnes optimale muligheter for varsling» skriver Matlary. Før Snowden hadde en rekke NSA-ansatte (Thomas Drake, Edward Loomis, William Binney og Kirk Wiebe) forsøkt å varsle om aktiviteter de oppfattet som ulovlige og/eller umoralske. Samtlige varslere ble avvist av sine overordnede. Noen, som Loomis, sa opp sine stillinger i protest. De ble satt under FBI-etterforskning og overvåket, kanskje ved hjelp av de ulovlige metodene de hadde forsøkt å advare mot.

En NSA-ansatt (Thomas Drake), gav seg ikke, og forsøkte å nå helt til topps i organisasjonen. Han fikk klar beskjed om ikke å stille flere spørsmål. Da gjorde han nøyaktig det Matlary mener også Snowden burde gjort: Han lekket til en avis (the Baltimore Sun). Hva skjedde? Jo, hans hjem ble ransaket av FBI, han ble etterforsket og siktet - og truet med 35 års fengsel. Varsleren Drake fikk gjennomgå mange års helvete, med svertekampanjer (også via falske lekkasjer fra myndighetene) og trusler. Han gikk økonomisk konkurs.

Saken mot ham ble henlagt dagen før den skulle begynne. For Drake hadde ikke skadet «statens interesser». Den harde behandlingen var ment å skremme andre fra å varsle.

Altså visste Snowden at lovlig varsling i praksis var umulig. Han visste også at journalister som mottar hemmelig materiale risikerer fengsel (som for eksempel New York Times-journalisten James Risen).

Skulle Snowden følge sin samvittighet, og gjøre det amerikanske folk (og resten av verden) oppmerksomme på at NSA var ute av kontroll, måtte han gå andre veier.

Hadde han fulgt Matlarys råd, ville avsløringene hans aldri kommet.

Nøye utvalg

Hva gjorde Snowden? Jo, det motsatte av hva Matlary hevder han gjorde. I motsetning til Assange og Wikileaks offentliggjorde ikke Snowden enorme mengder dokumenter.

Han foretok et nøye utvalg som var, slik han vurderte det, i offentlighetens interesse, men ikke kunne skade individer eller avsløre konkrete hemmelige operasjoner. Det var de ulovlige praksisene han ville gjøre folk oppmerksomme på.

Snowden håndplukket så noen få journalister som var anerkjente for sin ansvarlighet, integritet og kunnskaper om NSAs overvåkning: Advokaten og spaltisten Glenn Greenwald i The Guardian, den dobbelt Pulitzerprisvinnende Barton Gellmann i Washington Post og den Oscar-nominerte dokumentarfilmskaperen Laura Poitras.

Overfor hovedsamarbeidspartneren Greenwald understreket Snowden nettopp viktigheten av å gi avsløringene en kontekst. Uten en slik kunne Snowden like gjerne postet dem på internett, som Assange. Men dette stred mot hans prinsipper.

Resultatet ble akkurat slik Snowden ønsket. The Guardian og Washington Post publiserte artikkel på artikkel der innholdet i dokumentene ble presentert, så grundig og med kontekst at de to avisene sammen vant Pulitzer-pris for arbeidet. I Washington Post sitt tilfelle ble hver historie diskutert med jurister - og med NSA, Pentagon og Det hvite hus - før de havnet på trykk. Der etterretningen kunne argumentere troverdig for at opplysningene var for spesifikke, slik at den kunne sette enkeltpersoner eller konkrete operasjoner i fare, ble de hørt.

Aldri har så sensasjonelle avsløringer blitt behandlet på en mer ansvarlig måte. Men Matlary mener Snowden ikke bare har skadet vestlig etterretning. Han har i tillegg fått Al-Qaida til å skifte krypteringssystem!

Slik Snowden forutså, kom amerikanske myndigheter å sette alt inn på å sverte hans person og karakter. De har forsøkt å stemple ham som en mentalt ustabil forræder. Taktikken er klassisk: Man går etter budbringeren, og håper at budskapet glemmes av verden.

For folk som Matlary og Erna Solberg har taktikken virket etter hensikten. Statsministeren uttalte i slutten av oktober i fjor at Snowden burde og kunne varslet internt, og antydet at han er en forræder. Til statsministerens forsvar: Da hun uttalte seg var de viktigste bøkene om saken ennå ikke utgitt.

Ikke til å stole på

Matlarys tredje argument er at Snowden ikke er en opposisjonell. For Matlary er det umulig å være amerikansk og opposisjonell samtidig. Det er bare folk som bor i totalitære regimer som kan være opposisjonelle, mens USA er et liberalt demokrati. Dette er Erasmus Montanus-logikk på sitt beste, men dessverre ikke ment parodisk fra Matlarys side.

Vi har ikke verdens beste universiteter. Men om Matlarys VG-kronikk, i utvidet form, hadde vært en eksamensbesvarelse, måtte det blitt stryk, selv på laveste nivå. Matlary har åpenbart ikke engang bladd i pensum, som i dette tilfellet er «No place to Hide» av Glenn Greenwald og «The Snowden Files» av Luke Harding.

Hvorfor skriver en respektert professor og politiker en grovt villedende sak om Edward Snowden i landets største tabloidavis? Hvorfor bagatelliserer hun at amerikansk etterretning bedriver massiv spionasje, ikke bare mot egne borgere, men også mot europeiske allierte - noe som har skapt en iskald stemning mellom for eksempel Tyskland og USA? Hvorfor reagerer hun ikke på at NSA kan overvåke enhver norsk borger, inkludert henne selv og statsministeren? Hvorfor bekymrer det henne ikke at de bedriver en omfattende industrispionasje som selvsagt også kan ramme norske interesser? Eller at de systematisk overvåker og datatapper internasjonale organisasjoner som FN, EU, NATO, Verdensbanken og IMF?

Hvorfor bagatelliserer Matlary dette?

For å nærme oss et svar, må vi se bort fra hennes professortittel og på hennes politiske agenda. Matlary tilhører et miljø som automatisk forsvarer USA i tykt og tynt. Hun snakker, skriver og tenker som en amerikansk republikansk hauk. Og hvis Matlary hadde kunnet velge, var det nok det hun helst ville vært.

I virkeligheten er hun en norsk politiker og professor vi ikke kan stole på.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder