Snowden
fortjener fredsprisen

Professor og politiker Janne Haaland Matlary skriver i VG 26. juni at forslaget om å gi fredspris til Edward Snowden er dårlig begrunnet og lite gjennomtenkt. Men hun argumenterer på sin side både ensidig og uetterrettelig.

Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap (Universitetet i Bergen)

Matlary gir inntrykk av kjennskap til den begrunnelsen som norsk avdeling av International Commission of Juristst og andre (ikke bare «prominente jusprofessorer») har uttrykt støtte til. Men det er tydelig at hun ikke kan ha lest den særlig nøye. Hun vil heller argumentere mot en stråmann.

Regning uten vert

Matlarys første innvending er at forslaget skal være begrunnet med at man bør gi prisen til amerikanske opposisjonelle, ikke bare kinesiske. Dette karakteriserer hun som «kålsuparargumentet» fra den kalde krigen, tesen om begge supermakter var like god.

Men her gjør Matlary opp regning uten vert. For noe slikt resonnement finnes ikke i den faktiske begrunnelsen.

Kina er riktignok nevnt der, men da for å påpeke at land som Russland og Kina trolig også har opprustet sin militære etterretningskapasitet, med det enorme skadepotensialet det gir for ulovlig bruk, ødeleggelse eller manipulering av data og datasystemer.

Tendensiøst og urimelig

Overført til våre moderne samfunn, er det mye som tilsier at den samlede kapasiteten i så måte bør kunne likestilles med rustning av «af stående arméer» i Nobels forstand. Denne farlige utviklingen, med alt hva den innebærer, er det Snowden har varslet om. Dokumentasjon via seriøs presse viser at det er behov for internasjonal regulering av grenseløs militær etterretning, særlig fordi den griper for dypt inn i alle deler av sivilsamfunnet og truer grunnvilkårene for demokrati, ytringsfrihet og rettsstat.

Ellers er det riktig at Snowden samtidig har blitt en opposisjonell; en amerikansk systemkritiker i eksil. At det skulle være logisk selvmotsigende å kjempe for demokrati og menneskerettigheter i et så mektig og komplekst land som USA, slik Matlary hevder, tror jeg derimot at de aller fleste skjønner faller på sin egen urimelighet, ikke minst de fleste amerikanere.

Også mye av det andre virker tendensiøst, som at det «finnes optimale muligheter for varsling» i USA. I kronikken finnes det lite om hvorfor Snowden fortjener fredsprisen. For VGs lesere er det derfor bedre eventuelt å vurdere, utdype eller kritisere den faktisk inngitte begrunnelsen.