NY REGJERING: KrF fikk gjennomslag hos de blå-blå for at fastleger kan nekte å henvise kvinner til abort. Foto: KRISTER SØRBØ.
NY REGJERING: KrF fikk gjennomslag hos de blå-blå for at fastleger kan nekte å henvise kvinner til abort. Foto: KRISTER SØRBØ.

Vi vil bestemme selv!

MENINGER

Mammablogger Susanne Kaluza fikk brev fra KrF-leder Knut Arild Hareide og ble så opprørt at hun skrev denne kronikken for VG.

debatt
Publisert:

Av Susanne Kaluza, blogger og journalist.

Sammen med en rekke andre, engasjerte kvinnelige bloggere har jeg dratt i gang en e-postaksjon mot å gi fastlegene en slik utvidet rett til henvisningsnekt. Kristelig Folkeparti, har fått med seg regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet på å gi fastleger en utvidet rett til å reservere seg. Både mot å henvise kvinnelige pasienter videre til abort, assistert befruktning samt å skrive ut resept på p-piller som kan ha «aborterende effekt».

Før helgen svarte KrF-leder Knut Arild Hareide på brevet mitt. Han sammenligner retten til å nekte å henvise kvinner til en abort, med retten til å nekte å henvise til aktiv dødshjelp.

Det er en søkt sammenstilling.

Dødshjelp forbudt

Aktiv dødshjelp er i likhet med andre hypotetiske problemstillinger som tortur og dødsstraff forbudt i Norge og de fleste andre vestlige land. Selvbestemt abort har vært en lovfestet rett for norske kvinner siden 30. mai 1978.

KrF-lederen mener videre at det at enkelte leger har snikpraktisert en slik henvisningsnekt i en årrekke, er grunn god nok til at vi som samfunn bør beskytte denne praksisen.

Han skriver:

«En kartleggingsstudie utført av Helsedirektoratet på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet, viser at ikke en eneste pasient har klaget på leger som ikke har henvist til abort. Det betyr at leger finner gode praktiske løsninger som både ivaretar pasientens rettigheter og samtidig respekterer legens samvittighet.».

Orker ikke klage

Mon det. Kan det også hende det viser at kvinnene som først har opplevd belastningen med å gå uønsket gravid, og så har opplevd belastningen ved å bli avvist av fastlegen, ikke orker merbelastningen ved å klage? For hvor henvender man seg egentlig om man vil klage på fastlegen sin?

Jeg tviler ikke på at også de henvisningsnektende kan være gode, empatiske leger.

Men de bør ikke frivillig søke seg til en fastlegestilling der de, lønnet av fellesskapet, vil møte kvinner som trenger et svangerskapsavbrudd eller assistert befruktning. Det finnes en rekke andre legejobber der disse henvisningsnektende legene kan gjøre en stor og viktig innsats for samfunnet.

For det er ikke sant at legene har kunne praktisere henvisningsnekt uten at det har rammet kvinnelige pasienter. NRK har fortalt om russejenter som fortviler i Telemark fordi fastlegen nekter å gi dem resept på p-piller. Dr.med. Gro Nylander beskrev på NRK Ytring en av sine møter i senabortnemnda med kvinner som ikke har fått tatt abort innen tidsfristen fordi fastlegen deres nektet dem henvisning.

Aksjonen på bloggen min har også åpnet en sluse for mange.

Den siste uken har jeg fått en rekke e-poster fra kvinner som forteller vonde historier om sine erfaringer med henvisningsnektende leger. Vedkommende som skrev denne mailen har gitt meg tillatelse til å dele historien hennes med dere.

Skamfull og fortvilet

Jeg lar den tale for seg:

«Da jeg ble gravid for første gang, var jeg i en forferdelig livssituasjon. Jeg var 19 år og i et forhold preget av mishandling. Jeg slet med å komme meg ut av forholdet og jeg var livredd for konsekvensene hvis jeg gjorde det slutt. Jeg hadde ikke noe fast bosted og bodde hos forskjellige venner. Jeg hadde ingen som jeg kunne søke støtte hos, ingen inntekt annet enn studielån, og jeg var sykmeldt fra studiene grunnet alvorlig depresjon. Da jeg gikk til fastlegen min og ba om henvisning til abort, og fortalte om min situasjon, så fikk jeg ikke det jeg hadde rett på.

Jeg var ikke sikker på når jeg hadde blitt gravid, fordi jeg gikk på p-piller. Derfor var det viktig for meg å få henvisning til abort så fort som mulig.

Grusom opplevelse

Men legen henviste meg til en gynekolog for å finne ut termindatoen. Han sa at jeg måtte snakke med foreldrene mine, og tenke nøye igjennom dette først.

Jeg fortalte at jeg allerede hadde tenkt mye og at jeg hadde bestemt meg, men det hørte han ikke på. Jeg følte meg så skamfull og fortvilet.

Jeg endte med å dra på den ultralyden som var bestilt to uker senere. Jeg var rådvill og ville helst ikke dra, men jeg tenkte at det var viktig å få klarhet i hvor langt jeg var på vei. For det kunne jo være for sent med abort! Hos gynekologen ble jeg behandlet som en kvinne somønsketseg en graviditet. Fastlegen min hadde ikke informert dem om mitt ønske om abort så det sto tydeligvis ingenting i journalen om dette.

Det var noe av det mest grusomme jeg har vært med på.

Jeg skammet meg så for ønsket om abort, at jeg ikke turte å be legen vende ultralydskjermen bort fra meg. Jeg måtte ligge der og se på dette stakkars livet som aldri skulle bli noe av.

Jeg fikk vite at jeg var ti uker på vei. For sent med medisinsk inngrep, tenkte jeg.

Noen dager senere, dro jeg til fastlegen igjen, klar for å argumentere med at han ikke hadde lov til å nekte meg en henvisning. Heldigvis var det en vikarlege på jobb, som skrev ut henvisningen øyeblikkelig og kontaktet sykehuset for å få en hastetime. Rundt en uke senere måtte jeg igjennom et kirurgisk inngrep som kunne vært et mye mindre, medisinsk inngrep hadde jeg fått hjelp med en gang.».

Hvem skal samfunnet beskytte?

Så jeg spør igjen: Hvem bør vi som samfunn sørge for at får vår beskyttelse gjennom lovverket i slike situasjoner, - 19-åringen eller fastlegen hennes?

Våre mødre, bestemødre og oldemødre kjempet fram loven om selvbestemt abort. 30 år etter er kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp angrepet av KrF.