Viljar Hanssen fotografert på den tiden han slapp ut fra sykehuset, åtte måneder etter at han  ble skadet på Utøya 22. juli 2011.

Viljar Hanssen fotografert på den tiden han slapp ut fra sykehuset, åtte måneder etter at han ble skadet på Utøya 22. juli 2011. Foto:Berit Roald,NTB scanpix

Kommentar

Da terroren kom

Terroren kommer ikke nærmere. Den har vært her lenge.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

«Kommer nærmere og nærmere Norge», skrev NRK på nettsidene sine etter terrorangrepene i København i helgen.

De var ikke de eneste. «Terroren kommer nærmere», «Terroren rykker nærmere», «Terroren nærmer seg», gikk igjen som overskrifter og postulater over hele linjen. Jeg var nær ved å bruke den selv, før det dukket opp en tweet fra Viljar Hanssen på søndag:

«Terroren nærmer seg, sies det på #dagsrevyen. Det var et merkelig utsagn. Jeg har kjent og kjenner den på kroppen».

Av alle de sterke vitnemålene fra 22. julisaken, er Viljar Hanssens forklaring en av de jeg husker best.

Tromsøværingen var 17 år da han rømte med lillebroren sin på 14 mot Kjærlighetsstien etter at ABB hadde begynt å drepe folk rundt dem.

Mens de sprang ringte foreldrene. Lillebroren klarte ikke å si stort, for han gråt så fælt.

- Jeg tok telefonen og sa veldig rolig at noen skyter på oss, men at det skal gå bra, jeg skal redde alle, forklarte Hanssen, og lo litt nervøst av sin påtatte bråkjekkhet i situasjonen.

Og salen lo med. Forsiktig. Det var ikke mange slike øyeblikk i løpet av de ti ukene saken varte, så det festet seg godt.

Brødrene gjemte seg nedenfor skrenten ved Kjærlighetsstien. Lillebroren ble ikke fysisk skadet. Hanssen ble truffet av flere skudd, derav et i hodet. Han måtte amputere tre fingre og mistet synet på det ene øyet.

– Litt av hjernen er borte, men vett og forstand er intakt, avsluttet han, og en ny, skjør munterhet spredte seg i salen.

Det var mot slutten av mai 2012. Saken ble avsluttet i juni. Dommen falt i august. Så kom Gjørvkommisjonen og hele det politiske etterspillet og til slutt var alle så fullstendig utmattet av 22. julisaken at man bare ønsket ABB stuet bort og glemt, og at landet måtte gå videre.

Hvilket er lettere for oss som ikke sto midt oppe i det. Men for alle som var der, som løp fra Breiviks kuler, som ble skadet for livet, som så venner dø, som mistet sine kjæreste, som lever med traumene, skadene og tapene, er det en ren hån å snakke om at «terroren kommer nærmere».

En ubetenksom hån, selvfølgelig. Men også et tegn på at vi litt for raskt ønsker å glemme. For terroren kommer ikke nærmere. Den kom den 22. juli 2011, og den har vært her siden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder