Kommentar

Mitt møte med norske myndigheter etter Tsunamien

ARTIKKELEN ER OVER 14 ÅR GAMMEL

26.12.04 Kjæresten og jeg befant oss på Railey beach, Krabi, da bølgene traff. Familien hjemme fikk ganske raskt beskjed om at vi var i live og uskadd. De kontaktet UD og informerte om det.

Hadde fire venner på Phi Phi. En av dem ble skadd, og fraktet til Bangkok Phuket Hospital. Fikk også beskjed om at faren til mine tremeninger, Jan Trygve Stensaker, var savnet. De befant seg i Khao Lak da ulykken inntraff. Resten av denne familien; May Len, Jan Gunnar og Ingrid var i live.

27.12.04 Reiste opp til Bangkok Phuket Hospital for å treffe min skadede venn, Lars. Der tok en uskadd venn og jeg kontakt med Bjørn Bjerkås ved det provisoriske konsulatet/ den norske ops`en på Phuket International Hospital. Denne ops`en var særdeles kaotisk. Det fantes ikke noe godt system for registrering. Alle opplysningene som kom inn ble notert ned på lapper, som lå og fløt utover bordet. Samtidig ringte mobilen til konsulen konstant. Vi ønsket informasjon vedrørende mulighet for hjemsending av Lars, som da allerede hadde fått alvorlige infeksjoner i sårene sine. Videre søkte jeg nyheter om Jan Trygve. De hadde ingen svar eller oversikt overhodet. Det eneste de kanskje kunne ordne for oss var nødpass. På toppen av det hele ønsket konsulen ikke å snakke med oss så lenge, da han heller ønsket å la seg intervjue av VG og Dagbladet!!

Lars ble registrert som skadet på konsulatet.

Venner hjemme i Norge kontaktet UD og registrerte Lars som skadet. De spurte om forsvaret var tenkt brukt. Ingen militær transport i sikte fikk jeg høre hjemme ifra.

May Len, Jan Gunnar og Ingrid ble flyttet fra Khao Lak til Bangkok Phuket Hospital. May Len hadde fått en alvorlig infeksjon i det ene benet. Jan Gunnar hadde fått en mindre infeksjon i den ene foten. De hadde ikke hørt noe om Jan Trygve.

Det som sannsynligvis var tysk sivilforsvar lette igjennom sykehusene for å finne egne sårede.

28.12.04 Fikk høre hjemme ifra at det skulle sendes nedover et 737 fra forsvaret for å hente ut alvorlig skadede nordmenn.

Kontaktet konsulatet på Phuket International igjen. Intet nytt. De kjente ikke til at forsvaret skulle sende syketransport.

Konsulen klarte etter press fra vår side å skrive under på nødpasset til den uskadde vennen min. Bilder måtte han selv ordne på sykehuset. I og med at vedkommende som skulle ha nødpass selv må møte opp for å skrive under, ble det et problem i og med at Lars ikke kunne flyttes fra sykehuset. Konsulen visste ikke hvordan vi skulle løse dette.

Lars ble registrert på nytt på konsulatet.

Vi dro til Salaglang, et slags rådhus i Phuket, for å få underskrift av Thailandsk Immigration til nødpasset. Der var det opprettet et krisemottak, hvor de aller fleste nasjoners representanter sto klare til å hjelpe. Men der var det ingen fra norske myndigheter. Thailands sjef for Immigration på stedet spurte oss om hvor i all verden de norske representantene var! Vi traff en veldig hyggelig svensk ambassadør der som ga oss mye nyttig informasjon om hvor vi kunne lete etter savnede, døde osv. Han beklaget seg sterkt over at svenskene hadde vært så sene med å starte transport av sårede hjem til Sverige. Denne transporten var på dette tidspunktet i gang. Ingen visste noe om transport for nordmenn. Den svenske ambassadøren mente at tyskerne og italienerne hadde startet hjemtransport av sårede på et veldig tidlig stadium.

Vi fikk også vite av svenskene at stempelet av Immigration ikke lenger var nødvendig! Ble frustrert, da dette hadde tatt oss lang tid.

Venner i Norge ringte UD for å bekrefte at Lars var registrert. Det var han ikke. Registrert på nytt.

Lars registrert for 3. gang på konsulatet.

Fikk høre fra dem hjemme at syketransporten skulle lette 29.12.04 kl 0800 fra OSL.

May Len hadde blitt mye verre i såret i løpet av dagen.

Satt på sykehuset hos Lars da Bjørn Bjerkås plutselig dukket opp og ga beskjed om at Lars skulle sendes hjem på en chartret svensk flight til Stockholm. Fikk sendt Bjørn over til rommet til May Len, hvor hun beskrev den alvorlige situasjonen hennes. Fikk beskjed om at det kun var plass til Lars på denne flighten. Lars ble sendt til flyplassen i ambulanse. Den uskadde kameraten min ble med i alle tilfeller. Det var ingen som tok imot dem der, og ingen visste heller om en syketransport. De klarte på egenhånd å skaffe seg ambulanse tilbake til sykehuset.

29.12.04 May Len hadde blitt alvorlig infisert i beinet. Tilstanden forverret seg. Hun fikk da heldigvis beskjed om at hun skulle få plass på en chartret flight. Hun og ungene, samt Lars, dro ut på flyplassen. De ble sendt til Stockholm etter noen timer venting.

Venner hjemme kontaktet UD for å sjekke om det var noe mottaksapparat i Stockholm. UD visste da ikke at det var flere nordmenn enn Lars på flyet.

I Stockholm ble May Len og ungene sendt til OSL med svensk luftambulanse. Lars og kameraten min ble igjen pga plassmangel. De møtte en representant fra UD. Han visste ikke hvordan de skulle komme seg til Norge. Kameraten min, som er flygeleder, kontaktet jobben sin for å høre om norsk luftambulanse var på vei. Det var tilfellet. UD`s representant ble informert om dette. De kom seg hjem, og Lars sendt til Ullevål. Han ble da operert ganske kort tid etter.

May Len ble også fraktet til Ullevål. Fikk beskjed om at hvis det hadde drøyd noe særlig lenger, ville beinet ikke vært til å reddes.

Ingen ny info om Jan Trygve.

Jeg er klar over at en slik grusom katastrofe som vi har vært vitne til, uten tvil vil føre til kaos i de rammede områdene, så vel som hos de rammede lands myndigheter. Til tross for dette mener jeg absolutt at norske myndigheter, gjennom UD, har bidratt svært dårlig de første døgnene etter at katastrofen var et faktum. I og med at bla forsvaret og luftambulansen ikke ble benyttet til å frakte hjem sårede initielt, vitner dette om enten en grov feilvurdering av situasjonen eller total mangler på handlekraft fra UD`s side. Sett opp imot reaksjonstiden til andre nasjoner, er det ikke tvil om at norske myndigheter kommer veldig dårlig ut.

Som nordmann har jeg alltid vært i den tro at jeg har et system rundt meg, som jeg vil få støtte fra hvis det skulle være behov for det. Tilliten min til dette systemet er kraftig redusert! Særlig når jeg kommer hjem og ser at UD`s representanter, og da spesielt Petersen, absolutt ikke tar til seg den kritikken som kommer fra oss som var der. Ingen beklagelser eller ydmykhet overhodet! Dette gjør meg veldig frustrert!! Jeg forventer derfor en offentlig unnskyldning fra Petersen. Og sogar er det eneste riktige at Petersen tar sin hatt og går.

Michael Skjelderup

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder