bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kommentar

Vi har fått nok nå, Jagland

Thorbjørn Jagland går i krigen nok en gang. For seg selv. Han minner om en annen lettkrenket verdensleder.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Det er ensomt på toppen. Jeg lurer noen ganger på hva som driver folk til å søke dit. Om de blir lykkelige av det? Av sine liv innerst i gangen, bak alle forværelsene, opp alle de majestetiske trappene. Forrest i alle de dyreste flykabinene og bakerst i bilene der motorduren bare er en fjern summing og en mann med propp i øret lukker bildøren etter deg med en lyd som minner om basstrommedunket på en velprodusert jazzrockplate. Omgitt av mennesker som sier ja og yes og oui, som serverer kaffe og dyrt, perlende vann hvis du ønsker det, mennesker som ordner livet ditt som den mest innbitte curlingforelder.

LES OGSÅ: UD leverte formell klage på Jagland

I en dansk avis leste jeg en gang et eget ord for det velstående, friksjonsfrie og behagelige livet mange i landet levde. Journalisten kalte det "smørhulet". Det er sikkert det danske ordet for smørøyet, men jeg synes det låter bedre på dansk. Smørhullet. Livet i smørhullet.

Det er der han sitter, Thorbjørn Jagland, generalsekretæren i Europarådet. I smørhullet. Omgitt av europeisk luksus, med tilgang til de fleste av vår verdensdels ledere og politikere. I en viktig jobb. Viktig og vanskelig. Å jobbe for rettstilstand og demokrati i en organisasjon der flere av medlemslandene er mer kjent for høye uniformsluer enn lange demokratiske tradisjoner, er en utfordring. Jobben er ingen sammenhengende rekke med enkle triumfer. Som mange viktige jobber er den en seig og tung oppgave som krever stahet, pågangsmot og null hang til å dyrke egne nederlag. Det lille man tross alt oppnår blir kanskje forbigått i relativ stillhet, mens det man ikke får til blir malt ut ned bred pensel.

VG MENER: Lavmål fra Jagland

Det skal en viss karakter til for å bære noe sånt. Er man nærtagende for kritikk kan det bli vanskelig. Til og med uutholdelig.

"(...) artikler som er så ærekrenkende at det tar pusten fra oss." "(...) en belastning for oss som overgår det meste. Det sier ikke lite." "Jeg har virkelig fått føle på kroppen, bokstavelig talt, hva det vil si å være menneskerettighetsaktivist. Nå får jeg føle det i Norge også"

Dette er et knippe sitater fra Thorbjørn Jaglands facebookside de siste dagene. Ifølge ham selv er siden stedet der han får ut informasjon om Europarådet. "Jeg har ikke hatt noen annen kanal for å få ut et minimum av informasjon", som han skriver.

Det hele er utløst av en stor artikkel i Aftenposten der Aserbajdsjans mangeårige praksis med å gi parlamentarikere i Europarådet dyre gaver og reiser omtales. I artikkelen hevdes det at Jagland har vært treg med å rydde opp i ukulturen. Om dette stemmer eller ikke, hva Jagland kunne gjort eller ei, det vet jeg ikke. Men at dette er puststjelende ærekrenkelser, eller sammenlignes med det menneskerettighetsaktivister rundt om i verden opplever, det er med respekt å melde det rene skjære vås. Eller dropp det med respekt forresten. Jaglands selvmedlidende rør på Facebook er det ingen grunn til å respektere. Jobben han gjør i Europarådet er noe annet.

LES OGSÅ:

Europarådet setter Tyrkia under overvåkning

Jaglands angrep på sine kritikere er også fulle av feilaktige påstander om fakta. Han hevder at ingen har skrevet om Europarådet, noe som er beviselig feil, Han hevder at norske ambassadører ikke har møtt ham, noe som UD kan dokumentere at har skjedd. I forrige runde med pressekritikk diktet han opp forsideoppslag i VG som aldri har eksistert.

Kritikk er krigserklæringer, problematisering blir ærekrenkelser, journalistikk er politikk og fakta er det ikke så nøye med. Høres det kjent ut?

Det gjør jo det. Jagland minner om Donald Trump. Oppfarenheten, aggresjonen mot kritikere, hangen til å sette kritikk i en enkeltsak opp mot alt han har gjort ellers. Kritiserer man Jagland er man mot rettsstat og demokrati, eller som han holdt på med da han var leder for Nobelkomiteen, en fiende av menneskerettigheter i Kina. Alt skal polariseres og blåses opp til et nivå som kun folk med forspiste selvbilder kan føle seg hjemme i. Trump er selvfølgelig langt mektigere, drøyere og potensielt farlig for verden enn generalsekretæren i Strasbourg, men noe sier meg at de kunne funnet hverandre i et dypt behov for total anerkjennelse fra omverdenen.

Vi kan le av Jaglands krakilske forfengelighet, men det er ikke sikkert vi bør det. I et Europa der påstander om fake news og skjulte politiske agendaer i journalistikken florerer, der maktpersoner ynder å fremstå som medieofre, og der autoritære ledere bruker påstander om manglende samfunnsansvar og undergravende virksomhet for å avsette redaktører eller innskrenke pressefriheten, så er det siste vi trenger en generalsekretær i Europarådet som møter vanlig kritisk journalistikk på en slik måte. For å si det med hans egne ord: Jeg har fått nok.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder