Foto: Roar Hagen VG

Sanna Sarromaa: Den avslappede nasjonen

MENINGER

Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. I Finland omtales nordmenn som Nord-Europas italienere eller ­spanjoler.

debatt
Publisert: Oppdatert: 13.08.16 12:09

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Det finnes få, om noen, andre land i verden hvor arbeidsuken er like kort, sykmeldingene sitter like lett og ferie- og pensjonsavtalene er like luksuriøse som i Norge. Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. Fagforeninger elsker å klage over arbeidslivets vilkår, det er jo deres nisje. Sannheten er at alle som har prøvd arbeidslivet utenfor Norge, vil helst komme løpende tilbake.

Det er nemlig noe deilig over hvor lite viktig jobben er.

På finske blogger om norsk arbeidsliv omtales nordmenn ofte som Nord-Europas italienere eller spanjoler, med tilhørende mañana-kultur. Finnene skriver om elektrikere som kommer forsinket eller aldri, om fredagens kakeservering på jobben og den generelle slappheten som man ser i norsk arbeidsliv. «Jeg vet ikke om nordmenn er late eller tankeløse eller hva det er, men på jobben gjør de bare akkurat det som trengs i deres jobb ... og hvis man kan skulke litt unna også, så går det greit», skrev en finsk sykepleier. Hun mente nordmenn gikk på jobb bare for å få penger for å kunne ha fritid.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Norsk service

Dansker i Norge har vært inne på det samme. En dansk tømrer mente på nettstedet E24 at hver gang de hadde hatt nordmenn på arbeidsplassen, måtte danskene gå etter for å forbedre arbeidet de hadde gjort.

Også svenskene har deltatt i klagekoret mot norsk arbeidsinnsats. Den daværende lederen for Svenska Föreningen i Oslo, Niklas Johansson, beskrev til VG i 2009 hvordan svenskene er mer serviceinnstilt og har større ambisjoner enn nordmenn: «Nordmenn er litt sånn at de vil helst gjøre så lite som mulig.»

Les også: Sanna Sarromaa–Den såkalte samfunnsdebatten

Vikarbyråer foretrekker svensker, og noen bedrifter reiser til Sverige for å finne arbeidskraft. Hva forteller det ikke om Norges fremtid, når en stor reiselivsaktør som Hunderfossen importerte svenske ungdommer til sommerjobbing i år? Er ikke de norske ungdommene gode nok? Dette beskrev også Niklas Johansson: «Da jeg skulle kjøpe maling av en nordmann i går, fikk jeg beskjed om å lete selv da jeg spurte etter en skrape.»

Det høres kjent ut. Hver gang jeg er på en kafé, spør jeg om lettmelk eller skummet melk til kaffen min. Når de ikke har noe annet enn helmelk, hva gjør de? Ingenting. Hva skulle de gjort? Løpt til butikken ved siden av og kjøpt akkurat den melken kunden vil ha.

Da jeg nylig lette etter en postboks på Gardermoen for å få sendt ut postkortene mine, spurte jeg en Tanum-ansatt om hjelp. Hun beklaget at det ikke fantes noen postkasser etter sikkerhetskontrollen. Da hun tilbød å postlegge kortene for meg, ble jeg sprudlende glad–jeg hadde jo aldri forventet en slik service av en nordmann! Min venn hadde dårligere flaks: Han legger igjen 100 000 kroner hos SAS i året, men da han hadde glemt å poste et eller annet som hastet, var det ikke noe hjelp å få hos lounge-ansatte. Det var først i Stockholm de tok bryet med å postlegge brevene hans.

Nå er det OL igjen. Jeg lurer på hva som skjer på norske arbeidsplasser. Vinteren 2014 nektet nemlig Fabian Stang de ansatte i Oslo kommune å se på OL i arbeidstiden. LO-lederen Gerd Kristiansen protesterte og mente at Stang var firkantet. Hun mente at OL var et arrangement som rørte ved den norske folkesjelen, og derfor var Stangs holdning «lite moderne». For meg kom det som en overraskelse at så mange nordmenn, med selveste LO-lederen i spissen, reagerte på at folk må jobbe når de er på jobb.

Les også: Sanna Sarromaa: Nynorsken: Norges helligste ku

Landets vane

Det har også forundret meg hvordan nordmenn konsekvent gjør ferie ut av de såkalte inneklemte dagene, som i seg selv er en interessant betegnelse.

En fredag etter Kristi himmelfartsdag er da vitterlig en arbeidsdag? Mandag, tirsdag og onsdag i påsken er også arbeidsdager, dagene fra og med tredje juledag likeså. På Stortinget og ved Universitetet i Oslo gis de administrativt ansatte ekstra fri i forbindelse med jule- og påskedagene.

Det presenteres hvert år som et ekstraordinært vedtak, men er naturligvis ikke det. Det er landets vane.

Greit nok er bra nok

På samme måte som jeg har stusset over feriedager, har jeg undret meg over den manglende kvaliteten i sluttproduktet, slik som de danske tømrerne gjorde. For meg har det ofte betydd skrivefeil. Jeg har lurt på hvordan bedrifter kan få varene sine solgt eller rekruttert nye ansatte med så dårlig språk. Statens vegvesen søker akkurat nå «leder plan- og forvaltning» med «utdannelse fra høgskole- eller universitet». Ikke særlig tillitvekkende for meg, men sikkert aldeles likegyldig for nordmenn.

Når jeg går rundt og retter på nordmenns språkfeil, føler meg som disse danske tømrerne som måtte gå etter nordmenn og rette på deres arbeid. Det verste er at nordmenn selv ikke ser på noe av dette som et problem, de er ikke vant til å kreve eller levere prima. Greit nok er bra nok.

For oss andre ligger kvaliteten i detaljene. Hvis en bedrift ikke klarer å skrive riktig, forteller det ikke noe om kvaliteten på deres produkter og tjenester?

Les også: Sanna Sarromaa: Nakne nordmenn – finnes de?

Hjem klokka fire

Fordelene er selvsagt mange: «Jeg bare sa ifra at jeg ikke ville jobbe i januar, så fikset de det», skrev en finsk sykepleier fornøyd. En finsk økonom beskrev hvordan nordmenn alltid drar hjem når klokka er fire, og at all overtid kan tas ut som ferie eller som penger, også i mellomlederoppgaver–noe som hadde vært uhørt i hennes og mitt hjemland.

På et større plan kan man selvsagt også spørre hvor smart det er å bygge hele sin identitet på arbeid. Trolig er vi klagende utlendinger bare misunnelige på avslappede laissez-faire nordmenn som er rike både på penger og på fritid. Å jobbe mindre er egentlig noe de fleste ønsker seg andre steder i verden.

Hadde man enda kunnet kombinere den norske fleksibiliteten og voldsomme fritiden med sluttprodukter som er førsteklasse, hadde nordmenn virkelig hatt verdens beste arbeidsliv. Som den bloggende finske økonomen Satu Vänskä-Westgård skrev: «Mange av oss utlendinger har konstatert at det er vanskelig å jobbe noe annet sted etter å ha jobbet i Norge.»

Nettopp. Jeg også har verdens beste jobb – i Norge.

Her kan du lese mer om