ANTISEMITTISME: – Jøder i Norge og andre vesteuropeiske land trodde en stund de var trygge i demokratiet, i en tro på at det europeiske storsamfunnet roet ned sin iver etter å «temme» eller ødelegge jødedommen, enten ved konvertering, assimilering og til slutt en nesten helt vellykket likvidering. De senere årene har antisemittismen kommet snikende på nytt.

ANTISEMITTISME: – Jøder i Norge og andre vesteuropeiske land trodde en stund de var trygge i demokratiet, i en tro på at det europeiske storsamfunnet roet ned sin iver etter å «temme» eller ødelegge jødedommen, enten ved konvertering, assimilering og til slutt en nesten helt vellykket likvidering. De senere årene har antisemittismen kommet snikende på nytt. Foto: Trond Solberg VG

Europeiske jøder har god grunn til å føle at det gynger under føttene

Et forbud mot jødisk omskjæring vil innebære et forbud mot å praktisere jødedom i uoverskuelig fremtid.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i tankesmien Civita.

Fremskrittspartiets kaotiske vedtak om forbud mot omskjæring av gutter på landsmøtet sist helg har bidratt til en ny debattrunde. Siv Jensen, som var mot vedtaket, understreket at avgjørelsen ikke rettet seg direkte mot jødene (men hun sa ingenting om muslimene). Av ca. 2000 årlige omskårede gutter i Norge, har kun et lite mindretall jødisk bakgrunn, resten er stort sett muslimer. Dette fordi den jødiske minoriteten er veldig liten, ca. 1500 individer.

Bakgrunn: Dette vedtok Frp

Det kan virke som om det svært så Israel-vennlige Frp ikke hadde tenkt gjennom at omskjæring, i motsetning til innenfor islam, er et «påbudt» ritual innenfor jødedommen.

BÅRD LARSEN, historiker. Foto: CIVITA

Ikke kjønnslemlestelse

Debatten om omskjæring av gutter vekker sterke følelser. En del motstandere mener at omskjæring er et brutalt overgrep og at det begynner og slutter der. Tonen er ladet: Statsmakten tillater oss å skjære i småbarn, det skrives om amputasjon, peniskutting, kapping av spedbarn, barbarisk jødeskikk, seksuell traumatisering og om en fjollete gudstro fra bronsealderen. En kommentar på sosiale medier hos en profilert skribent lød: «Så logisk sett, med Holocaust i minnet, er det særdeles skuffende å se jødene bedrive et slikt systematisk overgrep mot barn.»

Mange av motstanderne mener at omskjæring av gutter er det samme som kjønnslemlestelse, eller som det heter på engelsk, genital mutilation, selv om dette er påviselig feil. I Store medisinske leksikon kan vi for eksempel lese at myndigheter og forskere bruker kjønnslemlestelse som betegnelse på kvinnelig omskjæring, nettopp for å skille det fra mannlig omskjæring, som er et inngrep av en helt annen karakter og alvorlighetsgrad. Likevel blir det, for dramaturgiens skyld, stående at mannlig omskjæring er lemlestelse.

Omskjæring av norske guttebarn: Frp skal signalisere at de er det «norskeste av det norske»

På verdensbasis er rundt en tredel av den mannlige befolkningen omskåret. I USA gjelder det for 60 prosent av alle menn, og den amerikanske barnelegeforeningen går god for inngrepet. Norske barneleger er ikke like enige. Men få om noen fagpersoner mener at inngrepet kan sammenlignes med kjønnslemlestelse. Uansett hva som er riktig, fremstår den verste alarmismen både unødvendig og harmdirrende.

Omskjæring er et sentralt religiøst påbud i jødisk sammenheng, et overgangsrituale, kalt Brit Milah, som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske. Men praksisen er et liberalt dilemma. På den ene siden har vi hensynet til trosfriheten og retten til å praktisere egen religion. På den andre siden velger ikke guttebarna selv å bli omskåret. I praksis fører altså foreldrenes rett til at inngrepet går på bekostning av individets autonomi.

Stian Lothe: Jødehets gjennomsyrer samfunnet vårt

Mye av motstanden mot omskjæring er godt ment. Men dette er et komplisert saksfelt hvor det ikke nødvendigvis er det «rette» som er det klokeste. Sånn er verden noen ganger: Gode intensjoner kan også føre til vonde resultater. Rett kan bli galt.

Nå fremmes altså et rasjonale som med juridisk oppfølging vil gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig for jøder å være jøder under et slikt strafferegime. Det er nemlig ikke ikke-jøder som kan bestemme hva det innebærer å være jøde. Ifølge jødisk tro og/eller tradisjon er omskjæring et basalt religiøst påbud, men også en identitetsmarkør for jøder som etnisk folkegruppe, også blant sekulære og ikke-troende jøder. Det er nesten utenkelig at et forbud i Norge skulle kunne føre til en slags reformasjon av jødisk tro og identitet. I alle fall i små jødiske diasporaer som den norske, der man kanskje i større grad enn for eksempel i Israel og USA føler presset fra storsamfunnet.

VG mener: Nei til boikott av Israel

Forbud mot å praktisere jødedom

Et forbud mot jødisk omskjæring vil derfor innebære et forbud mot å praktisere jødedom i uoverskuelig fremtid. Det kan argumenteres i det vide og brede - også (isolert sett) fornuftig - for et forbud, men konsekvensen/helheten er ikke særlig fornuftig, i alle fall ikke om man fortsatt vil ha en jødisk kultur i Norge eller Europa.

Forbudstilhengerne vil ha seg frabedt regnskapet for et slikt scenario. Det moderne menneske har ikke noe ansvar for historien eller følgene. Det moderne mennesket er en øy. Det er ikke deres ansvar om jøder ikke kan leve med et forbud og velger diaspora. De snakker for barnas beste, og barnas beste kan ikke overstyres av religiøse påbud: «Vi har rett, dere tar feil, om dere ikke liker det kan dere reise til et sted der jøder kan leve slik dere ønsker å være jøder.»

Den voldsomme språkbruken mot omskjæring er problematisk. I mange typer debatter overdrives det for å legge tyngde i argumentasjonen. Worst case-data plukkes lystelig for å underbygge egne kjepphester. Men kritikerne ser her nesten helt ut til å glemme bieffekten: At en svært liten folkegruppe som lever meget utsatt til er den egentlige hoggestabben.

Les Anders Giæver: «I 200 år har Rotschildnavnet hatt hovedrollen i den antisemittiske fortellingen»

Om premisset er «lemlestelse» er dagsorden satt. Hvem vil forsvare «kapping av spedbarn» og samtidig være et godt menneske? Hva slags «folk» er det som kan tillate at egne barn «amputeres», «mishandles» og vokser til i kroppslig traume? Vond intensjon reflekteres i det grenseløse språket. Hvordan tror en rekke av de argeste kritikerne at omsorgen deres for jødiske barn blir oppfattet av norske jødiske foreldre? Og hvis omskjæring er så grusomt som det beskrives, hva sier det da om dennes forestilling om jødiske foreldre? Storsamfunnet får ikke overbevist jøder om at de gjennom tro og tradisjon er onde mot barna sine, noe de selvsagt ikke er, i likhet med en gjennomsnittsamerikaner.

Å være motstander av gutteomskjæring er en ting, men å fremstille det som villet brutalitet passer dessverre, men helt sikker ikke-intendert, inn i gamle fordommer om jøden som et ondsinnet og utspekulert folk, der rituelle okkulte overgrep - som å ofre barn, har vært et fast innslag. Hva sier ikke det om jøden, om denne er villig til å «kappe i spedbarn»?

Kommer fra nyateismen

Det var en utbredt holdning etter andre verdenskrig at jødene har særlig behov for beskyttelse. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. En del har ikke lenger tålmodighet for jødiske skikker.

Mye av den prinsipielle tenkingen rundt omskjæring kommer fra det vi kan kalle det nyateistiske miljøet. Her er grunnideen at religiøs tro er sludder, og at kultur og moral må begrunnes rasjonelt. Gammelateistene trodde ikke på gud, men på mennesket og kulturen. Nyateistene tror på den rene fornuft, og er på mange måter positivister for vår tid.

Kronikk: Hva nå for Frankrikes jøder?

Nyateister er ofte tonedøve for at mennesker også er kulturelle, emosjonelle og tradisjonsbundne skapninger. Her skyter mange seg selv i foten, eller i alle fall i tåa, fordi man selv befinner seg i forestillinger hvor mye av verdensforståelsen er bundet opp av følelser, noe omskjæringsdebatten viser til fulle.

Nyateistens habitat er fornuftsmaterialismens: At vitenskap og rasjonalitet er religion og tradisjon langt overlegen, i den forstand at opplysningsprosjektet nærmest av naturlige årsaker vil seire til slutt. Filosofen Isaiah Berlin mente at i den rene fornuftens endemål kunne man bytte ut politikere med leger og ingeniører.

Identitet knyttet til historien

Vi kan mislike religiøse uttrykk og behov på samme måte som vi kan mislike andre trekk ved menneskeheten, som egoisme eller aggresjon, men å leve i den tro at slikt kan ryddes av veien, én gang for alle, får raskt en ubehagelig helning.

Når troen på rasjonalitet og prinsippfasthet overgår den erfarte virkeligheten, blir paradoksalt nok mangelen på pragmatisme et speilbilde på religiøst dogma: Virkeligheten er skitten og ufullstendig. Hvis virkeligheten ikke passer til den ideelle støpeformen, må man presse den på plass og kaste det overflødige: Hvis jøder praktiserer et overtroisk rituale, må de slutte med det. At jøder ikke lenger kan bo i landet er saken uvedkommende. Historien og kontekst likeså.

Kari Jaquesson: – Grundig lei av å bli kalt antisemitt

Det har festet seg en holdning om at Holocaust og antisemittisme overhodet ikke hører hjemme i dette ordskiftet. Å problematisere et omskjæringsforbud i en slik kontekst, samt å antyde at konsekvensen er umuliggjøring av vanlig jødisk liv - blir omtalt som «hitling». Det er lett å forstå en slik reaksjon.

Men det er samtidig en urimelig slutning, for moderne jødisk eksistens og identitet er uløselig knyttet til historien. Det er ikke brunskvetting å ta den i betraktning, men rene, kalde fakta.

Når jødedommens fremtid i Europa er på kartet er ikke jødeutryddelsene til å komme utenom. Jødiske tidsvitner lever fremdeles. De fleste jøder som lever i Europa i dag er direkte berørt gjennom sine familier. Det har ikke vært en dans på roser for jødene etter den tid heller.

Jeg kjenner selv mange jøder og har som historiker jobbet med jødenes liv i Europa, jødeutryddelsene, det norske sivilsamfunnets medløperi og etterkrigstidens statsbyråkratiske likegyldighet mot de som kom hjem i live. Etter hvert som historien om Holocaust ble bedre kjent var den alminnelige oppfatningen at vi har plikt og ansvar overfor den gjenlevende jødiske befolkning, som også innebærer at myndigheter og sivilsamfunn må strekke seg langt for at de skal kunne praktisere sin religion i fred. Men i dag er det ingen tvil om mange norske jøder føler på eksistensiell bekymring.

Se også: Holocaust-fornekteren (krever innlogging)

Europeiske jøder har god grunn til å føle at det gynger under føttene. Antisemittiske holdninger er sterkt voksende over hele Europa, både i høyreradikale grupper og blant muslimer som er preget av Midtøsten-konflikten og fremmedfiendtlig islamisme, men også i befolkningen generelt. Jødiske skolebarn blir mobbet på skolene.

Antisemittismen kommet tilbake

Jøder i Norge og andre vesteuropeiske land trodde en stund de var trygge i demokratiet, i en tro på at det europeiske storsamfunnet roet ned sin iver etter å «temme» eller ødelegge jødedommen, enten ved konvertering, assimilering og til slutt en nesten helt vellykket likvidering. De senere årene har antisemittismen kommet snikende på nytt. Tusener av jøder reiser til Israel. Paradoksalt kan det bli - om alarmistene og forbudsfolket får det som de vil - storsamfunnets selverklærte samvittighet som blir siste spiker i kista.

At jøder velger å forlate Europa for godt er selvsagt ikke det samme som utryddelse, men den historiske slutningen vil uansett være noe å tenke over. Hvem ville trodd?

Den europeiske jødedommen er som kanarifuglen i gruvene: Blir den totalt marginalisert eller forsvinner, har vi et sivilisatorisk og historisk surstoffsproblem. Så må vi vurdere om det er verdt prisen, at jøder forlater landet og om vi blir lykkeligere av å få rett. Eller kan det hende at konsekvensene ved å forby er betydelig større enn konsekvensene av at det tillates?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder