Sølje Bergman Foto: Krister Sørbø

«Hvorfor må man på død og liv tilbake i jobb når man står med den største og viktigste arbeidsoppgaven i armene?»

debatt
Publisert:
MENINGER

Etter å ha lest VG Helgs sak om mødre som ikke kan komme seg fort nok tilbake i jobb tenker jeg bare en ting: Egoister.

Sølje Bergman, mamma, skuespiller og skribent

Det krøller seg litt i magen. Det første som slår meg er: Hvem snakker barnas sak?

Samfunnet er preget av en rekke trender og rettigheter. Kvinner skal likestilles med menn, først og fremst i arbeidslivet, og menn skal likestilles med kvinner først og fremst på hjemmebane.

Å kjempe for likelønn, en selvfølge. Å kjempe for kvinner i lederstillinger, også en selvfølge. Pappaperm er i 2018 en selvsagt ting.

Men er å få barn og å oppdra dem en selvfølge? Går barnas utvikling og tilfredshet av seg selv så lenge mor og far er glade?

Altså at de jobber, trener, er sosiale og alt det andre deres ego trenger for å gi sitt eget ego næring?

LES SAKEN I VG+: Tre dager etter at Johannes ble født, var toppadvokat Åshild (39) tilbake på jobb

Vi lever tilsynelatende i individualismens tid, men spør du meg ligner det mer og mer på egoismens tid. Og det er her det krøller seg i magen.

For barn kommer til, de blir en del av pakka, en del av pakka de voksne trenger for å ha et tilfredsstillende og fullkomment liv.

Etter å ha lest VG Helgs sak om mødre som ikke kan komme seg fort nok tilbake i jobb tenker jeg bare en ting: Egoister.

Ja, jeg mener mødre som går tilbake på jobb med et spedbarn i armene fortjener litt kjeft. For det er da innlysende at man ikke gjør det til barnets beste! Med et nyfødt barn på armen står vi ovenfor et helt nytt kapittel i livet, og vi kan umulig overse hvor stor den arbeidsoppgaven er, og tro at vi kan fortsette som før!

Nei, vi kan ikke det! Barnet er helt avhengig av at mor er 100 prosent tilstede for det.

Far er også viktig, men jeg mener det er ren biologi og en uomtvistelig sannhet at barnets hovedomsorgsperson er mor. Hun har bryst og hun representerer alt det barnet kjenner som trygghet, hun har tross alt båret det frem i ti måneder.

Så hvorfor må man på død og liv tilbake i jobb når man står med den største og viktigste arbeidsoppgaven i armene? Er det ikke tilfredsstillende nok? Er det ikke viktig nok? Er det feighet? Er det tanken om å vise verden hvor sterk man er? Hvor mye man mestrer?

Løvemamma og supermamma handler overhodet ikke om å slenge ut puppen mellom møter, telefonsamtaler, papirarbeid og andre arbeidsoppgaver.

Nei, en supermamma er mammaen som tør å gi seg hen til det lille barnet. Hun som tør ha lange dager i sengen med barnet. Som tør å hegne om verdien av ro, kos, nærhet og trygghet. Hun som tør si at hun ikke mestrer alt, kun det viktigste, barnet. Hun som tør si at det er ikke så farlig med egoet akkurat nå, for det kan hun dyrke videre om ikke alt for lenge. Hun som tør stå opp for det kjæreste hun har, barnet, så barnet får den aller beste starten på livet.

Rom ble ikke bygget på en dag sier klisjeen, likevel driver dagens kvinner, menn og samfunn og gjør akkurat dette!

Vi skal og bør klare alt:

Karriere, kjærlighet, fritid og barn.

Ja, jeg skriver barn til slutt for det er slik det virker på meg. At barna kommer i siste rekke. Vi lytter ikke nok til den indre stemmen, den indre kraften som forteller oss hvordan vi skal være gode foreldre.

Vi ser det hele utenfra og lytter til de ytre stemmene, blir usikre, og er redde for å gjøre feil. Vi tror på det samfunnet sier til vi til slutt ikke eier egne meninger lenger.

Vi opponerer ikke lenger. Det vil si, noen av oss gjør det. Da blir vi kalt mammapoliti, fanatikere og uskikkede mødre.

Vel, jeg tilhører ingen av disse kategoriene, selv om jeg har blitt kalt alt dette og mer til. Men jeg tør ta egne valg, kontroversielt eller ei, det gir jeg blaffen i. For hvem vet hva som skjer med barna av egoismens tid?

Hva skjer med den mentale helsen til barna som vokser opp i dag? Stressende hverdag, lange dager i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Minimalt med tid med dem de trenger mest tid med, sine foreldre. For foreldrene er så redde for å falle av karriere-toget at de “forsømmer” barnas behov.

Hva skjer når vi blindt tror på at samfunnet har svaret på hva som er best for barnet?

Har vi blitt så blindet at vi ikke ser at velferdssamfunnet vårt har kun ett mål for øye: Penger i kassa så velferden kan bestå?

Det er samfunnsøkonomi som er drivkraften til alle våre regjeringer.

De snakker fremtid, med store ord, men glemmer det viktigste: Barna er fremtiden!

Ja, jeg vet vi har en lang vei å gå hva gjelder kvinners muligheter i arbeidslivet når de velger å få barn. Jeg vet det overhodet ikke er likestilling i dette henseende. Jeg vet kvinner toer sine hender når de fortvilet går tilbake i jobb selv om de gjerne skulle vært lenger hjemme.

Jeg vet kvinner synes det er helt uproblematisk å sjonglere småbarnsliv og karriere.

Hvorfor skal dette gå ut over barna?

Jeg tror at biologien blir totalt overkjørt, og de voksnes egoisme og mangel på innsikt ødelegger mer enn vi aner for det lille barnet.

Hadde det kanskje vært sunt for egoet å bli lagt til side?

Sette barnet i høysetet og se hva egoet kan lære av å gi ubetinget kjærlighet til et annet liv, det kjæreste man har, det er vi nok alle enige om, barna våre.

Vil vi ha et voksent barn som sier til oss ved enden av livet:

Ja mamma, jeg beundrer alt du har fått til i karrieren, men jeg beundrer deg ikke som mor, du var jo aldri tilstede!

Vi er rollemodeller for våre barn, da er det vel like viktig å være god rollemodell som omsorgsperson som karriere person.

Eller?

Denne artikkelen handler om