NY STATSRÅD: Venstreleder Trine Skei Grande ønsker at en ny regjering skal styrkes med en ministerpost for bistand. Foto: Mikalsen, Helge

Bistand og utvikling

leder
Publisert:
MENINGER

Et fellesopprop fra 45 norske organisasjoner krever gjeninnføring av en utviklingsminister.

Oppropet ble i går overlevert Venstreleder Trine Skei Grande. Hun har tidligere sagt at ett av Venstres krav i en forhandlingssituasjon om eventuell regjeringsdeltakelse med Høyre og Frp, vil være at denne statsrådsposten gjeninnføres.

Vi mener det er gode grunner til å støtte et slikt forslag. Det forutsetter imidlertid at en annen taburett inndras. Statsminister Erna Solberg (H) kan med fordel avvikle Europaministeren. Den funksjonen har utspilt sin rolle. Regjeringen har mer behov for en dedikert utviklingsminister som kan føre en målrettet og aktiv bistandspolitikk. En som kan ta ut Norges potensial i innsatsen for bærekraftig utvikling, menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse.

Det norske bistandsbudsjettet utgjør en prosent av brutto nasjonalprodukt. Det er mye penger. En egen fagstatsråd for dette området vil kunne ha bedre oversikt, og langt på veg et annet mandat enn utenriksministeren, som i dag har utviklingsarbeidet i sin portefølje.

Langt inn i UD er det en oppfatning at dagens ansvarsdeling er uheldig. Underlig, dessuten, at vi skal ha en egen EU-statsråd for et område hvor Norge har ingen ting å si, mens et stort, internasjonalt felt, hvor Norge kan ha mye å si, må konkurrere om oppmerksomheten hos en utenriksminister med fanget fullt av andre og dels mer akutte saker.

Da Vidar Helgesen (H) ved regjeringsskiftet i 2013 ble innsatt i en kombinert stilling som Europaminister og stabssjef ved Statsministerens kontor (SMK), var det en indre sammenheng i utnevnelsen. Høyre hadde behov for en proaktiv EU-minister som kunne koordinere de mange EØS-sakene som var fordelt på så å si alle departementer, samt tale Norges sak overfor EU-systemet. Solberg trengte dessuten sin egen «Schjøtt-Pedersen» til å samordne regjeringskoalisjonens statsråder på bakrommet.

Ikke noe av dette fungerte etter intensjonen. Solberg og Siv Jensen ville styre ministrene sine selv, og Helgesens ambisjon om å pendle mellom SMK og UD lot seg i liten grad gjennomføre. Erna Solberg fikk deretter sin egen stabssjef i Julie Brodtkorb, og Helgesen ble klimaminister. I dagens politiske situasjon er det behov for en utenriksminister som kan håndtere Brexit, Trump og Putin, samt en bistandsminister med blikk for utviklingsarbeidet.

Ministerposten for bistand og utvikling er av og til forsøkt latterliggjort som noe godhetstyranner i SV har funnet på. Det er så feilaktig som det kan få blitt. Norges første statsråd i Departementet for utviklingshjelp ble utnevnt av Kåre Willoch (H) i 1983. Siden har alle borgerlige regjeringer hatt en bistandsminister. Det er på tide funksjonen kommer tilbake.

Denne artikkelen handler om