DØD: Se og Hør-gründer Knut Haavik gikk bort natt til fredag. Foto: Magnar Kirknes

Kommentar

Knut Haavik (1943 - 2019)

Knut Haavik var en mann å gå i krigen med. Fantes det ingen krig å gå i, laget han en.

Publisert:

For mange er Haavik ensbetydende med Se og Hør. Kjendisbladet han selv ble kjendis for å ha skapt. Men som han alltid presiserte: Det var VG som skapte meg. Og det var her i gården han la grunnlaget for det som senere skulle komme.

Knut Haavik var en av dem som virkelig var med på å bygge VGs kommersielle suksess på 1970-tallet.

Han ble sjef for avisens berømte utrykningsavdeling og etablerte en stab, en kompetanse og ikke minst en tradisjon som skulle definere norsk krimjournalistikk for ettertiden. På godt og vondt.

«Hemmeligheten», kunne han avsløre mange år senere, da også sønnene var blitt VG-journalister, var «aldri å gå hjem».

les også

Knut Haavik er død

Å være bisitter ved Knut Haaviks bord, når han og gamle VG-kolleger delte mer eller mindre edruelige minner, var som å overvære en masterclass i krysningspunktet mellom grunnleggende journalistikk og morgenmøte i Kriminaljournalen.

Se og Hør-spesialen «å tøye grenser, men holde seg innenfor» utviklet Haavik som hardkokt journalist i Verdens forunderlige Gang.

Iscenesettelsen skulle bli kjendisbladets elleville kjennemerke. Ved siden av skilsmissene og «se mitt vakre hjem!» Også den fant han opp i VG.

I 1972 hadde Knut Haavik vært i Akersgata i tre år. Hit kom han etter å ha lagt et fundament som uredd krimreporter i Sandefjords blad, hvor han blant annet avslørte Norges første narkoliga.

Et tips om at en død spion med ukjent opphav hadde drevet i land ved Bodø, satte VGs mann på første fly nordover. Saken var for så vidt ikke den identitetsløse etterretningsoffiseren, eller hva han var, men at han var blitt gravlagt anonymt – og at det hadde begynt å dukke opp blomster på den ukjente spionens grav. Ble det sagt.

les også

Litt etikk, takk!

Pluss content

Dessverre for Haavik og VG var det ikke så mye som en løvetann på gravstedet. Men avisens utsendte visste råd; han kjøpte selv en bukett, som ble lagt på graven, behørig avfotografert og reportasjen sendt hjem: «Hvem legger blomster på spionens grav?».

Den mystiske hendelsen vakte nasjonal oppsikt. Inntil Dagbladets korrespondent i nord, Arthur Artntzen avslørte det hele under tittelen: «Hvem legger blomster på spionens grav? Jo, det er Knut Haavik!»

Se og Hør ble grunnlagt som et reportasjemagasin, men allerede etter et par numre skjønte gründeren at oppstilte norske kjendiser solgte bedre enn stump vold.

Røverhistoriene ble forbeholdt Knut Haaviks venn fra VG-redaksjonen, Kjell Bækkelund, og narkodømte måtte ha gjort seg kjent på annen måte innen de kunne få plass i bladets spalter.

les også

Knut Haavik om livet

Pluss content

I 1978, da han startet Se og Hør, og gjennom alle kontroversene som fulgte de neste par tiår, var det få som tenkte at Knut Haavik skulle gå ut av tiden som en av de viktigste redaktører i moderne norsk pressehistorie.

Som Se og Hør-sjef ble Knut Haavik ofte fremstilt som den inkarnerte ondskap. Eller dumskap. Det levde han godt med.

Han elsket å tirre kultureliten, vel vitende om at mange av de samme som gikk ut mot bladet og det som etter hvert fikk navnet «Se og Hør-metoder», også ringte ham rett etter for å si at de ikke mente det personlig.

Og for øvrig måtte han gjerne sende et reportasjeteam og kanskje en kasse vin hjem til dem: «Se vår nyoppussede kjellerstue!»

Vel vitende om at Se og Hør hadde flere lesere enn kritikere, sto Knut Haavik for en direkte og ukomplisert redaksjonell linje. Samtidig var han kjent for sin skarpe penn og tidvis kantede meninger. Han elsket å sette ting på spissen, som han selv sa, «for der står de best».

les også

Haavik angriper avtroppende Se og Hør-sjef

Haavik skrev det han mente, men av og til kunne han mistenkes for ikke å mene det han skrev.

I sine ukentlige lederartikler loddet han folkesjelen såpass konsist at daværende partieier Carl I. Hagen gjerne kastet et blikk på Haaviks tekst hvis han var i tvil om hvilket standpunkt Frp skulle innta.

Knut Haavik var folkets mann, noe som også ble tatt til inntekt for at han var Hagens mann. Ikke minst da Frp fikk ham nominert som sin kandidat til Norsk Kulturråd. Men der forregnet mange seg.

Riktig nok hadde Haavik fortid i Unge Høyre, han var tross alt fra Vestfold. Svingslagene rammet imidlertid både høyre- og venstresiden med lik styrke.

Den som trodde at Stutum nå var blitt bukket inn til havresekken i kulturrådet bommet like stygt.

Med Knut Haavik fikk Norsk Kulturråd et interessert og pålest medlem. Som riktig nok måtte kjempe for å bli akseptert internt, men som nedla et ansvarsfullt arbeid, og som flere ganger uttrykte at denne perioden kanskje var den mest interessante i hele pressekarrieren.

les også

Haavik kuppet «Trekant»-møte med grovis

Knut Haaviks selvbiografi måtte selvfølgelig hete «En ramp i rampelyset». Som kjendisjournalistikk betraktet kan verket kalles forbilledlig. Med horehus-sex, fyll og traurig oppvekst, kronet med «Se mitt overdådige hjem», kvitterte han ut varene i tråd med de idealer og pålegg han selv styrte Se og Hør-skuta etter.

Redaktør Haavik ble kjent for utsagn som at «Et ja er et ja, et nei betyr kanskje» når bladet fikk kritikk for å være i overkant nærgående mot norske kjentfolk.

For underholdningsartister og kulturkoryfeer som helst var vant til å sette betingelsene selv når de skulle snakke med pressen om ett eller annet de hadde begått, eller skulle gjøre, ble Se og Hør en bratt lærekurve: Skulle bladet bry seg med å skrive om en skuespiller som hadde tenkt å gjøre jobben sin på Nationaltheatret, fikk hun vær’ så god å by på en aldri så liten sykdom eller ukjent halvsøster først.

Haavik utviklet en devise om at kjendiser som inviterte media i bryllupet, måtte også finne seg i at skilsmissen fikk tilsvarende omtale. Den var det ikke bare hans eget blad som omfavnet.

Siden skulle han kokettere med å sitere sin egen nekrolog: «Man kan si hva man vil om Knut Haavik, men han klarte i hvert fall å ødelegge VG og Dagbladet.» Touché, Knut.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder