TVEDT-DEBATTEN: –  Kjetil Rolness (t.h.) har investert tungt i å promotere Tvedts bok siden den kom ut, at han har grunn til å gjøre det igjen, skriver Jostein Gripsrud.
TVEDT-DEBATTEN: – Kjetil Rolness (t.h.) har investert tungt i å promotere Tvedts bok siden den kom ut, at han har grunn til å gjøre det igjen, skriver Jostein Gripsrud.

Les på nytt, Rolness

MENINGER

Jeg anbefaler Kjetil Rolness å lese de tre siste av de fem kapitlene mine, og så prøve igjen.

debatt
Publisert: Oppdatert: 11.10.18 13:32

JOSTEIN GRIPSRUD, professor og forfatter av boken «Norsk hamskifte?»

Kjetil Rolness påstår i VG at jeg har «skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes» og, frekt nok, at jeg angriper personen Tvedt med ad hominem-argumentasjon. Men han har jo investert så tungt i å promotere Tvedts bok siden den kom ut, at han har grunn til å gjøre det igjen. Her er mine kommentarer til sju av påstandene hans:

1. «Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand»

I boka går jeg gjennom anmeldelsene av Terje Tvedts bok, fra de sterkt positive via de lunkne til de kritiske. En sentral kilde i Dreyer fortalte at det var Storhaugs omtale som gjorde at salget tok av. I den faglige argumentasjonen i boka spiller hun selvfølgelig ingen rolle.

2. «Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet. [...] Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier.»

Tvedt skriver: «Den eliten som denne studien setter søkelyset på, er følgelig den eliten som erobret og utnyttet definisjonsmakten over internasjonaliseringen av Norge, og som påtok seg oppgaven med å lede og forme nasjonens dannelse i globaliseringsepoken. Den målbar og formet en bestemt periodes grunnleggende verdensbilder og selvbilder, sto i spissen for å organisere og lede nasjonens nye ritualer, og redefinerte nasjonens identitet på måter som brøt med arven fra det nasjonale gjennombruddet og arbeiderpartistaten. («Det internasjonale gjennombruddet», s. 252, mine kursiveringer.)

Her handler det åpenbart om en godt organisert gruppe som setter seg strategiske mål og erobrer maktposisjoner der de «stiller seg i spissen for», «leder» og «organiserer» ut fra en felles oppfatning av hva som må gjøres. Likheten med et leninistisk parti er faktisk ikke helt fjern. Og apropos skjult agenda: I forbindelse med misjonen sier Tvedt allment, med udokumentert henvisning til sosiologen Pierre Bourdieu: «Universalismen kan også fungere som fikenblad for interesser som er alt annet enn universelle.» (s. 90) Og om det humanitærpolitiske komplekset: «Universalismen ble den retorikken, eller det svære og heldekkende fikenbladet, som tildekket de virkelige maktforholdene.» (s. 3) Universalismen er det han kaller «menneskerettighetsuniversalismen». Det humanitærpolitiske komplekset produserte selv denne tildekkende retorikken eller ideologien, slik at ikke reelle maktforhold og planmessig erobring, organisering og ledelse med bestemte mål skulle være synlige.

3. «Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning».»

Påstanden om endring av «statsbyggingsideologi» til «multikulturalisme» har jeg detaljert tilbakevist i boka ved bruk av de kildene Tvedt sier han har brukt. Rolness bare gjentar påstanden som om den var en sannhet, som om han ikke har lest boka mi. Og Tvedt sier ikke at en «type» nasjonalstat ikke finnes, han sier at nasjonalstaten og nasjonen har opphørt å eksistere: Seip snakket i 1963 om «historien til en nasjonalstat som ikke lenger eksisterer» og han snakket til «et fellesskap som ikke lenger vet hvem det er» (s.14) Kongens tale i 2016 innebar at «alle folkegrupper, uavhengig av etnisk bakgrunn eller religiøs overbevisning, hadde lik rett til å kreve landet som sitt» (s.214). De kan kanskje kreve det på pashto, wolof eller arabisk også.

4. «Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.»

Jeg går grundig inn på spørsmålet om hvor spesifikt «vestlige» menneskerettighetene og de forestillingene de målbærer er. Rolness må selv få fortelle om hva han har trodd og kan snakke om, men ikke på vegne av et «vi»: Det snakkes til stadighet om klantenkning og religiøs fundamentalisme, har han ikke lagt merke til det?

5. «Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden.»»

Igjen: I boka mi bygger jeg denne påstanden blant annet på en doktoravhandling om det politiske arbeidet i FN av danske Steve Jensen, utgitt av Cambridge University Press. Den er svært overbevisende.

6. «Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonsvirksomhet før på 60-tallet.»

Jeg aner ikke hva Tvedt vet, jeg snakker om det han skriver. Og han hevder at Norge i det han kaller det nasjonale gjennombruddets fase (1814-1905) bare var interessert i en utenrikstjeneste for å «sikre norske skipsfartsinteresser». Han bruker Bjørnson som talsmann for et «Udenrigsministerium uden Udenrigspolitik» (s.16). Samme sted hopper han derfra til 1960-tallet. Og ser slik sett helt bort fra 3 av de 6 bindene i Norsk Utenrikspolitikks historie, som kom på 1990-tallet.

7. «I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.»

Tvedt om debatten i 2015: «I tråd med det humanitær-politiske kompleksets maktutøvelse ble vanskelige politiske avveininger redusert til enkle moralske valg, formulert av dem selv, og hvor de, i kraft av sitt ‘rykte’ som flyktningvenner, representerte den gode moral.» (s. 133). Slik brukte komplekset sin makt til ideen om å møte flyktningstrømmen ved bare å «åpne armene». Komplekset har i Tvedts framstilling ideologisk hele tiden stått for mer eller mindre åpne grenser, og de har siden 70-tallet gått systematisk inn for en multikulturell stat. Dette var i kompleksets interesse primært av ideologiske grunner (realisering av idealer) men også fordi noen av organisasjonene innen komplekset gikk inn på innvandringsfeltet der de styrket både sin organisatoriske base og sin finansiering.

Jeg anbefaler Rolness å lese de tre siste av de fem kapitlene mine, og så prøve igjen.

Her kan du lese mer om