Kommentar

Operaen i havn

KIRSTEN FLAGSTADS PLASS 1 (VG) Når «Statsraad Lemkuhl» i kveld seiler inn i Bjørvika i finalenummeret fra «Den flyvende hollender», er sirkelen sluttet. Operaen er i havn.

ARTIKKELEN ER OVER 11 ÅR GAMMEL

Vårt nye operahus er gjentatte ganger blitt sammenlignet med Nidarosdomen, både hva omfang, betydning som kulturbygg - og prislappen, ikke minst, angår.

Jeg velger å kalle Bjørvika vår tids Stiklestad. Ikke som slagmark, enda assosiasjonen er åpenbar, men som symboltungt vannskille. «Stiklestad er hjertepunktet i vår historie», sa biskop Berggrav under minnemarkeringen i 1930 for norgeshistoriens viktigste enkeltbegivenhet: Olav den helliges martyrdød.
Med slaget på Stiklestad skjedde en mentalitetsendring; Norge ble tilknyttet Europa, politisk, åndelig og kulturelt. Omslaget var absolutt og ugjenkallelig.

Stiklestad som arnested for nasjonalstaten ble ikke valgt av distriktspolitiske hensyn. Det var her slaget måtte stå. Som arkeologer og historikere nå vet, var det - som det heter i dag - geopolitiske årsaker til at kongsmakten måtte utfordre bøndene på et jorde i Trøndelag. Det var aldri et alternativ å avholde slaget på Spikkestad.

Kulturlandemerke

Like lite tilfeldig er det at vårt første operabygg, vår største kulturpolitiske symbolsak i moderne tid, måtte realiseres i Oslo. Vår nasjonale opera hører hjemme i hovedstaden.

Dette nødvendige landemerket i norsk kultur- og samfunnsliv liv får ikke mindre distriktspolitisk betydning av den grunn. Tvert imot. Den Norske Opera og Ballett i Bjørvika er, nettopp på grunn av omfanget, den største investering i Distrikts-Norge og de verdier som skapes lokalt. For den sier med all tydelighet: Norge vil også være en kulturnasjon. Den sier: Norge synes det er positivt at innbyggerne gis kreativ stimulans, at kulturell kapital betyr noe på vår felles bunnlinje. Den sier at trangsynte A4-mennesker har vi nok av, gi oss flere romslige, rause og skapende sjeler som kan møte morgendagens utfordringer og omstillinger med et åpent sinn, med kritisk refleksjon og ransakende oppfinnsomhet. Symboleffekten av operaen i Bjørvika kan vanskelig overvurderes.

Men det var slett ikke slik det begynte, minner håndtegner Hagen om idet vi guides rundt i landets nye storstue av en usedvanlig fåmælt operasjef Bjørn Simensen. Han har gått tom for adjektiver, har sluttet å gradbøye fantastisk og utrolig. «Det er et eventyr!», sier han hver gang vi entrer et nytt rom, som var det første gang han så det med egne øyne. Utsmykningen alene har en prislapp på 40 millioner kroner; kunsten er integrert i arkitekturen på en måte Norge aldri før har sett.

«Den nye norske opera er et mesterverk», skriver danske Weekendavisen.

Det er vanskelig å være uenig. Men det aller største mesterverket er huset i seg selv, at det faktisk står der. Mange skal ha ros og ære for det. De som har tegnet og bygd, ikke minst. På det meste skal 4 000 mennesker i 21 land ha vært involvert i realiseringen av operaen. Men uten Bjørn Simensen utrettelige og målbevisste innsats for nytt operahus - en kamp han har ført helt siden 1984 - ville vel den politiske såpeoperaen pågått fortsatt.

Midt i et veikryss

Om få uker er det ti år siden Stortinget skulle fatte sitt endelige vedtak om å bygge opera, ca. 100 år etter det første offentlige initiativ om saken. Det ble en heller umusikalsk forestilling hvor Carl I. Hagen svingte taktstokken og solistene tolket sitt arbeiderpartitur på ymse vis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen holdt en flammende forsvarstale for å realisere et slikt bygg.

Et innlegg blottet for begreper som «opera», «musikk» eller «kultur», mens det ikke manglet på argumenter for vei, vann og kloakk. Da det endelige vedtaket falt på plass i 1999 hadde den tekniske sideargumentasjonen utmanøvrert de kulturelle begrunnelsene for å bygge opera. Riktig nok var enerom-kontra-Wagner-debatten for lengst redusert til nok en Jagland-aforisme, og Ap hadde samlet seg om en positiv innstilling {mdash} selv om dette ville bety at enkeltvelgere fra egen bakgård forsvant til Frp.

For å bøte på skadeomfanget ble operasaken gjort til et lokaliseringsspørsmål {mdash} stadig med en argumentasjonsrekke primært knyttet til byutvikling. Bjørn Simensen skjønte at det var nå eller aldri, og gjorde det ene riktige. Han holdt klokelig kjeft om operaens kulturpolitiske fortreffeligheter og lot daværende kulturminister Anne Enger (Sp) inngå en rødgrønn allianse med Oslo Arbeiderpartis førende kvinne, Britt Hildeng, om å bygge Norges nye opera i et veikryss for tungtrafikk.

Ideen var slett ikke dum. Den var tvert imot visjonær. Men like fullt horribel. Simpelthen fordi politikerne som var med på vedtaket, handlet mot bedre vitende. De visste dette ville bli dyrt. Mye dyrere enn Vestbane-alternativet. Likevel lettere salgbart i opinionen når prosjektet kunne kamufleres som en større Bjørvika-plan, med Fjordbyen og det hele. Slik kan operahuset, slik det ligger, bli en garantist for at Oslo kommune likevel ikke greier å bygge igjen adkomsten og utsikten til sjøen, enda så sterkt man prøver.

Med «Den flyvende hollender» kommer også Richard Wagner «hjem». Symbolsk sluttes Norge nå til Europas rike operatradisjon ved at også vi, omsider, har fått vår egen opera.

Men, denne første av Wagners kjente verker har norsk opprinnelse. En juninatt i 1839 skulle komponisten reise med båt fra Polen til England da skipet møtte søke nødhavn i Sandviken ved Arendal. Under dette oppholdet begynte Wagner å skrive på en opera bygget på sagnet om Den flyvende hollender - sjømannen som er dømt til hvileløs ferd på havet, for aldri å komme i havn. Slik operasaken også holdt på å ende.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder