Å handle i en uoversiktlig situasjon

Det er krevende å handle rett. Det ser vi med all tydelighet i disse corona-tider. For det er fullt mulig å foreta riktige avgjørelser, men så går det galt likevel. Klokskap, måtehold og varhet for det unike i situasjonen, er tvingende nødvendig.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Bergen

De som har vært borti litt grunnleggende filosofi, husker kanskje at det finnes tre dominerende hovedgrupper for normativ etikk: Utilitarisme, deontologi og dydsetikk.

Alle disse teoriene søker å gi svar på hvilke regler og prinsipper som bør legges til grunn for hvordan vi bør handle i ulike situasjoner. Den første har med konsekvenser å gjøre, altså at en handling er riktig dersom den bidrar til å fremme de beste konsekvensene.

Den andre handler om plikt, altså at en handling er moralsk riktig dersom den tilfredsstiller kravene til et overordnet prinsipp, en overordnet norm. Den siste er litt annerledes. I dydsetikken dreies oppmerksomheten mot den handledes personlighet og karakteregenskaper. Tanken er at det finnes en sammenheng mellom den vi er, og hvordan våre handlingsmønstre utmeisler seg. Fokus er mer på hvordan vi bør være enn på hva vi bør gjøre.

Noe av tenkningen innenfor dydsetikken er at dersom du øver deg opp i dyder, og unngår laster, har du bedre forutsetninger for å leve et godt liv, og å handle riktig. Dydene hjelper oss til å fremme det gode, til rett tid og med riktig styrke. 

Fra gammelt av ble dyder som mot, klokskap, rettferdighet og måtehold sett på som intellektuelle og moralske disposisjoner som mennesker gjør vel i å utvikle. Men også andre dyder som gavmildhet, vennlighet, høflighet og humor anså man som viktige. Med tanker fra Aristoteles gjaldt det å finne den gylne middelveien. For mye av en bestemt dyd kunne bli en last som du burde unngå, og for lite av en dyd kunne føre galt av sted. 

Tanken er at det gjelder å finne den riktige balansen mellom ytterpunktene. Helt konkret kunne altså dyden humor bidra til at du ikke ble gravalvorlig, og samtidig at du ikke ble oppfattet som klovnaktig. Men også dyden vennlighet hadde sine ytterpunkter: kranglete eller smiskende. 

Ytterpunktene, eller lastene som de ble kalt, ble altså betraktet som negative egenskaper ved menneskets karakter, og ved hjelp av praktisk øvelse og selvstendige valg var det mulig å finne den gylne middelveien. I en viss forstand kan dyder sees på som viktige karakteregenskaper som den enkelte trenger for å nå sitt mål, ja, for å duge best mulig som menneske – og dette ble sett på som et pågående arbeid. 

Dydsetikken er altså mer personrettet enn de andre etiske teoriene. Litt forenklet kan vi si at et dugende menneske er bedre rustet til å handle rett. Med en analogi fra idrettens verden blir det kanskje tydeligere. En god fotballspiller gjør de riktige valgene på banen, og gjennom trening og øvelse vil en slik person lettere kunne ta kloke og riktige valg i en utfordrende og vanskelig kamp.

For alle som er glad i fotball vet at ethvert nytt angrep krever en situasjonsbasert vurdering fra den gode spilleren. I én gitt situasjon kan det være lurt å sentre, mens i en annen situasjon bør en heller drible for å score.

Eller ta for eksempel dyden høflighet. Ved å øve seg i å være høflig, enten det er i møte med andre mennesker eller i kommentarfeltet på Facebook, vil det over tid gi grunnlag for et robust karaktertrekk ved din person. Tanken er at gjennom øvelse utvikles vaner som til slutt blir en del av deg.

I kirkens tradisjon finner vi klare spor av en dydstenkning. Dette kommer særlig til uttrykk i Thomas Aquinas tenkning. Gjennom gode vaner som ofte krever hardt arbeid, blir den enkelte bedre rustet til å realisere sitt fulle potensial, og bidrar til å sette mennesket i stand til å kunne skjelne mellom uvesentligheter og vesentligheter ved en konkret situasjon. På samme måten som en god fotballspiller gjør riktige valg på banen, vil et godt menneske utføre gode handlinger i livet.

I en kompleks og sammensatt verden, og i bevisstheten om at alle situasjoner dypest sett er nye, er det ikke nok å bare sette opp et sett med regler og følge dem slavisk, eller prøve å tenke konsekvenser på bakgrunn av en lystkalkyle (jf. tanken innenfor utilitarismen). Regler og tenkning rundt konsekvenser kan være vel og bra, men den som skal handle rett bør ha trent seg i å ta riktige valg i ulike situasjoner. Det finnes ingen bruksanvisning for hvordan man bør møte pandemi-situasjonen vi står i, men den som har øvd seg i måtehold, rettferdighet og mot, har bedre forutsetninger for god vurderingsevne i en slik unik omstendighet. 

Det kan selvsagt være vanskelig å navigere i mangfoldet av kompliserte valg, særlig i disse corona-tider. Det kreves klokskap og god moralsk dømmekraft. Men nettopp antikkens og kirkens tenkning rundt dyder, kan gi oss hjelp til å nå målet. Streben etter å bli et godt menneske øker sannsynligheten for å handle riktig i den komplekse og uoversiktlige situasjonen vi står i.

Ikke fordi vi skal bli arrogante, som jo er en last, men for at vi skal fungere på best mulig måte, til glede for oss selv, vår neste og ikke minst for samfunnet for øvrig.