Foto: Vestfold Høyre

Stortingskandidat: – Jeg var en av dem som dømte homofile

MENINGER

Nylig ble Norge kåret til Europas nest beste land for homofile. I Norge har vi kommet langt. Er det da lenger nødvendig å markere «Pride»?

Publisert:

LENE WESTGAARD-HALLE, Stortingskandidat, HøyreJeg er konservativ. Veldig konservativ - og kristen. I mange år var jeg skeptisk til alt som var annerledes, og hadde en svært klar oppfatning av hvordan folk skulle te seg, hva som var «riktig» og ikke. Problemet med å være veldig bevisst på hva folk bør og ikke bør gjøre, er at veldig mange, veldig ofte, gjør noe annet enn det du mener er riktig. Det betyr at man fort ender med å dømme andre.

Jeg var en av dem som dømte homofile. Aldri høyt, bare inni meg, men fordommene var der. Jeg følte det var greit, ingen fortalte meg noen gang noe annet. Jeg var veldig skeptisk til relasjoner jeg opplevde som fremmede. Jeg var ung, umoden og intolerant. Det jeg ikke så, fordi jeg var så ung at jeg ikke hadde opplevd den selv ennå, var kjærligheten.

Jeg syns det var vanskelig da den nye ekteskapsloven ble vedtatt i 2008. Store deler av Høyre feiret kjærligheten på fest den kvelden. Jeg var ikke en av dem.Les også: Norge er best i verden for homofileDet jeg ikke forstod, var at ekteskapet mellom kvinne og mann blir ikke mindre hellig eller mindre viktig fordi flere får lov til å gifte seg. Mitt ekteskap endrer ikke status fordi flere får elske, og blir behandlet likt. Jeg burde ha vært på den festen.

Nå i juni feirer store deler av verden «Pride». Respekt for den grunnleggende menneskerettigheten det er å få være seg selv og elske hvem man vil i trygghet. Alle bør få lov til å elske den man vil. Det handler om holdninger, og om hele tiden å stå opp for våre verdier. Jeg har aldri tatt til orde for dette offentlig før, og det skammer jeg meg over.

For første gang siden 30-tallet finnes det nå interneringsleire for homofile i Europa: Tsjetsjenia har opprettet dette, og det rapporteres om dødsfall som følge av tortur. De dør ikke fordi de er homofile, de dør på grunn av andre menneskers uakseptable fordommer og ekstreme intoleranse.Les også: Homofile arrestert og drept i Tsjetsjenia

At «Pride-sesongen» starter i juni har sin bakgrunn i New York på 60-tallet. Politiet gjennomførte jevnlig razziaer på «homsesteder», men 28. juni 1969 hadde de homofile, transvestittene og dragartistene fått nok. Da politiet stormet «The Stonewall Inn» i Greenwich Village, møtte de motstand i form av stilletthæler og håndvesker. Det tok 10 dager før ro og orden ble gjenopprettet. På dagen ett år senere ble den første Pride Parade arrangert i Christopher Street i New York, og mange regner dette som starten på kampen for aksept, likeverd og toleranse.

Norge er i dag ett av de land som har kommet lengst i både juridisk og reell likebehandling, men det er ikke lenge siden også vi hadde lovgivning som i dag virker fremmed og vond.

Stortinget avkriminaliserte mannlig homofili i 1972. I 1977 ble homofili strøket som psykiatrisk diagnose. Etter en forsiktig start har vi gjort kvantesprang. Norge var først ute i verden med felles samboerregler for heterofile og homofile allerede i 1983.

Norge er stort sett et godt land å bo i, både for skeive og streite, i byen og på landet. Å «komme ut av skapet» er uansett et stort og livsdefinerende øyeblikk for den enkelte, men det skaper ikke lenger alltid de helt store reaksjonene fra omgivelsene.Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

På tross av utbredt aksept, og så fra oss som tidligere var fordomsfulle, vet vi at noen sliter. Enkelte miljøer aksepterer fortsatt ikke mangfold, de elsker å hate kjærligheten, og de ser på homokampen som noe som truer dem og deres verdier. Sånn er det ikke. Det er på tide at vi, den store passive gruppen som aldri sier noe under Pride, som aldri har stått på barrikadene for homofile fordi det føltes fremmed og ikke som «min kamp», sier fra. Jeg vil si i fra at jeg elsker kjærligheten. Jeg elsker at andre elsker, og helt ærlig - Jesus ville ikke stått først i køen for å fordømme kjærligheten.

Jeg skammer meg over de holdningene jeg hadde tidligere. Jeg tror ikke jeg har vært alene om å føle det jeg gjorde. Derfor er Pride fortsatt viktig, derfor heiser jeg regnbueflagget i juni, derfor står jeg skulder ved skulder med kjærligheten, toleransen og mennesker som elsker å elske.

Her kan du lese mer om