IDENTITET: – Hvordan kan man bli trygg i sin identitet? Hvordan blir man trygg i det hele tatt, spør Ervin Kohn i denne kronikken. Bildet viser Kong Harald og kronprins Haakon på besøk i synagogen i Oslo i 2009.
IDENTITET: – Hvordan kan man bli trygg i sin identitet? Hvordan blir man trygg i det hele tatt, spør Ervin Kohn i denne kronikken. Bildet viser Kong Harald og kronprins Haakon på besøk i synagogen i Oslo i 2009. Foto: Bjørn Sigurdsøn , NTB scanpix

Hvor mange identiteter kan man ha?

MENINGER

Er jeg norsk jøde eller jødisk nordmann? Er jeg norsk muslim
eller muslimsk nordmann? Hvor mange identiteter kan man ha – og være trygg i dem?

debatt
Publisert:

ERVIN KOHN, Antirasistisk Senter, nestleder – kommunikasjon.

Spørsmålet er semantisk og det sier noe om hvordan vi tenker. Svaret kan også si noe om identitet. Egen identitetsfølelse. Det er viktig å være trygg med egen identitet. Man kan få økt trygghet gjennom refleksjon. La oss gjøre det.

Språket

Først det semantiske – som påvirker oss. Forskjellen på jødisk nordmann og norsk jøde er substantivet og adjektivet. I jødisk nordmann er nordmann substantivet og jødisk er adjektivet, det beskrivende. Det sier noe om hva slags nordmann jeg er. I Norge har vi mange forskjellige typer nordmenn; samer, nordlendinger, sørlendinger, kvener, jøder, muslimer, med flere. I norsk jøde er jøde substantivet.

Svaret på innledningsspørsmålet blir da: Ja takk, begge deler. Jeg kan være både norsk jøde og jødisk nordmann. Når jeg er i Norge vil jeg gjerne omtales som jødisk nordmann. Det er inkluderende og fint. Jeg føler meg da som en del av det store VI. Når man omtaler meg som norsk jøde i Norge føler jeg at jeg blir satt litt utenfor. De gangene jeg besøker Israel derimot er det annerledes. Da befinner jeg meg plutselig i et jødisk majoritetssamfunn. Som jøde skiller jeg meg ikke ut fra mengden og jøde bidrar ikke til å karakterisere meg. Der vil imidlertid norsk jøde fortelle noe om hva slags jøde jeg er, nemlig en jøde fra Norge.

På samme måte tror jeg det er med våre (det norske samfunnets) muslimer. Å snakke om en muslimsk nordmann betoner at mannen er en del av det store fellesskapet av nordmenn. Dersom det er behov for å beskrive nordmannen er adjektiver som muslimsk, pakistansk, jødisk eller italiensk greie beskrivende ord.

Jeg kan ikke dy meg fra å bringe inn litt forvirring her. En forvirring som er blitt en del av vår dagligtale. Mange er inkonsekvente i sin språkføring og her er en raritet: De nordmenn som utvandret til Amerika på 1800-tallet kaller vi norsk-amerikanere. Dette er helt i overensstemmelse med betraktningene ovenfor. Amerikanere med opphav i Norge. Nå vi snakker om norsk-pakistanere derimot mener vi nordmenn med pakistansk opphav. Det logiske ville vært at norsk-pakistanere er nordmenn som flytter til Islamabad og gjør pakistaner av seg, blir pakistansk statsborger. Dersom norsk-amerikaner er en amerikaner med norsk etnisitet så bør norsk-pakistaner være en pakistaner med norsk etnisitet. Ikke omvendt. Dersom en amerikansk nordmann er en amerikaner som flytter til Norge og blir norsk statsborger bør en pakistansk nordmann være en pakistaner som flytter til Norge og blir norsk statsborger.

Identitet

Identitet er ikke bare enkelt. I hele vår oppvekst strever vi med identiteten vår. Hva er det som definerer oss. Det kan være venner, klær, foreldre, språket vårt, dialekten, hvilke fritidsaktiviteter vi velger, etc. Hvordan vi ser ut kan være noe av det vanskeligste. Føler jeg meg for tykk, for tynn, for lav, for høy, for lys, for mørk, for liten tiss, for små pupper, for tidlig hårvekst, for sen hårvekst. Det finnes nesten ingen grenser for hvilke vanskeligheter vi lager for oss selv.

Hva skal til får å få en indre trygghet i egne identiteter? For vi kan ha flere. De fleste har flere identiteter. Jeg er far, sønn, ektemann, bestefar, etc. Her kan vi avgrense oss til å snakke om etnisk/religiøs/nasjonal identitet. Jeg er en ungarsk-jødisk-nordmann, Grorud-gutt, Oslo-gutt. Nå er det ingen stor utfordring å ha en identitet som Oslo-gutt. Oslo er imidlertid en delt by. Da jeg som 17-åring ble kjæreste med en pike fra Smestad og mitt Grorud-mål ble et tema, så ble jeg ganske selvbevisst. På 1960-tallet var det ikke uvanlig å lese i rubrikkannonsene at hybel kunne leies dersom man ikke var nordlending eller hadde hund. Hva har skjedd med nordlendingene? Hva har skjedd med søringene?

Hvordan kan man bli trygg i sin identitet? Hvordan blir man trygg i det hele tatt?

Kunnskap gir trygghet. Rammer og rutiner gir trygghet. Fellesskap gir trygghet. Bekreftelser gir trygghet.

Mulighetene og behovene varierer. Man er ikke selv herre over alle disse. Som lite barn er man for eksempel prisgitt foreldrenes praksis i hjemmet. Kunnskap derimot kan man i større grad selv ta ansvar for. Bekreftelser er kanskje det mest utfordrende. Noen har satt at hele livet er en streben etter oppmerksomhet, bekreftelser, anerkjennelse, ros, klapp. (Fravær av klapp er faktisk dødelig.)

Vi deler gjerne inn klapp (som å klappe hunden) i positive klapp (ros), negative klapp (ris) og null klapp (oversett). Det er lett å se når man observerer barns atferd hva barnet gjør når det ikke får ros. Da gjør det noe ugagn, for i det minste å få kjeft. Det er i hvert fall oppmerksomhet. Bedre enn å bli oversett.

Jødisk identitet

Den strengt religiøse definisjonen på hvem som er jøde er:

1.En som er født av en jødisk kvinne. 2.En som har konvertert til jødedommen.

Når jeg snakker om jødisk identitet går jeg langt utover ovenstående to kriterier. Vi har mennesker som «egentlig» ikke er jøder, men som allikevel har en jødisk identitet. For eksempel en som har en jødisk far og en ikke-jødisk mor. Om man da ikke har konvertert er man «egentlig» ikke jøde, men kan allikevel føle seg jødisk. Jødedommen er en religion og jødene er også et folk. Når man konverterer til jødedommen så blir man også en del av folkets kollektive historie.

Jødisk identitet har tre pilarer:

1.Religionen og jødisk tradisjon. 2.Kultur og historie. (Her inkludert mattradisjoner, Holocaust og antisemittisme.) 3.Landet – Israel. (jøder har et historisk, religiøst og emosjonelt forhold til Israel)

Enhver har sin unike miks av disse tre. Noen har mye av det ene og lite av de to andre. Noen har bare litt av nr. 2. Disse kaller seg gjerne kulturjøder. De husker mammas mat. Mange jøder i Israel er sekulære, samtidig som de bebreider foreldre- og besteforeldregenerasjonen for at de lot seg «slakte» i Shoah, og har nesten hele sin jødiske identitet knyttet til landet.

Et bord som har tre bordben som er like lange står stødigere enn et bord med to ben eller bare ett ben. Eller sagt på en annen måte; En god balanse mellom de tre pilarene over gir en trygg og god jødisk identitet. Man behøver ikke være strengt praktiserende, men kjennskap er viktig. Man kan for eksempel VITE at man skal be tre ganger daglig (vendt mot Jerusalem), selv om man ikke gjør det.

Offerrollen

Noen jøder har hele sin jødiske identitet knyttet til Shoah, Holocaust. De er kanskje født av foreldre som overlevde, som deretter fjernet seg fra både religion, tradisjoner og fellesskap. Når de sterkeste assosiasjoner til jødedommen er folkemordet og antisemittismen er det vanskelig å komme ut av offerrollen. Og det må man. Offerrollen er ingen god rolle. Den er lite produktiv. Det er ikke en rolle man kan bruke til mye.

Oppsummert: Vi har alle flere identiteter. Det er en fordel å være trygg i sine identiteter fordi det er hensiktsmessig for en selv og interessant og «brukanes» for andre. En kan bygge en tryggere og sterkere identitet ved å erverve mer kunnskap.

Som Albert Einstein sa: Lær av gårsdagen, lev for dagen i dag og håp for morgendagen. Det viktige er aldri å slutte å stille spørsmål.

Her kan du lese mer om