Foto: ILLUSTRASJON: ROAR HAGEN ,

Kommentar

I megakrisenes tid

Når Fremskrittspartiet uttrykker bekymring for at bistandsmidlene ikke strekker til er det tydelig hvordan krisen i Syria har forandret Norge.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Frp er blitt opptatt av konfliktens nærområder. Men det er ikke bare regjeringspartiet som har endret fokus.

I nærområder

Stilt overfor en «perfekt storm» av megakriser omprioriterer rike land sine bistandsbudsjetter. Store og akutte kriser i Midtøsten og Afrika gjør at milliarder overføres fra langsiktig bistand til humanitær innsats, nettopp i det Frp liker å kalle nærområdene.

Norsk bistand er også i endring. Nå handler det om å prioritere krisehjelp. Det kommer til å gå på bekostning av langsiktige bistandsprosjekter. Rett og slett fordi vi ikke har noe valg.

- Vi lever i megakrisenes tid, sier FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

Aldri tidligere har flere mennesker hatt behov for nødhjelp på samme tid, og aldri har det vært en større avstand mellom behov og midlene som stilles til rådighet. Giverlandene har mangedoblet innsatsen, men likevel strekker ikke pengene til. FN mener det trengs ytterligere 130 milliarder kroner årlig for å dekke de mest grunnleggende behovene hos verdens flyktninger.

Ond spiral

Torsdag viste innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug i et innlegg i VG til at land i Europa må bruke penger av bistandsbudsjettet for å dekke inn enorme utgifter knyttet til migrasjonen. «Vi er inne i en ond spiral fordi vi bruker mer penger hjemme og reduserer handlingsrommet til å hjelpe utenfor Europas grenser».

Det er uvanlig å høre en statsråd fra Fremskrittspartiet uttrykke bekymring for kutt i bistanden. Som regel har Frp snarere tatt til orde for mindre, ikke mer, og gjerne regnet om bistandsmidler i antall sykehjemsplasser i Norge og lignende.

I FrPs prinsipp- og handlingsprogram for 2013-17 heter det at bistand som statlig tvungen ordning må reduseres. Der står det også at Norges mottak av mennesker fra «land utenfor den vestlige kulturkrets» skal begrenses kraftig.

Med Frp i regjering skjer det motsatte. Vi har aldri tatt i mot flere asylsøkere eller brukt mer på statlig bistand. I stedet for å kutte i bistanden øker H/Frp-regjeringen krisehjelpen til et rekordhøyt nivå. Over 30 milliarder kroner i år går til bistand i utviklingsland, og da har vi ikke tatt med midlene som ble overført til flyktninger i Norge.

Alt dette er et resultat av ytre hendelser, men det bringer også med seg en ny politisk realitetsorientering. Det er oppnådd bred politisk enighet om flyktning-, asyl- og bistandspolitikken. Frp er ikke lenger i opposisjon. Partiet er ikke bare med på ferden, men har den utøvende makt.

Derfor er det bred enighet om å styrke humanitær bistand. I forrige uke lovet regjeringen å bruke ti milliarder kroner i Syria og nabolandene de neste fire årene. 2,4 milliarder kroner fra årets statsbudsjett går til Syria.

LES OGSÅ:Dødsmåneden januar

Glemte kriser

Syria er i fokus, men på samme tid er det akutte kriser og konflikter i Nigeria, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Mali og Jemen. I slutten av januar ba FN giverland om 4,3 milliarder kroner i øyeblikkelig hjelp for hundretusener på flukt fra konflikter i Nigeria og Den sentralafrikanske republikk.

- Disse to humanitære krisene må ikke bli glemt, for de forsvinner ikke, sa koordinator for FNs høykommissær for flyktninger, Liz Ahua.

Det lar seg gjøre å finne penger. Men da må rike land enten øke sine bistandsbudsjetter vesentlig, eller de må omprioritere. I Norge har bistandsdebatt oftest handlet om å oppnå en prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og lite om programmene fungerer etter hensikten. Vi trenger en mer kritisk debatt og slik verden nå ser ut må humanitær førstehjelp prioriteres høyere.

Et av regjeringens satsingsområder er skoler for flyktningbarn. Selv om det er et humanitært strakstiltak er det vanskelig å tenke seg noe som har større langsiktig effekt.

Det aller viktigste, men vanskeligste, er å forhindre at kriser utvikler seg til katastrofer. Syria er et særlig grotesk eksempel på hvordan en politisk krise får utvikle seg til en humanitær og sikkerhetspolitisk katastrofe når stormaktene i FN ikke kan eller vil samarbeide om en løsning.

Det var ikke politisk vilje til å stanse Syrias undergang. Landet ble verdens største produsent av flyktninger og i nærområdene oppsto det et omfattende og akutt behov for hjelp. Nå kommer regningen for tidligere unnlatelse.

LES OGSÅ LEDER:Trenger et gjennombrudd

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder