Hovmodets iboende farer

Det er ikke bare president Trump som preges av hovmodets destruktive sider. Vi er alle rammet av denne godværssynden – å se ned på andre for å opphøye oss selv.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

I purgatoriets 11. sang, i Dantes «Guddommelige komedie», møter vi dem som blir straffet for sitt jordiske hovmod. Disse selvgode og arrogante sjelene bærer på en tung byrde – svære steinblokker på nakken. Dette toget av ulykkelige sjeler som sleper seg oppover skjærsildsberget, mens de med forpinte og dødstrette stemmer fremsier Fadervår i kor. De er dømt til å bøye nakken og se mot bakken. De klarer ikke å løfte blikket.

Ifølge Dante er dette straffen for de stolte og hovmodige menneskene, de som alltid så ned på alle andre, og opphøyde seg selv og sine egne bragder. De hovmodige som befinner seg i Dantes purgatorium, manglet ikke bare viljen til å se verdien av andres bidrag. De manglet også evnen til å se sine egne begrensninger og sine egne svakheter. Straffen blir derfor hard. Dante får på denne måten frem ett av hovmodets mange ansikter: Den som ser ned på andre, kan aldri se opp til Gud.

Hovmodet er blitt sett på som den verste lasten av alle kirkens dødssynder. Ikke først og fremst fordi den hovmodige ofte er en selvgod og arrogant drittsekk, som sprer gørr og uhygge rundt seg. Hovmodets iboende farer er mer truende enn som så. Den hovmodige glemmer sin egen svakhet, sine egne begrensninger og sin egen dødelighet – og underkjenner den andres korreksjoner og bidrag. Man trenger ikke å ha lest Peer Gynt for å skjønne at når mennesket har nok med seg selv, mister det noe av sin menneskelighet. Hovmodet bidrar til at mennesket blir selvsentrert og sneversynt, og står i fare for å speile seg i sin egen fortreffelighet. Verden og de andre der ute forholder man seg likegyldig til. De blir bare interessante som redskap til egen vinning. Den hovmodige blir på denne måten innkrøket i seg selv, og andre mennesker blir bare viktige i den grad en kan bruke dem til noe.

Mange teologer hevder det var stoltheten som felte Adam i paradis. Hans selvgodhet fikk grandiose proporsjoner. Han ville bli som Gud. Ser man nøye etter kan jo nærmest hele det gamle testamentet leses som en stolthetens historie, og det er kanskje derfor det ikke mangler på advarsler i den samme boken: «Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall.» (Ordspr. 16:18).

En av kirkens hovedtanker når det gjelder dødssyndene er at i selve lasten skjuler det seg noe som i utgangspunktet kunne vært et gode. Det er noe tvetydig med alle dødssyndene. Det finnes selvsagt noe vi med rette kan være stolte av, noe vi kan trekke frem som positivt i våre liv. Det er når stoltheten ikler seg arrogansens form og blir oppblåst og innbilsk, at faresignalene bør lyse. Slik er det med alle dødssyndene. De tar ofte utgangspunkt i noe som kunne vært godt, og vrir det til noe som blir destruktivt og relasjonsoppløsende. Men dette gjelder ikke bare dødssyndene. Også de klassiske dydene har sine skyggesider. Det går for eksempel an å være for rettferdig eller for modig, noe som i første tilfelle kan gjøre en kald og kynisk, eller i det andre tilfelle overmodig og dumdristig.

Men hvem står i fare for å bli hovmodig? Ifølge kirken er det når livet går på skinner, når vi endelig lykkes at hovmodet kjenner sin besøkelsestid. I boken «Klokt lederskap» av professor Paul Otto Brunstad, kaller han derfor hovmodet for en «godværssynd». Den rammer oss i «målområdet». Tanken er at den gjør sin entre når livet er godt og du ønsker å nyte fruktene av det du har oppnådd. Brunstad påpeker at «stolthetens inkubasjonstid er derfor preget av glede og trygghet». Den beveger seg i vår blindsone, og rammer oss når vi minst av alt er åpen for korrigeringer og formaninger.

Når mennesket har gitt etter for hovmodet, mister det syn for den gode relasjonen til Gud og til andre mennesker. Ifølge kirkens tenkning mottar mennesket hele tiden livet som en gave. Vi lever i denne mottakelsen, for vi er avhengig av noe vi ikke kan gi oss selv. Hovmodet mangler syn for dette perspektivet, og rammer derfor noe av kjernen i det å være menneske: vår avhengighet av Gud og vår avhengighet av andre.

Finnes det noen kur mot denne lasten, finnes det noen dyder som i særlig grad kan temme hovmodets iboende farer? Flere har tatt til orde for at motsatsen til hovmod, ydmykhet, har kvaliteter i seg til å demme opp for noe av dets destruktive og relasjonsoppløsende tendenser. Da den store teologen og mystikeren Bernhard av Clairvaux (1090-1153) ble spurt om hva som var essensen i de fire viktigste kardinaldydene, repliserte han: «Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet». Hans forestilling rundt denne dyden, handlet ikke om å tenke for lite om seg selv, men mer om å tenke mindre på seg selv.

For Bernhard ble ydmykhet en øvelse i å ikke ta seg selv så alvorlig og høytidelig. Samtidig var også Bernhard klar over ydmykhetens fallgruver – noe som kan være en viktig påminnelse i miljøer som setter denne dyden høyt. I det tilsynelatende selvfornektende menneske, som egentlig vil bli sett og beundret for sin selvutslettende stil, ligger en kime til noe arrogant og oppblåst. Den falske ydmykheten som denne personen ikler seg, kan være vel så skadelig for relasjonene våre som det arrogante og hovmodige mennesket. Likevel kan sann ydmykhet, det å se bort fra seg selv og anerkjenne andres verdi og bidrag, være skapende og livgivende for oss alle. Dersom ydmykhet paret med takknemlighet ikke blir brukt som et fordekt maktinstrument, kan de fungere som døråpner i relasjonsspillet vi alle står i.

En øvelse i ydmykhet er det flere enn president Trump som trenger. Vi er dessverre alle sårbare for hovmodets iboende fristelse – å se ned på andre for å opphøye oss selv.