Verden uten ordensmann

I blant skjer store og dramatiske forandringer uten at vi ser hva som skjer. En gammel verdensorden er i uorden. Store endringer er på gang, og ennå har ikke støvet lagt seg.

Per Olav Ødegård

Det er økende internasjonal spenning og usikkerhet. Tidspunkt er velvalgt når utenriksminister Ine Eriksen Søreide i dag legger frem en Stortingsmelding om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid.

Det er også et kritisk tidspunkt. Avtalene som Norge var mer å utforme i årene etter andre verdenskrig har aldri vært mer utsatt enn i dag. Vi tok de for gitt. Det kan vi ikke lenger gjøre.

Dette er organisasjoner og avtaler som er avgjørende for vår sikkerhet og økonomi. De danner et internasjonalt rammeverk som har tjent Norge godt i etterkrigstiden. Det har gitt oss velstand, trygghet og noe som er forutsigelig. Byggverket har ennå ikke rast sammen, men det utsettes for angrep fra mange hold. I tillegg er det intern slitasje.

NATO og FN er bærebjelker. Vår tilknytning til EU er en søyle. Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) er andre sentrale komponenter i et multilateralt nettverk av organisasjoner og avtaler. EØS-avtalen og vårt medlemskap i Verdens handelsorganisasjon er av vital betydning for norsk økonomi.

Når samarbeidet er multilateralt eller flersidig omfatter det flere nasjoner, i motsetning til bilaterale avtaler mellom to parter.

Den liberale internasjonale orden som ble bygget på ruinene av andre verdenskrig hadde ikke blitt til uten USAs initiativ og forpliktelse. Land ble med fordi det tjente deres interesser og fordi de hadde verdifellesskap. Det var en orden bygget på demokrati og  rettssikkerhet. USA tok lederskap. I dag har ikke lenger den liberale verdensorden en ordensmann i klassen.

En årsak til dagens uorden er president Donald Trump skepsis og motvilje til multilaterale avtaler. Han tar USA ut av handelstraktater, klimaavtalen fra Paris og atomavtalen med Iran. I stedet for multilaterale avtaler krever han bilaterale. Han anklager allierte land for å utnytte USA. Han angriper multilaterale organisasjoner og avtaler som USA var den fremste garantist for.

Men de store endringene startet ikke med Trump og den gamle orden blir ikke gjenopprettet når USA om ett eller fem år velger en ny president.

Det autoritære Kina har de siste tiårene blitt en global økonomisk supermakt og USA sterkeste rival i det 21 århundre. Konflikten mellom en gammel og ny verdensmakt er i første fase en handelskrig. Det pågår en global maktkamp om økonomisk hegemoni og et teknologisk kappløp. Det angår Europa like mye som USA. Den gamle orden, der Europa og Nord-Amerika, lagde reglene utfordres av fremvoksende asiatiske økonomier.

Trump har tatt i bruk sterke virkemidler for å vinne handelskrigen med Kina. Men han har bred støtte i USA for sitt oppgjør med Kina, også i det demokratiske parti. Likeså har Trump solid ryggdekning hjemme når han  krever at europeiske allierte tar en større del av regningen i NATO. Og til tross for Trumps kritikk av NATO har USA de siste årene trappet opp det militære nærværet i Europa.

Etter Berlinmurens fall for 30 år siden og Sovjetunionens kollaps sto USA igjen som verdens eneste supermakt. I dag er dominansen brutt av andre globale og regionale makter. En av dem, Russland, forsøker å revansjere tapet av gammel storhet ved militær opprustning, flytting av landegrenser i Europa og destabilisering av vestlige land. Det er i Moskvas interesse å svekke transatlantiske bånd og vestlig samarbeid.

Et alvorlig problem oppstår når tilliten til de multilaterale organisasjonen forvitrer fra innsiden. I Europa er det en voksende bevegelse som ser EU som problemet og en gjenreist nasjonalisme som løsningen. Økende  ulikhet i de enkelte land svekker tilliten til multilaterale økonomiske organisasjoner som blir oppfattet som instrumenter for en skadelig globalisering.

Tiden preges av økende nasjonalisme, stormakters alenegang og autoritære krefter fremgang. Det skjer i en tid hvor behovet for avtaler og forpliktende samarbeid over landegrensene er større enn på lang tid. Klimautfordringene kan ikke løses uten samarbeid. Multilaterale organisasjoner har instrumenter for å løse handelskonflikter. Den teknologiske revolusjonen er grensesprengende. Det er nødvendig med et bredt internasjonalt samarbeid for å bekjempe terrortrusselen.

Utenriksminister Søreide er opptatt av å reformere organisasjonene fra innsiden, nettopp for å bevare dem. Som et lite land med sikkerhetspolitiske utfordringer og en stor eksportindustri er Norge særlig tjent med sterke og velfungerende multilaterale avtaler. At noe er forutsigelig. At det finnes avtaler, rettssikkerhet og gjensidige forpliktelser. De må tilpasses nye utfordringer, men ikke forkastes som utdaterte.

Alternativet er farlig og dårlig. Stormakter handler på egen hånd. Den sterkeste rett gjelder. Da har vi glemt erfaringene som lå til grunn for å bygge et nettverk av internasjonale avtaler for 70 år siden.