REFSER IHLE: – Ole-Martin Ihle skriver at hip hop har skylda i at dagens musikk er kommersiell, og at sjangeren bare handler om street cred og ikke det kunstneriske. Dette er helt absurd, mener Jo Kolltveit. Foto: FRODE HANSEN

Debatt

25 under 25: Kan man bevise musikalsk forfall?

Ole-Martin Ihle tar på seg forskerfrakken og mener han har bevis på at dagens popmusikk er dårligere enn den har vært «før». Som hiphop-hode og musikklinjeelev reagerer jeg sterkt på dette.

JO KOLLTVEIT, rapper og videregåendeelev

Ihle skriver at «levende» instrumenter for lengst er forkastet, men dette er bare en overgangsfase til det digitale. På samme måte som gitar i rocken, er programmerte trommer en essensiell del av dagens popmusikk. MIDI gjør at folk kan lage musikk uten å måtte lære seg gitar eller piano. Flere musikere lærer seg musikk på egenhånd og ikke på musikkskoler og musikkutdanninger hvor man nesten bare lærer om europeisk/amerikansk rock, klassisk eller jazz fra 1600-1999. Det virker som Ihle mener at bra musikk bare kan lages av «skolerte» og proffe musikere.

Et band som Nirvana ville kanskje vært utenkelig i dag, mener Ihle. Dette er i så fall sant kun fordi sjangerens tid er forbi. Hvis Kurt Cobain hadde levd i dag er det slett ikke utenkelig at han hadde vært involvert i hiphop. I vår tid er terskelen for å publisere ny musikk lavere enn noensinne. Dette gir en åpning for nye kunstneriske uttrykk og man kan nå publisere musikken sin uten mål om å tjene seg rik på den. Dette gjør at plateselskapenes makt minsker og åpner en større mulighet for indie-band eller annen kreativ musikk.

les også

Ole-Martin Ihle: Musikken var bedre før – og jeg kan bevise det

Moderne musikk er nyskapende og viktig, at gamle folk blir sinte på det er akkurat et bevis på dette. Man kunne ha lest en lik artikkel for snart 70 år sida, da rocken kom, og noe tilsvarende da Mozart kom. Selv Aristoteles mente at unge var late og dumme.

Det er også veldig upresist å skrive musikken «før». Tenk i vikingtida da visste man ikke hva en f-moll skala var, men betyr det at det var dårligere musikk da?

Ihle skriver at hiphop har skylda i at dagens musikk er kommersiell, og at sjangeren bare handler om street cred og ikke det kunstneriske. Dette er helt absurd, og sier mye om hans vinkling på dette. «Forankret i afroamerikansk gatekultur», er hiphop-sjangeren som har fått svarte folk på hitlistene, og på grunn av fattigdom har gatelivet handlet mye om å tjene penger (å hustle). Å mene at blues var skaperen, mens hiphop er ødeleggeren har nærmest rasistiske undertoner, tatt i betrakting at mellom disse sjangerne har hvit rock dominert hitlistene.

Om det er én eller ti låtskrivere på en hiphop-låt har i motsetning til det Ihle sier veldig mye å si i kulturen, og det har fått et eget begrep, «ghostwriting». En rapper med ghostwriters er en rapper som ikke skriver sine egne tekster og det blir sett ned på. Beatsa er mer homogene harmonisk sett, men det betyr ikke at musikken er dårligere. Tekstlig har vokabularet aldri vært større. På en liste fra Musixmatch som så på 100 sanger fra 99 artister fra 25 sjangere, står det at Beatles har 1 872 forskjellige ord, mens Eminem har hele 8 818. Dette er mye på grunn av antall ord Eminem bruker, men forskjellen er fortsatt enorm. På toppen av denne lista er det fire rappere (inkludert Kanye West), og de er over Bob Dylan på femteplass. I tillegg til dette er det kommet nye kreative måter å rime på, og det har blitt mer bruk av metaforer og litterære bilder.

les også

Ed Sheeran tar pause

At det er flere folk som står bak å skrive en sang handler ikke om forfatterskap, men kreditering. Siden klarering av rettigheter på musikk har blitt viktigere de siste 20 årene, må man kreditere alle referanser man har brukt. I tillegg er det blitt vanlig å kreditere arrangører og produsenter.

Isteden for å klage over dagens musikk er det bedre å sette pris på forandring. Siden det bare blir flere og flere involvert i produksjonen blir det også flere arbeidsplasser. Det betyr at de folka som dreiv med rock før og ikke fikk plass i bransjen, kanskje hadde oppnådd drømmen i dag? Plateselskapene er også på vei ut, og musikalske kollektiv tar over. Dette fører også til mer kunstnerisk kontroll, og færre hvite menn som pusher femti, som ikke egentlig bryr seg om musikken, men spenna. Dårlig musikk har alltid vært populært, men når man tenker tilbake husker man bare de gode sangene man hørte på ofte. Kommer du på noen dårlige sanger fra 70-tallet?
Ihle fremstiller dette som om han nylig har fått en åpenbaring, og hevder han har objektive bevis på at noe kunst er dårligere enn annen. Isolert sett har han gyldige fakta-poenger, men i sammenhengen er de helt irrelevante for kvaliteten av musikken. Som all annen kunst er musikk smak og behag, og kan bedømmes på flere måter.

Personlige tolkninger som Ihles innlegg passer bedre på Facebook enn i VG.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder