KLIMASTREIKEN: – En av de viktigste måtene vi voksne kan hjelpe klimastreikende ungdommer på, er å få dem til å forstå at dersom de virkelig skal lykkes med et så livsviktig prosjekt, så vil det faktisk kreve noe av dem og oss selv, skriver Tommy Sørbø.

KLIMASTREIKEN: – En av de viktigste måtene vi voksne kan hjelpe klimastreikende ungdommer på, er å få dem til å forstå at dersom de virkelig skal lykkes med et så livsviktig prosjekt, så vil det faktisk kreve noe av dem og oss selv, skriver Tommy Sørbø. Foto: Hommedal, Marit / NTB scanpix

Debatt

Klimaopprør er ikke kostnadsfritt

Å gjøre opprør er ikke et skolefag, men en mulighet.

TOMMY SØRBØ, kunsthistoriker og forfatter:

Fleiping med barnas klimastreik på Facebook har fått både aviser, politikere, foreldre, kommentatorer og barn til å reagere. Trine Skei Grande sier at hun er oppgitt og forferdet over de harselerende kjedebrevene voksne legger ut på nettet, og at hun er forundret over at det i det hele tatt er mulig å sette i gang en slik kampanje mot en yngre generasjons grønne engasjement.

For min egen del er jeg mer bekymret over at en kulturminister ikke forstår at opprør av og til koster noe, som at enkelte voksne etterlyser sammenheng mellom liv og lære.

Men aller først: Jeg støtter barnas klimastreik ett hundre prosent. Det finnes knapt noe viktigere i dag enn å gjøre opprør mot en vekst, et forbruk og en økonomisk politikk som er i ferd med å true selve grunnlaget for sivilisasjonen.

Tommy Sørbø. Foto: Frode Hansen

Det beste ville naturligvis ha vært dersom et slikt opprør var fullstendig kostnadsfritt for den enkelte. Ja, at det rett og slett lønte seg også det i korte løp. Det gikk jo an å tenke seg at det sto på skolens timeplan og var knyttet til selvrealisering, mentalhygiene og kompetanseutvikling.

I så fall ville barn og ungdom kunne forlange å utforme paroler i norsktimene, lage plakater i formingstimene og bli busset til demonstrasjoner på skolens regning. Da ville det ikke å være med på opprøret, bli betraktet som ren skulk. Det ville egentlig bare ha vært én ulempe ved et sånt opplegg; det ikke ville ha vært et opprør.

I kunstverdenen har vi lenge sett et tilsvarende fenomen: Kunstnere som prøver å gjøre opprør mot kunsten, kunstinstitusjonen, publikum, kritikere og tidsånd, og som takk for opprøret ikke får annet enn berømmelse, stipendier, innkjøp og gode kritikker i retur. Og de få gangene de blir møtt med motstand fra de som de ønsker å bekjempe, klager de over at de blir motarbeidet og harselert med.

les også

«25 under 25» om klimastreiken: – Som å spytte ungdommen rett i fjeset

Ikke misforstå! For min egen del vil jeg gjøre alt at jeg kan for at barn og unge skal få muligheter til å bedrive klimaopprør. Men en av de viktigste måtene vi voksne kan hjelpe dem på, er å få dem til å forstå, at dersom de virkelig skal lykkes med et så livsviktig prosjekt, så vil det faktisk kreve noe av dem og oss selv. Ikke minst evnen til å kunne utholde et visst ubehag uten å forlange at andre skal mene det samme som deg, bare fordi du føler deg krenket.

Det er langt større grunn til å reagere den dagen en miljøvernminister som knapt har gjort noe som helst for å begrense klimakrisen, står på Dagsrevyen og erklærer sin uforbeholdne støtte til klimaopprøret. Å gjøre opprør er ikke et skolefag, men en mulighet.

Kanskje den eneste muligheten vi har, dersom vi skal unngå en katastrofe.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder