FRIGJØRING: – Min tro er at jeg skal være tro mot det jeg til enhver tid kjenner er sant og riktig, selv om det kan koste og gjøre vondt, skriver Kristine Hovda. Foto: Erlend Berge

Debatt

Troen, håpet og kjærligheten

Kristendommen eier ikke kjærligheten. De kristne eier ikke kjærligheten. Jeg trodde det en gang. Jeg trodde man måtte være født på ny for virkelig å forstå kjærlighet, for virkelig å kunne elske, med Guds kjærlighet. Og så viste det seg at det var helt omvendt. Den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.

KRISTINE HOVDA, musiker og  forfatter av boken «Jeg lever ikke lenger selv».

Kristendommen eier ikke troen. De religiøse eier ikke troen. Jeg trodde det en gang. Jeg trodde at tro handlet om å tro på at Jesus ble født av en jomfru, tro på at Jesus var Guds sønn, tro på at Jesus sto opp fra de døde.

Og så viste det seg at det var helt omvendt. Den som tror, er den som elsker. For den som elsker, hen forstår at vi er alle Guds barn. Den som forstår at vi alle er Guds barn, får tillit til livet, tillit til andre mennesker, tillit til seg selv. Den som tror, er tro mot seg selv.

Kristendommen eier ikke håpet. De kristne eier ikke håpet. Håpet, forstått som at den som tror at Jesus var Guds sønn og sto opp fra de døde, skal bli vekket opp fra de døde og våkne i himmelen. Et slikt håp ekskluderer en stor del av jordens befolkning. Et slikt håp tar ikke høyde for at Gud er kjærlighet. For at Gud er allmektig. Jeg trodde at livet etter døden var alt jeg kunne håpe på. Og så viste det seg at det var omvendt. Håpet lever hver gang vi tør å satse på at kjærligheten er sterkere enn hatet. At Gud ikke gjør forskjell på folk. At Guds rike er her nå, midt iblant oss. At det ikke er noe å vente på.

les også

Den vanskelige oppstandelsestroen

Jeg vokste opp med en tro som gjorde at jeg gikk og ventet på at Gud skulle fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet mitt. Jeg ville overgi viljen min til ham, sånn at jeg fikk et best mulig liv. Sånn at jeg fikk lov til å komme til himmelen etter dette livet. Den troen gjorde at jeg gikk rundt og mistrodde vanlige folk, som ikke var kristne. Den gjorde at jeg var fortvilet over vennene mine som kom til å gå fortapt. Den gjorde at jeg var sårbar i møte med andre mennesker, fordi jeg ikke hadde lært å kjenne etter hva jeg selv egentlig ville. Og dermed ble jeg fort også avhengig av mennesker som var sterkere og tydeligere enn meg. Det gjorde at jeg lærte meg å trekke meg unna andre mennesker.

Og dette, mine venner, skulle være kjærlighetens religion.

Da jeg ble hodestups forelsket i en mann for seks år siden, var jeg totalt uforberedt på hvordan oppveksten min skulle bidra til at teppet ble revet brått og brutalt under beina mine da han etterhvert gikk fra meg. Jeg hadde ingenting å stille opp med. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle overleve sorgen. Jeg skjønte det ikke, fordi jeg hadde aldri lært å finne styrke i meg selv. Uten ham var det som jeg var verdiløs. Det var et sjokk.

les også

Fra supersoldat til menneske

Det var ikke før jeg skjønte at Gud kanskje ikke fantes, at jeg begynte å finne en vei ut av mørket. Hvis Gud ikke fantes, var det ingen som skulle dømme meg. Da var det heller ingen som skulle redde meg. Da var det ingen utenfra som skulle gi meg en verdi. Og da var det opp til meg selv å skape meg et liv jeg ville ha. For en lettelse det var. Eller, skal jeg si, en skrekkblandet fryd. Det er skummelt å innse at en selv har ansvar for livet sitt.

Men idet jeg begynte å gå gjennom sporene fra barndommens tro, skjønte jeg at den kristendommen jeg var blitt presentert for, ikke nødvendigvis var den eneste måten å forstå Jesu lære. Jeg skjønte at jeg kanskje hadde misset poenget. Hva var det Jesus lærte? Han lærte at den som mister sitt liv, skal finne det.

Jeg fant det da jeg mistet det. Jeg fant troen idet jeg mistet den. Og da jeg gjorde det, skjønte jeg at det er ingenting jeg skal gjøre for å fortjene Guds kjærlighet. Og dersom det er noe jeg må gjøre for å fortjene andre menneskers kjærlighet, ja, da er det ikke kjærlighet.

Vet vi i det hele tatt hva kjærlighet er? Vet vi hva tro er? Hva håp er?

les også

Rut ofret alt for Jesus: Når troen kveler deg

Pluss content

Jeg vet ihvertfall dette: Jakten på kjærligheten kan ikke redde oss fra å føle at livet er meningsløst. Kjærlighet er ikke en premie for det vi har oppnådd. Kjærlighet er en gave vi får i fanget. «Jakten på kjærligheten» er i det hele tatt et meningsløst begrep.

Ekte kjærlighet handler ikke om å jakte, men om å la seg bli funnet. Ekte tro handler ikke om å klynge seg til en religiøs tekst eller religiøse læresetninger, men å slippe taket i behovet for kontroll. Ekte håp handler ikke om å sikre seg en plass i himmelen, men å satse på at livet kan bli forvandlet når vi tør å møte det mest sårbare i oss selv.

Etter døden kommer livet. Det er det kristendommen lærer oss, slik jeg ser det. Og derfor er selv ikke de vanskelige årene i religionens tjeneste noe jeg angrer på i dag. Mitt håp er at kristne slutter å definere seg ut av verden ved å insistere på at deres læresetninger er det som skal redde dem. Min tro er at jeg skal være tro mot det jeg til enhver tid kjenner er sant og riktig, selv om det kan koste og gjøre vondt. Min kjærlighet vokser, hver dag, når jeg får lov til å være en del av denne fryktelige og vakre verden, en fullkommen medborger av menneskeheten, en uvurderlig del av skaperverket, slik vi er det, alle sammen.

Det er ingen som er utenfor. Det er ikke noe som er galt med oss. Når vi begynner å innse det, kan den kjærligheten forandre verden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder