EL-SPARKESYKLER ENGASJERER: – Et tiltak man etter min mening bør vurdere er derimot forbud mot bruk av syklene på fortau og i gågater, skriver Geir Woxholth. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Debatt

Bør el-sparkesykler forbys?

Svaret på spørsmålet i overskriften er selvsagt nei – jeg stilte det kun for å få din oppmerksomhet. El-sparkesykler og andre former for mikromobilitet er kommet for å bli. Syklene betyr enkel, fri og grønn mobilitet for mange – og det vil være direkte bakstreversk med et forbud.

GEIR WOXHOLTH, Professor dr juris

Men det er ikke det samme som at bruken av syklene ikke bør reguleres. Her kan man tenke seg mange ulike former for restriksjoner, noe jeg kommer tilbake til. La oss først se litt på de gjeldende reglene.

El-sparkesykler er sparkesykler med drivkraft fra en elektrisk motor. Med visse begrensninger er ikke syklene underlagt noen særskilt regulering. Det betyr at det i all hovedsak gjelder samme regler for ferdsel som med «vanlige» sykler:  Ingen aldersgrense for bruk og heller ikke noe hjelmpåbud, men reglene for sykler/syklende innebærer – overraskende nok for mange – at du verken kan sykle hvor du vil eller hvordan du vil.

Du kan selvsagt sykle i veibanen, slik du kan med «vanlige» sykler». Som utgangspunkt kan du også sykle i gågater, gangveier og på fortau. Noe de fleste ikke vet er imidlertid at sykling på disse stedene bare er lovlig når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart. 

les også

Elsparkesykler - Det er fali’, det!

Geir Woxholth.

Kjører du på sykkelen har du ingen rettigheter overfor fotgjengere når du krysser gangvei eller fortau – du har vikeplikt for gående. Det samme gjelder på gågate. På gågate, gatetun eller fortau må det ikke kjøres fortere enn gangfart. Når det gjelder stans eller parkering, kan sykkelen stanses eller parkeres på sykkelvei, gangvei, fortau, gågate eller gatetun dersom den ikke er til unødig hinder eller ulempe.

Så tilbake til mulige restriksjoner. Like sikkert som at syklene ikke blir forbudt, er det at restriksjoner må og vil komme lokalt når man ser på ulykkes-frekvensen og skadeevnen ved bruk i storbyene verden over. Så tilhengerne av syklene – slike som jeg selv – bør så fort som mulig ta dette inn over seg, og åpne for en diskusjon om hvilke begrensninger som bør innføres.

Ved innføring av restriksjoner må man stille spørsmål om hvem som skal vernes mot hva – og hvor sterkt vernebehovet er, ettersom restriksjoner griper inn i den personlige frihet. Det må også spørres om hvilke restriksjoner som bør innføres, dersom de skal virke etter sitt formål. 

les også

Folkeskikk gjelder også på sparkesykkel

De som trenger vern er primært fotgjengere, de syklende selv – og overaskende nok for mange – til en viss grad bilistene. 

Bilistenes vernebehov er det som er svakest begrunnet, men en vareleverandør med bil som skal kjøre ut av et portrom i byen risikerer å kollidere med en sparkesykkel – som fyker forbi på fortauet i 20 km, noe bilisten vanskelig kan sikre seg mot hvis han/hun er alene i bilen. Bilisten kan risikere å komme i ansvar i en slik situasjon

Langt sterkere begrunnet er fotgjengernes vernebehov, ikke minst fordi brukerne av syklene i praksis ikke overholder den foran nevnte «forsiktighetsregelen» ved sykling på fortau og heller ikke er klar over at de under visse forhold faktisk ikke har rett til å bruke syklene på fortauet. Denne regelen fungerer overhodet ikke etter sitt formål og blir i praksis heller ikke håndhevet av politiet. Fotgjengere med handicap (syn, hørsel, bevegelse) er selvsagt spesielt utsatte.

les også

Leserinnlegg: Nå haster det med regler og fartsgrenser!

Brukerne av syklene har også et behov for vern. Etisk kan det imidlertid spørres om de ikke til en viss grad har akseptert en risiko ved å bruke syklene, slik at deres behov for vern er underordnet fotgjengernes og andre trafikanters vernebehov – muligens med unntak for bilistene. 

Enkelte typer restriksjoner er så vanskelig å håndheve og må ellers anta å fungere så dårlig for å begrense uforsvarlig bruk av syklene, at de ikke er hensiktsmessige. Påbud om hjelm vil gjøre bruken svært tungvint (leiesykler), aldersgrense kan være vanskelig å håndheve – og hvor lavt bør den settes? Førerkort eller annet bevis for at man er «kyndig» bruker vil være altfor tungvindt for brukerne og for ressurskrevende for myndighetene. 

Et tiltak man etter min mening bør vurdere er derimot forbud mot bruk av syklene på fortau og i gågater. Det vil kunne virke effektivt, fordi et totalforbud vil være enkelt å håndheve, fremfor den virkningsløse, skjønnsmessige regelen vi har i dag. En slik begrensning vil også gi fotgjengerne et effektivt vern. Ulempen er at den tvinger syklistene ut i gatene. Bilistene vil mene at det kan skape kaos, men er det noe tungtveiende argument? Bilistenes «rett» til å ferdes i byene med bil er under stadige angrep og står på ingen måte like sterkt som før.

les også

Gerd-Helene (70) ble påkjørt av elsparkesykkel

Og ja: Det vil bli farligere for syklistene selv hvis de «tvinges» ut på veien. Men da reiser spørsmålet seg om hvem som har det mest legitime krav på vern: Fotgjengerne på fortauet og i gågatene eller brukerne av syklene, som vet at de tar en risiko ved å ta dem i bruk – og en enda større risiko hvis de blir henvist til å ferdes på gate og vei sammen med bilene. Det er jo for øvrig et faktum at de er der allerede – og dermed allerede har tatt en del av den risikoen.

Hva med parkering?  Parkering på fortau bør kanskje godtas, selv om syklene er til sjenanse, særlig for handicappede. Uten en slik mulighet blir det fort praktisk umulig å leie syklene ut, og da vil tilbudet kunne bortfalle.

Som det vil fremgå, gjelder diskusjonen foran lokale forbud hvor kommunene naturligvis må stå fritt. Det vil innebære politisk frihet – under ansvar – og tilstrekkelig fleksibilitet når det gjelder en vurdering av de konkrete behov for regulering.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder