Kommentar

Vi som elsket Storbritannia

Av Hans Petter Sjøli

UT AV EUROPA: Boris Johnson fra den gang han var en gøyal seremonimester – før han ble den handlekraftige Brexit-hardlineren som førte Storbritannia ut av Europa. Foto: Ben Kendall / PA Wire

Britene forlater EU i kveld. Det er synd.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

«I'm so tired of my homeland», synger Neil Tennant i det erkebritiske poporkesteret Pet Shop Boys på duoens ferske plate «Hotspot». Tennant er snart 66 år gammel, og holder stadig koken og vel så det. Han har siden midten av 80-tallet vært en sentral britisk kronikør, og nå, når han har entret livets høst («time is so heartless», erklærer han), er han om mulig blitt enda mer melankolsk i sine livsbetraktninger – dog akkompagnert av noe av den mest livsbejaende musikken Pet Shop-partner Chris Lowe noensinne har skrudd ihop.

I kveld forsvinner Storbritannia ut av EU, og det er en dag og en begivenhet som iallfall lokker frem min indre melankoliker. Ikke fordi EU er noe alle er så fryktelig glade i, men fordi britenes tilbaketrekking fra den europeiske fellesarenaen også – det oppleves slik, iallfall – markerer et farvel til den kule, henslengte og selvironiske fortellingen om det verdensomspennende imperiet som engang var, og som nødvendigvis måtte falle. Det tidligere Monty Python-medlemmet, amerikaneren Terry Gilliam, sier det slik: «Det jeg likte med Storbritannia, var måten de forholdt seg til imperiets fall på, med selvironisk komedie. Det var vidunderlig, men nå har det svunnet hen.»

I mine formative år var det britiske imperiet forlengst avskaffet, men landet, unionen, var fortsatt et popkulturelt imperium - ja, selve Imperiet. Fra Wham!s arbeiderklassehedonisme, The Smiths romantiske kynisme og Pet Shop Boys’ intellektuelle dansepop – og fra forfatterne Hanif Kureishi og Salman Rushdies eksplosive multikulturalisme og filmregissøren Mike Leighs sosialrealisme – til senere, post-thatcheristiske og større-enn-livet, rockband som Stone Roses, Suede og Oasis og den innovative ravescenen med spellemannslag som Underworld, Leftfield og Portishead – for ikke å glemme popkunstneren Damien Hirst og supermodellene Naomi Campbell og Kate Moss. Det popkulturelle Storbritannia på 80- og det tidlige 90-tallet pekte frem mot Tony Blairs maktovertakelse i 1997, og det sagnomsuste begrepet «Cool Britannia».

Felles for dem alle var humoren og (det noe ustadige) humøret. Arven fra Monty Pythons kjetterske raljering med klassesamfunnet, skolesystemet (også grundig dissekert i Pink Floyds «The Wall») og imperiets stivleppete «white man’s burden»-rasjonale levde videre – først som opprør mot Thatchers ubendige høyrepolitikk, så som feiring av Den Nye Tid, da Storbritannia ble et land blant resten, og ikke en eks-stormakt med nostalgiske komplekser. For oss som sto på utsiden av dette, og skuet på det hele gjennom popmagasiner som Q og aviser som The Guardian, var Storbritannia, og særlig England og spesielt London, nærmest uutholdelig kult. Selv det trauste engelske fotballandslaget var for en stakket stund verdt et heiarop – med galningen Gazza, godgutten Beckham, og verdens beste fotballsang, Lightning Seeds’ meta-nostalgiske «Three Lions», på laget.

Jo da, det ble vel mye selvironisk pop-nasjonalisme i en periode, men den ubekymrede og henslengte tilnærmingen som preget særlig 90- og 00-tallets Storbritannia var sunn og inkluderende. Selv dagens statsminister Boris Johnson var en ganske sentral bestanddel i dette postmoderne og sosialt fredelige Storbritannia – både som øyrikets morsomste politiker (ikke minst som programleder i britenes «Nytt på Nytt») og som entusiastisk seremonimester for de vellykkede og coole sommerlekene i London i 2012 (det føles som en evighet siden). Bajasen Johnson slo seg opp som etisk uryddig korrespondent i høyresidens hofforgan The Telegraph – med et visst Churchill-kompleks – men alltid med en viss ironisk snert og brukbare liberale instinkter.

Johnsons utvikling fra liflig komiker-politiker og burlesk borgermester til Brexit-hardliner fortjener dypere behandling i minst ti tykke bind. Men at han skulle bli et slags underlegent sidekick til den evig taktløse Nigel Farage, mannen hvis hat til EU er omvendt proposjonalt med hans kjærlighet til Union Jack, er en av historieelvens underligere buktninger.

For det Storbritannia som i dag trer ut av EU er Nigel Farages Storbritannia. Da Europaparlamentet på onsdag skrev under på skilsmisseavtalen, feiret Farage som om det var snakk om Tysklands kapitulasjon i 1945 – viftende med nasjonalflagget og med smålige stikk til dem som ser på Brexit som et europeisk nederlag. Farage er en «little englander», drevet av nostalgi og britisk, især engelsk, isolasjonisme – med blikket vendt bakover i tid, til da Old England ruled the waves og holdt froskespiserne sør for kanalen på trygg avstand. Farages Storbritannia er Marmite, Earl Grey og vegg-til-vegg-teppe – altså et Storbritannia som begavede komikere fra Monty Python til Little Britain tøyset fælt med, og som gradvis rant ut i sanden med fremveksten av det liberale, utadvendte og selvironiske Storbritannia – det Storbritannia jeg og mange i min generasjon falt så pladask for.

Heldigvis er det sterke motkrefter fortsatt, ikke minst blant den yngre generasjonen. London er fortsatt «verdens beste by», som byens norsk-britiske biograf Nazneen Khan-Østrem kaller den. Og skottene – velsignet skal de være – holder fortsatt den internasjonale fanen høyt hevet i sin egen kamp mot fortsatt engelsk overherredømme. Skottenes leder Nicola Sturgeon forfekter en moderne, åpen og ledig nasjonalisme som bør være et forbilde i en tid der det nasjonale spørsmål er okkupert av nostalgiske «America First»-typer med brodd mot multilateralisme og enhver forståelse av at vår tids store utfordringer krever felles innsats, og ikke en alles kamp mot alle (som med nødvendighet vil bety den sterkestes rett). Som Sturgeon selv skrev i VG her forleden: «Vi ønsker å fortsette å være et imøtekommende folk som tar del i det som skjer i resten av verden.» Sláinte!

Så kan det nok anføres at også denne skribenten henfaller til nostalgi ved atter en gang å løfte frem det gloriøse 90-tallet. Jo da, enhver historisk epoke har sitt særpreg. Vi hyller alle «våre» år, og den nåde- og hjerteløse tiden står aldri stille. Men kommer det beskyldninger om gammelmannssutring hever jeg lansen som om jeg var en av kong Arthurs riddere ved Camelot. For om det var én gruppe som støttet opp om Nigel Farages stusslige visjon av det aleneseilende Storbritannia, så var det den eldre generasjonen – de virkelige boomerne.

Så her heier jeg på ungdommen – i håp om at Storbritannia en eller annen gang om ikke så altfor mange år velger å bli en del av Europa igjen, sammen med sine venner og partnere på kontinentet og deromkring. Holdt på å si: Vi nordmenn blir gjerne med på den reisen.

Mer om

  1. Brexit
  2. Storbritannia
  3. Nostalgi
  4. EU
  5. Monty Python
  6. Pet Shop Boys
  7. Boris Johnson

Flere artikler

  1. Britene feiret og sørget over Brexit, men Boris holdt seg hjemme

  2. Brexit: Slutten. På begynnelsen.

  3. Rekordmange briter vil stemme taktisk: Kan avgjøre valget

  4. Nå vil Skottland kreve selvstendighet

  5. EU-parlamentet sa ja til brexitavtale – Storbritannia ute om to dager

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder