Sophie Elise svarer i VG: – Min intensjon har aldri vært å skade andre

De siste dagene har jeg fått mange støtte- og heiarop i innboksen min. «Fortsett å være den du er» og «jeg heier på deg». Ikke misforstå, det er veldig hyggelig, og det betyr mye for meg. Men, dette peker også på noe problematisk, nemlig at fokuset igjen havner på MEG.

SOPHIE ELISE ISACHSEN, influencer, forfatter og TV-personlighet

Liker man, eller liker man ikke Sophie Elise? Hvem heier man på?

Min intensjon har aldri vært å skade andre. Jeg gjør valg som føles rett for meg, og det synes jeg andre også skal gjøre. Betyr det at jeg ikke bryr meg om mennesker som har det vanskelig eller ikke føler seg gode nok? Absolutt ikke.

Dessverre lever vi et samfunn hvor mange ikke føler seg gode nok. Ikke akseptert. Sammenligner seg med andre. På evig jakt etter å «bli bedre». Meg inkludert.

Hva årsaken til dette er, vet jeg ikke. Har det vært sånn i alle de år? Før sosiale medier? Hva slags mekanismer ligger til grunn for dette? Jeg aner som sagt ikke, og det er sånt jeg tenker på når jeg får høre at jeg må ta ansvar.

Jeg vet heller ikke hvordan man fikser det, men noe som hjelper meg, er å være meg selv - med alt det innebærer – selv om jeg er offentlig.

Dette er et stort problem. Og ikke minst er det et komplekst problem. Vet vi egentlig hvorfor folk ikke føler seg gode nok? Vellykket nok? Rik nok? Pen nok? Trent nok? Er det noe så enkelt som sosiale medier og reklame, eller er det noe grunnleggende i oss som har bygget seg opp over mange år, og måten vi behandler hverandre på?

Hva er konsekvensen av at vi dømmer hverandre? Føler oss bedre enn andre? Støter ut andre? Er dette en del av det egentlige problemet? Gjelder dette kun lettkledde kropper som er opererte, og ikke fitness? Er det slik at alle blir trigget av det samme? Er vi alle helt like?

Har vi god nok kunnskap om hvordan vi tar vare på vår egen psykiske helse? Hverandre? Vet vi hvordan vi lærer å elske oss selv? Burde vi samles for å gi ungdommer verktøy for å bli i stand til å ta selvstendige og kloke valg?

Det er problematisk at det vinkles på den måten, mot en enkeltperson. Hva vil da havne i skyggen? Utgjør dette en reell forskjell? Er vi da i det hele tatt på rett spor?

Vi finner ikke løsningen på et komplekst problem ved å peke på noe enkelt og overfladisk. Vi finner heller ikke løsninger om vi går inn i diskusjoner som om vi allerede vet alt. Vi kan gjerne diskutere hvorvidt det er riktig av meg å vise en operasjon på TV eller ikke, men slik jeg oppfatter det, har ikke diskusjonen dreid seg dit.

Er det sosiale medier som er problemet? Er skjønnhetsidealer problemet? Burde vi da lovregulere hva som publiseres på sosiale medier? Og hva gjør vi med resten av verden, som bruker samme plattform? Skal det finnes egne regler for norske, offentlige personer som ikke gjelder de utenlandske? Hva gjør vi da, med alt annet som dukker opp i feeden?

Kan man egentlig skjermes fra alt som er potensielt skadelig? Er dette i det hele tatt en realistisk måte å se på problemet? Eller skal man lære unge at sosiale medier faktisk kan være skadelig (som jeg helt ærlig tror de aller fleste unge vet), og at det er spesielt skadelig om du er usikker fra før.

Kanskje vi heller må lære unge å skille mellom et «kunstig liv» og virkeligheten? Kanskje vi må lære unge om psykisk helse?

Og – sosiale medier kan også være, og er, et fantastisk verktøy. Før visste man ikke at alle sliter med sitt, og at vi alle prøver vårt beste. Man fikk kun se en side av saken, og jeg føler jeg er med på å belyse flere.

Fordi, vi er alle forskjellige.

Jeg har valgt å ikke delta på Debatten på NRK i kveld, fordi jeg er usikker på om jeg ville ha fått rom til å si dette - det hadde mer blitt en drakamp om «hvem er best menneske, hvem gjør mest riktig, hvem angrer mest på sine feil og hvem digger folk mest».

Jeg har vært gjennom denne runden med Kristin Gjelsvik før, og for å være helt ærlig tror jeg ikke dette er den rette fremgangsmåten. Min deltagelse hadde nok bare skapt enda mer «sirkus».

Dette kommer kanskje til å høres litt svevende ut, men jeg sier det likevel: Jeg ønsker en verden hvor det er plass til alle, også de som har operert, også de som liker å ta lettkledde bilder, absolutt alle.

Der man prøver å møte hverandre hvor man er, forstå hverandre.. Det virker helt urealistisk, og akkurat det gjør meg trist. Men verden trenger mange forbilder, og det er fint at vi er forskjellige.