IKKE TUNG: – Mange trenger nå at fellesskapet bærer dem. Kanskje er det lettere å bære den andres byrder når vi tenker at det er min bror eller søster. Og kanskje kan vi komme ut av dette som et sterkere samfunn, og en mer samlet nasjon, skriver Theis i dette innlegget. (Bildet er et illustrasjonsfoto). Foto: Frank May / picture alliance

Debatt

«Han er ikke tung. Han er min bror.»

I en artikkel fra 1918 skriver Ralph Waldo Trine om en liten skotsk jente som bærer sin bror på ryggen. Det er tungt, men hun bærer byrden fordi det er meningsfylt – «Han er ikke tung. Han er min bror. 

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 45 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

Leif Jarle Theis, Generalsekretær, Kirkens SOS

Vi er sammen om en gigantisk felles dugnad i disse tider. Men det er noe paradoksalt ved dugnaden denne gangen. I vår felles store innsats for å bekjempe koronatrusselen, skal vi ikke møtes. Vi er sammen alene. Alt er stengt. Vi klemmer ikke og håndhilser ikke. Vi besøker ikke barn og barnebarna. Ingen ruller seg rundt i idrettsgledens kamp og styrkeprøve, og hyttene står tomme. Vi samles ikke til felles løft for borettslaget. Vi er i felleskap med hverandre, men samtidig alene. 

Og mange av oss kan erfare at det å være alene og isolert, blir en nesten uutholdelig byrde. Derfor er det noen som trenger å bli båret i denne tiden. Det mange var redd for før, blir enda mer skummelt nå. Ensomheten som har fylt hverdagen til nå, blir tyngre når selv den daglige kaffekoppen på kjøpesenteret er farlig. Alt som før var vanskelig, blir verre.

les også

Sju tips til hyttestemning i heimen

Kirkens SOS har de siste ukene snakket på telefon og chat med mange som er redde. Unge og gamle. Noen er så redde at de har kjørt rundt i bilen sin i dagevis i frykt for hva som kan skje med dem hvis de blir rammet av koronaviruset. Vi har snakket folk ut av brokanter og skogholt der de hadde gått for å avslutte livet – fordi det føltes helt umulig å leve gjennom isolasjon, karantener og frykt. Vi vet at i mange tilfeller har en samtale på chat eller telefon reddet liv. Og dessverre - andre ganger ikke.

Å se og tenke på de mest sårbare blant oss, er i dag kanskje vårt største felles dugnadsprosjekt. Påsken vi går inn i nå, har en grunntone av solidaritet og å bære byrder for andre. Det er noen som sitter alene, som vil føle hverdagen blir lysere hvis noen ringte dem.

Det er småbarnsfamilier som kommer til å miste inntekt, og som vil kjenne at noen handleposer på trappen med dagligvarer gjør bekymringen for morgendagen litt mindre. Vi kan ha innvandrervenner og nyankomne flyktninger som ikke forstår all informasjon som kommer og kunne ha glede av at noen tegnet og forklarte. 

Mange trenger nå at fellesskapet bærer dem. Kanskje er det lettere å bære den andres byrder når vi tenker at det er min bror eller søster. Og kanskje kan vi komme ut av dette som et sterkere samfunn, og en mer samlet nasjon.

Mer om

  1. Coronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Frykt
  4. Dugnad

Flere artikler

  1. Kirkens SOS: Ser betydelig mye mer angst, uro og bekymring knyttet til corona

  2. Fienden er blant oss

  3. Sanna Sarromaa: – Vår tid har kommet!

  4. Dugnaden må ikke stoppe ved våre landegrenser

  5. Pluss content

    Biskopen: – Håp blir aldri avlyst

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder