Farfar og krigen – et 80-årsminne

Historikerne må ta rollen som den som tar et barn opp på fanget. Det er vår forpliktelse. For snart har vi ikke lenger et bestefarfang å krype opp i for å høre fortellingene om krigen.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

I vår har vi markert at det er 80 år siden «Operasjon Weserübung»: Hitler-Tysklands angrep på Norge og Danmark. Etter to korte, intense måneder kapitulerte Norge, og fem lange år med tysk okkupasjon fulgte.

Narvik var en av byene med langvarige kamper. Området var av strategisk og økonomisk betydning på grunn av gode jernbane- og havneforhold, samt nærhet til viktige, svenske malmgruver. Kamphandlingene her varte fra 9. april 1940 og fram til de norske styrkene startet demobilisering 8. juni og kapitulerte to dager senere. 

Slaget om Narvik er en dramatisk historie, som nå også skal bli spillefilm. Kampene er blitt karakterisert som Hitlers første nederlag i andre verdenskrig. De norske og allierte styrkene i området var i utgangspunktet tallmessig overlegen de 6000 tyske soldatene. I tillegg til nær 26 000 allierte soldater, deltok 8 000-10 000 norske soldater. 

Den 9. april 1940 ble Narvik overgitt uten motstand av oberst Konrad Sundlo. Majorene Sigurd Omdahl og Sverre Spjeldnæs nektet imidlertid å aksepterte denne avgjørelsen. De fikk med seg omkring 200 soldater i en dristig flukt. Tidlig om morgenen, under påskudd av å skulle levere inn sine våpen, forlot de en by i forvirring. Min farfar – soldat i infanteribataljon 13 – var en av dem.

De rømte soldatene marsjerte gjennom en tunnel og fulgte toglinja til Bjørnfjell, ca. 27 kilometer fra Narvik. Der etablerte de en forsvarsstilling som skulle hindre tyskerne i å ta kontroll over jernbanen. Den 16. april ble basen angrepet, og det oppsto kortvarige kamper i det kalde, snødekte landskapet. Seks norske soldater falt, 45 ble tatt til fange og resten trakk seg tilbake og krysset grensa til Sverige, der de ble internert. Farfar var en av dem som ble skudd, men som mirakuløst vis reddet livet.

Da jeg var lita jente pleide farfar å fortelle sin historie om angrepet. Med store øyne og enda større nysgjerrighet krøp jeg og de andre barnebarna opp i fanget hans og lyttet mens han fortalte om kampene som hadde foregått.

Han fortalte den utrolige historia om hvordan han og de andre soldatene lot som de kapitulerte, men i stedet rømte ut av byen, gjennom jernbanetunnelen; han fortalte om røyken og flammene fra de to norske panserskipene Eidsvold og Norge etter at tyskerne hadde skutt dem i senk, og han fortalte om redselsskrikene fra de 276 menn som omkom.

Og så, til slutt, fortellingens dramatiske høydepunkt: om den østerrikske alpejegeren som la an og skjøt et potensielt dødbringende skudd mot ham. Det traff ham i brystet, akkurat der hjertet er.

les også

Dro til fiendelandet for freden

Selv om jeg etter mange gjenfortellinger kjente historia godt, var det alltid like fascinerende å høre om hvordan kula traff farfars skinnpung med mynter, endret bane og gikk ut gjennom venstre arm, i albuehøyde. Farfar ramlet om og ble liggende blødende i snøen, før han ble tatt hånd og forbundet av tyskerne. Og som et endelig punktum i sin fortelling, viste farfar fram arret i armen, merket i huden der prosjektilet hadde truffet. 

En slitt pengepung berget altså farfars liv og sendte ham etter hvert til medisinsk behandling i Sverige. Og der, på sykehuset, møtte han henne som skulle bli min farmor. Og resten er historie, som det heter. Og det er nettopp det det er, både i mitt liv og i den store fortellinga om Norge og verdenskrigen.

I denne hendelsen flyter min egen, personlige livshistorie sammen med den store, nasjonale. I dag, 80 år etterpå, finnes det nesten ikke tidsvitner igjen, verken i min individuelle fortelling eller i den store, kollektive. Farfar døde i 2003, og i dag er det få mennesker som fortsatt lever og kan fortelle om krigshandlingene i 1940. Det forplikter historikere. Vi må skrive om fortida på måter som gjør at vi ikke glemmer menneskene som levde. Vi må formidle fortellinger i ansiktshøyde, der både tanker og følelser involveres. Det handler om identifikasjon og innlevelse.

les også

80 år siden Hitlers overfall: Se de unike bildene

Den svenske historikeren Peter Englund har sammenfattet sin metode i frasen «søk mennesket!» For ham er det lille menneskets historie både et korrektiv og et supplement til de store fortellingene, til forskningens fugleperspektiv og til de lange linjene i historia. Skal vi forstå mennesker som levde i fortida, trenger vi mikroperspektivet og blikket nedenfra, skriver han i en artikkel i boka Min metode. Om sakprosaskriving, som ble utgitt i fjor. 

Dette er kanskje særlig viktig i fortellingene om krigen. Hvis vi skal si «aldri mer 9. april!» og virkelig mene det, så må det også være en følelsesmessig dimensjon i historieformidlinga. Krigens ofre – på alle sider – må få et ansikt. Når tidsvitnene er borte, slik farfar er det i dag, er det historikere sin oppgave å formidle krigens grusomheter slik at både hjerte og hjerne aktiveres. Selv om nøktern, vitenskapelig tekst aldri vil kunne matche farfars livfulle, dramatiske versjon, må fagfolk forsøke å levendegjøre fortida på måter som gjør at den store og den lille historia veves sammen.

Vi må ta rollen som den som tar et barn opp på fanget. Det er vår forpliktelse. For snart har vi ikke lenger et bestefarfang å krype opp i for å høre fortellingene om krigen.