VIKTIG KAMP: – Holdningskamp mot islamofobi handler ikke om forbud, men om å hindre konspiratorisk tankegods i å sive fra ytterkantene og inn mot midten av vårt samfunn, skriver kronikkforfatteren. Foto: HENRIK MONTGOMERY / TT / TT NYHETSBYRÅN

Debatt

Vi trenger islamofobi-begrepet

Det er bra at VGs Hanne Skartveit i motsetning til diverse Frp-politikere ønsker seg en handlingsplan mot muslimhat. Derimot har hun misforstått hvis hun oppfatter islamofobi som et fenomen beslektet med blasfemi.

SUNNEV GRAN, filolog

«Gjerne en handlingsplan mot muslimhat, men la oss ikke ta i bruk islamofobi-ordet», skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit i sin siste lørdagskommentar. Islamofobi «må bety noe i retning av å være sykelig opptatt av islam», resonnerer hun, samtidig som hun advarer mot at en anerkjennelse av begrepet kan gjøre det vanskeligere å drive helt legitim religionskritikk.

Når også OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid) som ivrer for blasfemilover og har sitt hovedsete i et land der det er forbudt å feire jul, også promoterer islamofobi-ordet, er det grunn til å rope varsko, mener Skartveit.

Sunnev Gran. Foto: PRIVAT

les også

Regjeringen med handlingsplan mot muslimhat

Men det er ikke OIC eller for den saks skyld våre egne, ytterst få hjemlige tilhengere av blasfemilover som definerer islamofobi-begrepet. Skartveit kunne gått til Store norske leksikon hvis hun hadde villet ha en grei, kortfattet redegjørelse for islamofobi som en godt etablert term med en klart definert, avgrenset betydning i den akademiske faglitteraturen.

les også

Hanne Skartveit: Religion må kritiseres

I SNL-artikkelen (skrevet av Øyvind Strømmen) kunne hun lest at islamofobi og muslimhat, eller muslimfiendtlighet, henger sammen, men ikke er det samme. Muslimhat er en praksis som retter seg mot individer. Fiendtligheten kan uttrykkes gjennom tale eller handling, og den kan være mer eller mindre grov. Islamofobi er på sin side et samlebegrep for bestemte sett av systematiserte forestillinger som brukes til å identifisere og definere fenomenet «islam», ikke som religion, men som et ondt og farlig tankesett. Mens muslimfiendtlighet først og fremst er et problem for dem som utsettes for det, kan islamofobien, islamfiendtligheten, få nedslag også i samfunn der det knapt finnes muslimer.

Det er bra at Skartveit i motsetning til diverse Frp-politikere ønsker seg en handlingsplan mot muslimhat, og hun har helt rett i at det er mennesker, ikke tankebygninger som har krav på vern etter norsk lov. Derimot har hun misforstått hvis hun oppfatter islamofobi som et fenomen beslektet med blasfemi, og det hjelper ikke at hun sikkert vil få støtte for denne oppfatningen hos OIC.

Komparative studier av antisemittisme og islamofobi er et anerkjent forskningsfelt. Det finnes slående likheter mellom forestillingen «jødene styrer verden» og «muslimene tar over Europa», og historikeren Reza Zia-Ebrahimi som også har vært gjesteforsker ved HL-senteret, har vist hvordan konspirasjonsteorier både om jøder og muslimer innebærer en rasialisering av «bærerne» av konspirasjonen. Når islam essensialiseres til en farlig ideologi forankret i sine egne uforanderlige kildeskrifter, blir også den enkelte muslim en potensiell trussel, og hatet kan omdefineres til berettiget frykt.

les også

Tid for handling mot hat og diskriminering, ikke begrepsforvirring

For noen uker siden hadde jeg en interessant Facebook-samtale med læreren Hans Olav Brendberg, en belest og velartikulert ytre venstre-aktivist som med stort engasjement dokumenterer sionistenes bestrebelser på verdensherredømme. Det er ingen grunn til å mistenke Brendberg for å ha noe imot mennesker av jødisk avstamning, og han støtter seg også tungt på jødiske kilder i sin utlegning av den mosaiske tro. Lite eller ingenting av det han sier er direkte feil, samtidig som måten han bruker kildene på, bryter med alle akademiske standarder. Hvilket viser at jødelobbyen kontrollerer forskningen også, vil han kanskje si.

Brendberg er skjøvet ut av det gode selskap, men rent metodisk driver han like mye med kildebasert religionskritikk som Hege Storhaug. Likevel vil de aller færreste kalle Brendbergs antisemittiske utlegninger for religionskritikk.

les også

Ytre høyre og ytre venstre omfavner de samme sterke mennene

Spørsmålet må derfor være om det er rimelig å klassifisere såkalt islamkritiske tekster og taler som religionskritikk dersom det bærende premisset er at islam ikke er noen religion. Sylvi Listhaug legger seg tett opp til dette synet i Der andre tier (Kagge 2018) når hun skyver Resett-skribenten Shurika Hansen foran seg: «Islam er en ideologi, sier hun, og hun våger å si det høyt.» Det er altså den onde ideologien islam man vil til livs, ikke «vanlige» muslimer.

Etter Bærum-hendelsen uttrykte også Nina Hjerpset Østlie (tidligere HRS) avsky for muslimhat på bloggen «Gjenstridig». Hun synes oppriktig synd på «vanlige» muslimer som risikerer å miste hodet hvis de blir eks-muslimer, og så i tillegg angripes av psykisk ustabile, ensomme ulver. For Hjerpset-Østlie som for Frp-toppene Jon Helgheim og Christian Tybring-Gjedde er det viktig at myndighetene ikke begynner å snakke om islamofobi, men «kaller fenomenet ved sitt rette navn: muslimhat».

les også

Viktor Orbán: Anti-kommunisten som ble symbolet for Europas ytre-høyre

Pluss content

Tidligere i sommer holdt Ungarns statsminister Viktor Òrban en tale gjennomsyret av den passiv-aggressive frykten som kjennetegner de nye nasjonalkonservative høyrepopulistene: Det er de som hater oss, sier Òrban, om tilhengerne av den liberale rettsstaten, muslimene som strømmer inn i Europa og LHBT-befolkningen. Om alt dette som truer kan sammenfattes i én skikkelse, er det George Soros som trer fram, den ultimate anywhere og selve symbolet på «globalismen». Muslimvennen Soros er jøde – tilfeldig? Neppe.

Som antisemittismen kommer islamofobien i mange, kontekstavhengige utgaver. Man finner muslimsk antisemittisme og jødisk islamofobi, man finner religiøst funderte og sekulært begrunnede varianter av samme tankegods, lengst ute til venstre og lengst ute til høyre.

Holdningskamp mot islamofobi handler ikke om forbud, men, kanskje ikke ulikt oppvasken med antisemittismen i britiske Labour, om å hindre konspiratorisk tankegods i å sive fra ytterkantene og inn mot midten av vårt samfunn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder