Retten til å brenne bøker

Det er mørke tider når man er blitt nødt til å bruke ytringsfriheten for å beskytte retten til å tenne bokbål.

Før Quartfestivalen i 2000 annonserte svartmetallbandet the Kovenant at de ville brenne Bibelen på scenen under sin konsert. Det førte til et visst oppstyr, ikke minst på Sørlandet. Norge hadde vært gjennom en periode med rundt femti kirkebranner påsatt av folk med «satanistiske sympatier». Selv de som ikke hadde overdreven respekt for kristendommen syns hele stuntet virket temmelig tonedøvt.

Men situasjonen ble effektivt sabotert og nøytralisert av det politiske tungrockbandet Black Debbath som gikk på scenen noen timer før the Kovenant og med morske miner brente stortingsproposisjon 82, den såkalte Landbruksmeldingen.

«Vi er jævlig misfornøyd med den, og det har vi tenkt å demonstrere ved å brenne hele driten», sa vokalist Egil Hegeberg.

The Kovenant gjennomførte pliktskyldigst sitt eget bokbål litt senere, men futten hadde gått ut av provokasjonen.

Provokasjonen, ja. Et pinlig stunt som gjorde folk mer flaue enn sinte. En demonstrasjon som inspirerte mer til parodi enn raseri.

Noen få år senere var alt forandret, etter at tvillingtårnene hadde falt i New York, Jyllandsposten hadde publisert tegninger av profeten Muhammed og fangevoktere på Guantanamo Bay hadde «skjendet» Koranen foran øynene på muslimske fanger.

I 2011 brente den amerikanske pastoren Terry Jones Koranen utenfor kirken sin i Virginia, filmet det, og delte klippet på nettet. Noe som førte til opptøyer i Afghanistan hvor tolv mennesker ble drept, deriblant den norske oberstløytnanten Siri Skare.

Bokbålene har en lang og mørk historie i den menneskelige sivilisasjon. I mange år mente man at Umar ibn al-Khattab, også kjent som Umar den Store – en av profeten Muhammeds nærmeste disipler – hadde satt fyr på biblioteket i Alexandria i Egypt på 600-tallet. Nyere forskning tenderer mot å «frikjenne» Umar og historukerne er delte om årsakene til brannen.

600 år senere markerte mongolske styrkers nedbrenning av biblioteket «Visdommens hus» i Bagdad, noe som regnes som slutten på islams gullalder.

les også

Nazistene stjal 200 millioner bøker: Verdens største bokran

Bokbålene brant livlig om kapp med hekser gjennom middelalderen. Kjetterske skrifter, apokryfe evangelier, hedenske tekster og farlige tanker gikk opp i flammer.

Opplysningstiden bar nytt brensel til bålene. Og masseproduksjonen av skriftlig materiale under den industrielle revolusjon gjorde at flammene fortsatte å slikke mot himmelen inn i de nye århundrene.

Man skulle tro Adolf Hitlers omfattende bokbål på 1930-tallet ville ha stilnet denne formen for ytring i hvert fall en stund. Men i Norge feiret mange freden ved å brenne nobelprisvinneren og nazisten Knut Hamsuns bøker offentlig.

Nye medier førte til nye bål. Prester, lærere og bekymrede foreldre brente tegneserier og rock’n roll plater på 1950-tallet. Beatles havnet på bålet i sørstatene på 1960-tallet etter at John Lennon hadde uttalt seg om Jesus. På 1970- og −80-tallet fyrte venstreaktivister opp pornobål i Norge. På nittitallet oppfordret den britiske løssalgsavisen The Sun folk til å lage bål av voldsvideoer, etter at en barnedrapssak ble koblet til en skrekkfilm.

Og, som en direkte forløper til de siste ukers Koran-brenning, i begynnelsen av 1989 ble det arrangert et bokbål av Salman Rushdies roman «Sataniske vers» i Bradford i England, rett etter at Ayatolla Khomeini hadde utstedt sin dødsdom over forfatteren.

Felles for alle bokbrennerne fra kaliffen Umar og frem til i dag, er at de generelt aldri har tilhørt den liberale ytringskulturens fortropp. Hvis ytringer, i ordets videste forstand, provoserer deg nok til at du ønsker å utslette den, stiller du deg på parti med sensorene og de som krever forbud mot alt de ikke liker: Forby porno, forby islam, forby blasfemi, forby nynorsk, forby videovold, forby majestetsfornærmelser, forby nazisme, forby kommunisme, forby, forby, forby.

Men forbudskrav er også en ytring, og like beskyttet av ytringsfriheten som alt annet. Det er derfor mildt sagt uheldig når politidirektør Benedicte Bjørnland bekrefter til Filter nyheter at hun ga politiet i Kristiansand beskjed om å stoppe brenningen av Koranen fordi hun mener en slik handling er i strid med Straffelovens paragraf 185 om «Hatefulle ytringer».

Å brenne en bok, et flagg eller for den saks skyld en dukke som forestiller en politiker kan virke like platt som da Kovenant tente på Bibelen under Quart i 2000 eller like uhyggelig som Hitlers bokbål på 1930-tallet.

Men så lenge det ikke forstyrrer ro og orden i unødig grad eller truer sikkerheten til institusjoner eller enkeltmennesker er det like fullt en ytring som det må være lov å fremføre.

Akkurat som stortingsproposisjonen om norsk landbruk og matproduksjon.