MER KRITIKK: – Jeg kan ikke erindre at noen på venstresiden, bortsett fra Fredrik Mellem, har tatt et oppgjør med Rødts programs, skriver Kristin Clemet. Foto: Petter Emil Wikøren

Debatt

Hvor er den moderate venstresiden?

Hvorfor er det så lite kritikk mot Rødts program fra andre partier og stemmer på venstresiden?

KRISTIN CLEMET, leder i den liberale tankesmien Civita

Forleden begynte en VG-kronikk fra desember i fjor å sirkulere på sosiale medier.

Det var Fredrik Mellem, daværende leder av Oslo Arbeidersamfunn, som er det største lokallaget i Arbeiderpartiet, som hadde skrevet kronikken.

Kronikken var et oppgjør med Rødt og ytre venstre, og det var ikke første gang han skrev om dette temaet. Mellem har også tidligere tatt tydelig avstand fra «de gammelkommunistiske tvangstankene» i Rødts program, og han har advart mot autoritære, anti-demokratiske og illiberale krefter på ytterste venstre side av politikken.

Da jeg kom over innlegget på Facebook, trodde jeg det var et nytt innlegg, som jeg derfor delte – og jeg var ikke alene. Flere gjorde det samme. Og Mellem selv kommenterte det hele på følgende vis: «Siden flere andre resirkulerer denne om dagen, kan jeg vel gjøre det sjøl også. Nå kan vi forresten si at en ting er avklart: De lot det bli med nyord og nytale.»

les også

Ap-politiker tar oppgjør med partiet Rødt: Moxnesismen tar form

Oppfordringen fra Mellem til Rødt om å revidere programmet sitt og «en gang for alle ta aktivt og tydelig avstand fra kommunismen og Rødt/RV/AKPs egen makabre partihistorie» hadde altså ikke ført frem.

En grunn til at innlegget ble delt så mye, er antagelig at det representerer noe sjelden – nemlig en kritikk av venstresiden som kommer fra venstresiden.

Hvorfor er dette så sjelden? Eller tar jeg feil når mitt inntrykk er at det skjer veldig sjelden?

Jeg tror ikke at vi som tilhører den moderate høyresiden – eller den «anstendige høyresiden» som enkelte på venstresiden pleier å si – ville fått ørens lyd, hvis vi ikke også kritiserte ytterliggående politikk og retorikk på høyresiden. Og det skulle også bare mangle. Vi har selvsagt et like stort ansvar som venstresiden har, for å belyse og kritisere den radikale og autoritære høyrepopulismen eller, enda verre, høyreradikale og høyreekstreme tanker og handlinger. Noen vil til og med si at vi har et større ansvar enn venstresiden har. I Civita har vi da også gjort rikelig av dette – gjennom artikler, publikasjoner og møter. Ett nylig eksempel er min kollega Bård Larsens bok «Demokrati i trøbbel», og det finnes flere eksempler.

les også

Desperasjon i Arbeiderpartiet?

Vi har også et ansvar for å belyse andre spørsmål, som ikke kan karakteriseres som ytterliggående, men der det er uenighet innad på høyresiden i saker som er svært viktige for Norge. Ett eksempel er EØS. Vi som er tilhengere av at Norge skal være med i EU eller EØS, må argumentere for dette, selv om det finnes krefter på borgerlig side som vil reforhandle EØS-avtalen eller melde Norge ut av EØS. Saken er rett og slett for viktig til at man kan feie slike uenigheter under teppet.

Men hva skjer på venstresiden?

Jeg kan ikke erindre at noen på venstresiden, bortsett fra Mellem, har tatt et oppgjør med Rødts program.

Jonas Gahr Støre svarte riktignok, og prisverdig, at han politisk står nærmere Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes, da han fikk et direkte spørsmål om dette fra NRK – men utover det har vi hørt lite eller ingenting.

Lederen for tankesmien Agenda, Trygve Svensson, har kanskje satt en slags rekord. Han er opptatt av å ta vare på EØS-avtalen, men vil tydeligvis ikke kritisere noen av alle dem på venstresiden som gjerne vil skrote avtalen. Så han snur det hele på hodet og påstår at det kun  er venstresiden som stiller opp for EØS-avtalen. Påstanden er absurd, og han har fått svar fra blant andre Civitas Jan Erik Grindheim.

Forklaringen på at nesten ingen på venstresiden kritiserer Rødt, har lenge vært at partiet har hatt så lav oppslutning. Men det er en forklaring som ikke holder lenger nå.

les også

Arven etter Gerhardsen

Det holder heller ikke å blåse av det hele fordi det virker utenkelig at Rødts program blir gjennomført. Hadde vi hatt et høyreparti i Norge med et like autoritært program som Rødt har, gjerne med en karismatisk leder, ville det vært umulig for den øvrige høyresiden å overse det, uansett hvor lite partiet hadde vært.

Forleden uttalte tidligere redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, som nå har skrevet bok om KrF, at Sylvi Listhaug har klart å splitte KrF. Den påstanden kan nok diskuteres, men hvis det bare delvis er sant, er det tankevekkende. Det betyr at én enkeltpolitikers uttalelser skaper større rystelser i norsk politikk enn at et helt parti holder seg med et revolusjonært og anti-demokratisk politisk program.

Jeg har også undret meg over hvorfor Arbeiderpartiet ikke deltar i debatten når samfunnsdebattanter og politikere på ytterste venstre side tar Einar Gerhardsen til inntekt for sitt syn. Både Moxnes, Mímir Kristjánsson og Magnus Marsdal, som alle tilhører Rødt, bruker (og misbruker, vil nok mange si) Einar Gerhardsen for sine egne politiske formål. Men hvor er Gerhardsens eget parti? Er Arbeiderpartiet enig i Moxnes’, Kristjánssons og Marsdals utlegninger av hva Gerhardsen sto for og hva han ville ment i dag? Og hvorfor skal disse tre, som står i en politisk tradisjon som hele tiden har villet velte det samfunnet Gerhardsen var med på å bygge opp, få definere Gerhardsen i ettertid? Det finnes de som tar til motmæle, som for eksempel Hanne Skartveit i VG, men fra Arbeiderpartiets side er det taust.

les også

Duellen i Drammen: Moxnes langer ut mot Listhaug

I morgen er det 1. mai. Jeg har kikket på parolene som LO i Oslo skal gå under. Jeg vil anta at Rødt og kanskje SV kan støtte samtlige paroler, men at det umulig kan være tilfellet for Arbeiderpartiet. Men vil Arbeiderpartiet ta til motmæle mot paroler som «Ut av EØS»?

På Youngstorget i Oslo skal både Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet, Marianne Borgen fra SV og Eivor Evenrud fra Rødt tale – altså de tre partiene som samarbeider i Oslo bystyre. Det kunne vært interessant å høre mer om hvilket verdifellesskap de egentlig har.

Fredrik Mellems innlegg og 1.mai-parolene minnet meg om at det er merkelig stille innad på venstresiden, enda det populistiske ytre venstre er i sterk vekst, særlig i Oslo.

Hvorfor det er slik, forstår jeg rett og slett ikke.

Om halvannen uke har Rødt landsmøte. Da får vi vite mer om hvilke politiske veivalg Rødt nå vil gjøre. Lite tyder på at partiet vil følge Fredrik Mellems oppfordring, hvis vi skal tro Oddvar Nygård i Nordlys. Han har gått gjennom forslaget til nytt prinsipprogram som landsmøtet skal behandle.

Hvis det blir vedtatt, skriver Nygård, «fremstår Rødt som et ektefødt barn av AKP (m-l) og Bjørnar Moxnes kan avlyse alle bortforklaringer om at partiet han leder er noe helt annet. Rødt er et revolusjonært kommunistparti. De nye klærne er intet annet enn et forsøk på bedrag.»

Spørsmålet er om også den moderate venstresiden gjennomskuer bedraget.

(Innlegget ble først publisert på forfatterens blogg.)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder