SIER IFRA: Ezinne Okparaebo, her fra sommeren 2018. Foto: Krister Sørbø

Debatt

Rasismeopptøyene har presset frem fortrengte minner

Rasisme er en ødeleggende kraft. Den ødelegger menneskers liv, og den ødelegger for norsk idretts visjon om en idrett for alle.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

EZINNE OKPARAEBO (32), Norges beste kvinnelige sprinter

Jeg er så imponert og takknemlig for alle dem som har delt sine historier om vonde opplevelser, og jeg ser at flere av dem snakker om opplevelser de har hatt i idretten.

I kjølvannet av de siste ukenes opptøyer, opprør og oppgjør, har mange av mine fortrengte minner presset seg frem igjen.

Som da jeg fikk høre at mine rekorder ikke egentlig er norske rekorder. Eller alle de kommentarer og meldinger jeg har fått som handler om min hudfarge. Jeg har fått høre at jeg bør dra tilbake til hjemlandet mitt, og jeg har sett min innsats og mitt harde arbeid bli bagatellisert fordi «det er en selvfølge at du er rask». Jeg har vært nødt til å forklare hvorfor det ikke er greit å bruke n-ordet. Blitt fortalt at jeg er en «god representant», men at «de andre utlendingene» er kriminelle.

les også

Friidrettsstjernenes oppgjør med rasisme: – Det er personlig

Etter å selv ha opplevd mange hindringer i idretten, startet jeg opp Ezinne Athletics for å bidra til en enklere vei for minoritetsjenter som kommer etter meg. En dag vi besøkte Bislett stadion, snudde en av jentene seg mot meg og spurte «kan sånne som oss løpe her?». Det spørsmålet stakk, det gjorde vondt. Det viste at fra en ung alder bærer mange minoritetsjenter på en forståelse av å ikke være naturlig og selvfølgelig inkludert i idrettens og samfunnets «vi».

Fra flere av de institusjonene som skal støtte oss utøvere har jeg følt meg oversett og satt på sidelinjen til tross for at jeg er Norges raskeste kvinne og den klart beste. Jeg tar meg selv i å lure på om ikke ting ville vært ganske annerledes om jeg hadde vært en hvit jente. Kanskje stiller vi på samme startstrek på friidrettsbanen, men hindrene i form av hverdagsrasisme og strukturelle hindringer skaper til sammen en enormt nedbrytende kraft.

les også

Verdensmesteren: Rasisme tvang meg til å lære karate

Dette er beskrivelser av en idrett og et samfunn som jeg ikke tror noen av oss ønsker. Å skape et trygt, varmt og inkluderende samfunn krever imidlertid mer av oss enn ønsker – vi er nødt til å handle aktivt. Jeg blir glad av å se at Idrettsforbundet denne uken har sendt ut en pressemelding som erkjenner at rasisme er en virkelighet i norsk idrett. De oppfordrer alle organisasjonsledd til å jobbe aktivt for representasjon og for nulltoleranse mot rasisme og diskriminering. Dette er lederskap jeg støtter helhjertet, for her må hele idretten jobbe sammen.

Men Idrettsforbundet må også lytte til og involvere de som har opplevd dette selv og vet hvordan rasismen påvirker idretten og utøvere. Det er et lederansvar å ta tak i dette ved å utvikle målrettede og konkrete tiltak, men tiltakene må utvikles sammen med oss som kjenner problemet. For den nye generasjonen er det avgjørende at dette blir mer enn ord, og at visjonene blir til virkelighet.

Mer om

  1. Rasisme
  2. Friidrett
  3. Idrett
  4. Samfunn

Flere artikler

  1. Rasismen i styrerommene

  2. Raja vil kalle inn NIF til møte om rasisme: – Det er alarmerende

  3. Bruker 16 år gammel forskning: – Vi kommer ikke videre

  4. Ingen rasisme på våre baner

  5. Rasisme? Ikke mot meg

Fra andre aviser

  1. Historien til Norges OL-håp opprørte Raja: – Traff meg rett i sjelen

    Bergens Tidende
  2. Treningsguru mener eks-rasister må tas inn i varmen

    Bergens Tidende
  3. Treningsguru mener eks-rasister må tas inn i varmen

    Aftenposten
  4. Slik deltar Idretts-Norge i markeringen mot rasisme

    Bergens Tidende
  5. Slik deltar Idretts-Norge i markeringen mot rasisme

    Fædrelandsvennen
  6. Slik deltar Idretts-Norge i markeringen mot rasisme

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder