KOBANE 2015: – Hvor er de nå? Ciwan, som forlot gjestearbeidet på den tyrkiske byggeplassen og vendte hjem for å forsvare Kobane i forsvarsstyrken YPG, spør Mustafa Can. Foto: Harald Henden

Debatt

Vesten gjør det de er best til – å svikte kurderne

Hver dag i slutten av mars 2015, stilte fotografen Magnus Hjalmarson Neideman det samme spørsmålet under en reportasjereise i grensebyen Kobane i det syriske Kurdistan: – Hvordan i helvete kan de være så lykkelige?

MUSTAFA CAN, svensk-kurdisk forfatter

Nå, mens Tyrkia intensiverer invasjonen i samme område, undrer jeg meg over denne lykken: Var kurderne i Kobane og omegn virkelig så lykkelige?

Den såkalte Islamske Stat var etter flere måneders kamper og et tusentalls døde, drevet ut av byen. Mennesker fra flyktningleiren på den andre siden av grensen strømmet nå tilbake. Tilbake til et apokalyptisk landskap der de i ruinene begynte å rote etter levde liv. Elektrisitet, vann og sanitetsanlegg var redusert til abstrakte størrelser. Store, grønne fluer surret i likrestene som ennå var fullt synlige på avfallsdyngene, og når solen sto på, lå stanken av forråtnelse og gjæret kjøtt som en matte over byen.

I en av mine nedtegnelser står det: «Er de lykkelige fordi friheten deres er så ny at bristen på elementær menneskelig verdighet ikke har rukket å bli en del av hverdagen? Eller fordi de har opphøyet ødeleggelsene til en dyd, og funnet trøst i en felles skjebne – at ingen behøver å lide ensom, at de alle vasser i en demokratisk fordelt elendighet?»

Mustafa Can Foto: Lars Tunbjörk

les også

Tyrkia vil fortsette Syria-offensiv «med eller uten verdens støtte»

Jeg tenkte da som nå at Stig Dagerman gir det beste svaret når han 69 år tidligere reiser rundt i et sønderrevet Tyskland etter Andre verdenskrig: Om et skår blir til et nytt liv er det mer enn nok for den som mister alt.

Dette skåret må ha vært jorden, stedet.

Nå har de igjen blitt fratatt skåret.

Hvor er de nå? Ciwan, som forlot gjestearbeidet på den tyrkiske byggeplassen og vendte hjem for å forsvare Kobane i forsvarsstyrken YPG? Bryllupsfotografen Saleh, som valgte å bli i krigen med sin kone og sine fem små barn? Muhyedin, som alltid levde i nuet, men som fant en høyere mening i motstanden mot IS? Eller den da 19-årige kvinnelige soldaten Nisteman, som drømte om å bli engelsklærer og som aldri før hadde holdt i et våpen da IS angrep Kobane? Og de andre kvinnelige frontsoldatene som fortalte om krig, tvil, overbevisninger, om lengselen etter aldri igjen å behøve å holde i et våpen, og som av alle i verden kalt helter i takt med at IS-kalifatet ble rasert?

Eller skolebarna? De som med forventninger gikk gjennom skoleporten for første gang etter krigen, og som sammen med lærerne gjorde rent i skolegården, i korridorene, i klasserommene og i bodene – fra knuste glass, ødelagte benker, brente bøker og tegneblokker, våpenhylser, udetonerte granater og jihadistenes forsyningsrasjoner, sprøyter og slagord.

Og den 80 år gamle Ahmed som ikke ville vende tilbake med sine barnebarn til Kobane, men som ble overtalt av sin kone Hedule. Hun som lærte Magnus, fotografen, uttrykket «Mal şirine – hjemmet er herlig», fordi hun gjentok det fra morgen til kveld.

Noen måneder senere, etter at Hedule ble skutt og drept av en nattlig selvmordspatrulje fra IS, vandret han barføtt rundt i flere timer iført sin blå pyjamas, med et bilde av sin kone i favnen.

Dette er bare noen av skjebnene bak abstrakte krigsoverskrifter, geopolitiske analyser, diskusjoner og «sikkerhetssoner» og debatter om flyktningavtaler og antallet flyktninger.

Hvis lykken, med Platons ord, er tilstanden som oppstår når smerten forsvinner, hva skal man da kalle tilstanden der smerten ikke lar seg stanse?

Vestmaktene gjør atter igjen det de er best til mot kurderne: Svikter. Ikke bare kurderne, men også araberne, assyrerne, syrianerne, armenerne av forskjellige trosretninger som har kjempet under SDF-flagget – de syriske, demokratiske styrkene.

Et forvarsel om sviket kom allerede i fjor, da man tillot Tyrkia å trenge inn i Afrin-distriktet som frem til da var en av de få sikre plassene i et krigsherjet land. Et Afrin der et hundretusentalls flyktninger med ulik etnisk og religiøs bakgrunn søkte ly.

Da som nå oppfordres Tyrkia til «tilbakeholdenhet» av USA, Russland, EU og Nato. Da som nå benytter et Nato-land seg av militante islamister som fortropper. Da som nå er resultatet etnisk rensning av en hel region, Rojava, som pleide å være vestmaktenes fortropper i krigen mot en av historiens mest barbariske terrorgrupper.

I løpet av kun ett år er tyrkernes aggressive assimilasjonspolitikk i Afrin fullbyrdet. Tyrkisk er offisielt språk. Navnene på skolene, gatene og torgene er tyrkifiserte. Det tyrkiske flagget og store plakater av Tyrkias president Erdoğan vaier overalt, mens kulturelle og historiske landemerker og statuer er revet ned. Yezidiske og kristne altertavler er skjendet.

Donald Trumps beslutning om økonomiske sanksjoner mot Tyrkia forbløffer ingen. De siste årene har vist at omverdenen kan forvente hva som helst av lunefulle, sprø og tragikomiske avgjørelser av en president som er helt uforutsigbar, selv for seg selv. Taktikeren Putin uttaler seg forsiktig. Fra Kina hører vi lite eller ingenting. Og hva med Europa, som etter Første verdenskrig dro opp de kunstige grensene, mellom byer og slektninger i det tyrkiske og syriske Kurdistan?

Vårt svik er like stort. Det som virker å bekymre våre ledere er ikke den etniske rensingen, men redselen for et nyoppstått IS som kan utføre nye og flere terrorangrep i hjertet av Europa.

Gjennom flyktningavtalen satte Europa seg på djevelens fang. Så lenge man er parkert der, er Erdoğans styre legitimt. Begge parter deltar i en kynisk forhandling om menneskers liv og drømmer.

I mediene heter det at EU fordømmer Tyrkias invasjon kraftig. Men protestene handler kun om selvtilfredse, moralske posisjoner.

Erdoğan holdt nylig en tale, der han sa: «Eeeey, EU, kom til sans og samling. Om dere kaller operasjonen vår for en invasjon åpner vi grenene og sender dere 3,6 millioner flyktninger.»

For den som er kjent med det tyrkiske språket, dets uttrykk og intonasjon, betyr presidentens tonefall og «eeey» i praksis dette: «EU, dere motherfuckers … »

EU-president Donald Tusk svarte på Erdogans trussel: «Vi vil aldri akseptere at man bruker flyktninger som utpressingsmiddel.» Likefullt er utpressingen et politisk faktum, og dermed er EU en medløper til den etniske rensingen. 

28 land, 500 millioner mennesker: EU har ingen liten politisk og økonomisk makt og forhandlingskapital. Om en de facto supermakt tillater seg å trues og fornærmes av, og ikke makter å manøvrere skikkelig mot en selvforherligende ottomansk diktator, hva er da egentlig den politiske sammenslutningen verdt? 

Den tyrkiske presidenten og hans lakeier pumper ut en forestilling om europeerne som kronisk forskremte tyrk- og islamofober som forbereder seg på et nytt korstog. Svaret deres til den vestlige verdens urettferdighet er en gjenfødt stornasjon med islam som politisk og moralsk rettesnor. 

EUs unnfallenhet og redsel for noen millioner flyktninger, støtter opp under Erdoğans akselererende megalomani og politiske prosjekt. Han har om den nye tyrkiske identiteten lenge anvendt begrepet «Osmanlılık» (osmansk). Før republikkens hundreårsjubileum i 2023 er målet et Tyrkia som er like mektig som det Ottmanske riket. Ny-ottomanismen skal strekke seg til Balkan, Kaukasus og fjerntliggende land som Somalia og Sudan, der Tyrkia bruker milliarder på militære utposter.

For størrelsen spiller en rolle for Erdoğan. En stor leder trenger et stort område å være stor på. Hvilken rolle spiller da noen millioner kurdere og deres frihetslengsel og knuste forventninger?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder