MIGRANTER? – For noen grupper, slik som de som tar de mest risikofylte rutene, for tiden den over Sahara og Middelhavet, er andelen som flykter større enn for grupper som «bare» flytter på seg av økonomiske årsaker, skriver kronikkforfatteren. Foto: HANNAH WALLACE BOWMAN HANDOUT / MSF DOCTORS WITHOUR BORDER

Debatt

Fakta i havsnød

Norsk debatt om flyktninger, migrasjon og asylpolitikk må forankres i kunnskap og fakta, ikke i følelser.

MAREN SÆBØ, skribent og Afrika-ekspert

Tidligere ansvarlig minister på feltet, Sylvi Listhaug, har blandet seg inn i kommunevalget med et «meme» om å ikke ta imot båtflyktninger fra Middelhavet. Det har vagt reaksjoner, svaret hennes er å anklage de som er uenige med henne for føleri. Eldreministeren har blant annet fått støtte fra partikollega Jon Helgheim. Begge angriper de organisasjoner som jobber med flyktningespørsmål, og organisasjonen Leger uten Grenser, som deltar i redningsarbeidet i Middelhavet. 

Først, det er faktisk regjeringens politikk å hente flyktninger fra Libya i år. Det er bra at Listhaugs tidligere departement har fulgt opp oppfordringen fra  FNs høykommissær, og har økt antallet overføringsflyktninger fra Libya til 450, av 3000 totalt. Det er bra at det er politisk enighet, både hos opposisjonen og i nesten hele regjeringen om at innsatsen i nærområdene skal fortsette, og prioriteres. Forholdene i nærområdet er fortsatt det som garanterer at vi ikke får en gjentagelse av 2015, da demningen så å si brast, og vi fikk en ukontrollert masseflukt ut av Midtøsten. 

Maren Sæbø. Foto: PRIVAT

les også

Venstre-Trine om Frp-Sivs utspill: – Jeg synes virkelig ikke noe om det

Det er ikke så bra at to sentrale politikere i et regjeringsparti så til de grader spiller på følelser. Både Listhaug og Helgheim tar i bruk en følelsesladet og fordummende retorikk om flyktninger, migranter og organisasjoner som jobber innen feltet. Retorikken bygger på to påstander, den ene påstanden er at de som setter ut over Middelhavet i hovedsak er migranter, den andre påstanden er at redningsoperasjoner bidrar til at det er flere som setter ut. Men denne retorikken hindrer verken at folk legger ut på farlige reiser eller innvandring til Norge. Tvert imot, det er en type retorikk som kan føre til beslutninger som ender med ytterligere lidelser og tap av kontroll med migrasjons- og flyktningstrømmer. 

Så, hva med påstandene om at de som nå krysser Middelhavet, og spesielt den såkalte sentrale ruten fra Libya mot Italia, i hovedsak er migranter? Nettopp noen av de organisasjonene og institusjonene som ofte angripes for «godheten» sin samler tall og statistikk for hvem som beveger seg hvor og når. Dette gjelder særlig det som ofte omtales som FNs migrasjonsbyrå, IOM, og høykommissæren for flyktninger – UNHCR.

les også

Dette flyr ikke, Siv

Andre forsker på hvorfor folk reiser, hvorfor de i mange tilfeller reiser videre når de først har forlatt hjemlandet for et nærområde og hvor de eventuelt ønsker å reises. Vi er også en del journalister på feltet, som dekker flyktningenes og migrantenes ruter underveis. Etter «toppåret» for flyktningankomster til Europa, 2015, har både motivasjoner, ruter og mottak blitt undersøkt.

Det er såpass mye materiale her at det er blitt forsøkt sammenfattet, blant annet av alt nevnte IOM, i rapporten «Push and pull- factors in asylum-related migration». Ved å gå gjennom 150 forskningsarbeider på faktorer som dytter og drar folk til å flytte på seg sammenfatter IOM at det ofte er sammensatte årsaker til at folk legger ut, og at årsaker kan endre seg underveis. For noen grupper, slik som de som tar de mest risikofylte rutene, for tiden den over Sahara og Middelhavet, er andelen som flykter større enn for grupper som «bare» flytter på seg av økonomiske årsaker.

I Afrika for eksempel vil denne siste gruppen, altså rene økonomiske migranter, gjerne holde seg i hjemmeregionen. 

les også

Redningsfartøy fikk legge til kai etter 20 dager

Det bringer oss fram til påstanden om at det er redningsoperasjoner som får folk til å flytte på seg. Både Listhaug og Helgheim ser ut til å antyde at de som driver redningsarbeid i Middelhavet også må ta ansvaret for at mange legger ut.

Dette har man selvsagt undersøkt. Bakteppet er igjen toppåret 2015, da rekordmange startet ferden over Middelhavet. Men på det tidspunktet den store trafikken startet var faktisk redningsoperasjonene suspendert. Etter svært høye drukningstall i april 2015 ble det derimot besluttet å gjenoppta redningsarbeidet. Allerede i 2017 kunne forskere ved Goldsmith College ved University of London presentere rapporten «Blaming the rescuers» hvor de ikke fant noen korrelasjon mellom redningsoperasjon og et økende antall flyktninger og migranter som satte ut. Forskerne bak rapporten, som vanligvis forsker på ulykker til havs, fant derimot at anklager mot redningsarbeidere inngikk i noe de kalte «en forgiftet fortelling» der de ble holdt ansvarlig for et rekordhøyt antall drukninger.

Dette gjorde det i tur enklere for en del politikere å avvise at å redde folk til sjøs var noe man måtte gjøre. Også senere studier bekrefter hovedfunnene. Redningsbåter kan påvirke akkurat når og hvor de som alt venter i Libya setter ut, men det er ikke redningsbåter som gjør at folk er i Libya i utgangspunktet. 

les også

Fortvilelsen brer seg i gresk flyktningleir: – Barna leker i kloakk

Det stemmer forøvrig at antallet som setter ut har gått jevnt nedover de siste årene, men det skyldes andre forhold en tilbaketrekking av redningsskip, blant annet avtaler med libysk kystvakt, økt sikkerhetssamarbeid mellom EU og land som Sudan og Niger, og, selvsagt EUs avtale med Tyrkia i 2015. Men i samme perioden som antallet flyktninger som krysser Middelhavet har gått ned, har andelen som drukner underveis gått opp. I snitt drukner nå altså færre, men reisen er blitt mange ganger så farlig, spesielt langs den sentrale Middelhavsruten, altså den fra Libya og nordover. Det er dette som er årsaken til at både FN-organisasjonene og frivillige organisasjoner ønsker å gjenoppta redningsoperasjoner.

Det er sikkert mulig å komme med innvendinger mot all forskning på feltet, det er sikkert mulig å innvende mot at IOM og UNHCR sammenfatter den, og kommer med anbefalinger på grunnlag av den. Slik folk også tviler på forskningen bak, og anbefalingene fra FNs klimapanel, vil nok noen også avfeie FNs anbefalinger om hvordan man skal håndtere flyktning- og migrantreiser. Men den tilnærmingen har i det minste støtte i forskningen. Det er ikke de som ønsker å gjenoppta redningsoperasjonene som her lar følelsene rå, slik eldreministeren ser ut til å antyde. Det er både rasjonelt og etisk riktig å forsøke å håndtere både migrasjon og et rekordhøyt antall flyktninger.

Alternativet er både hjerterått og står i fare for å undergrave viktige internasjonale prinsipper som også kommer nordmenn til gode.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder