Jens burde gått av

Mannen som ikke tok ansvar

Jens Stoltenberg hevder fortsatt at han tok ansvar ved å bli sittende som statsminister etter 22. juli. Han begrunner det oppsiktsvekkende dårlig i sin nye bok; "Min historie".

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Det er bare massemorderen som er ansvarlig for drapshandlingene. Men spørsmålet etter 22. juli var om noen var ansvarlige for at ikke flere reddet livet. Det var dette spørsmålet Gjørv-kommisjonen ga svar på i sin rapport. Den slo entydig fast at angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret. Og at gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere på Utøya.

Stoltenberg forholder seg ikke til dette svaret. Han fortsetter å holde fast ved at det var riktig å bli sittende. I sin omtale av Gjørv-kommisjonens rapport skriver han overfladisk, i passiv form. Ikke noe sted peker han på konkrete feil han selv har begått, eller ting han har oversett. Fem år etter terroren, og fire år etter den knusende rapporten, hadde jeg ventet at Stoltenberg ville reflektere dypere og grundigere rundt makt og ansvar.

Les også: Stoltenberg vil ikke gå av: – Jeg vil handle

Familien

Han forteller at han vurderte å gå av som statsminister i månedene før rapporten kom. Men ikke på grunn av 22. juli og alt som sviktet i den forbindelse. Nei, hans vurderinger handlet om private forhold. Om livet han levde som statsminister. Ikke om ansvaret han hadde.

Han lurte på om det var politikk han skulle bruke resten av livet sitt til. Og hva med familien, og kona som i grunnen syntes han hadde vært lenge nok i politikken? Var det rett og slett tid for å finne på noe annet? Og ikke minst: Hva var partiet tjent med?

Gjørv-rapporten gjorde valget enkelt for Stoltenberg. Han skriver at dersom han trakk seg etter denne rapporten, ville det blitt tolket som at han trakk seg på grunn av 22. juli. Ingen ville ha trodd ham om han da sa at det var av hensyn til familien.

VG-leder i 2012: VG mener: Stoltenberg bør gå av

Trøstet Norge

Nettopp dette viser tydelig at Stoltenberg aldri har gått fullt og helt inn i spørsmålet om ansvar. I boken skriver han at dersom han trakk seg også ville fraskrive seg ansvaret "for å lære, trøste, handle og iverksette tiltak som kunne hindre at noe slikt skjedde igjen."

Stoltenberg trøstet Norge etter terroren. Han gjorde en solid og viktig jobb i dagene og ukene etter 22. juli. Han traff tonen, samlet nasjonen, og skapte ro. Til da hadde terror vært noe som skjedde andre steder, ikke her. Stoltenberg satte ord på sorgen.

Anmeldelse: Jens Stoltenbergs biografi: Høyst leseverdig

Stemningsbølger

Akkurat da var det dette Norge trengte. Men Norge hadde trengt noe annet før terroren rammet oss. Vi hadde trengt en skikkelig beredskap, systemer som fungerte, organisasjoner som spilte sammen i kriser. Det er statsministerens jobb å sørge for at det viktigste blir gjort først. Den jobben hadde ikke Stoltenberg gjort.

Han skriver om meningsmålinger som viste at et stort flertall ønsket at han skulle bli sittende etter 22. juli. Man trenger ikke lese meningsmålinger for å vite at folk samler seg rundt sine ledere i kriser. Meningsmålinger handler om popularitet. Ansvar handler om noe helt annet enn stemningsbølger.

I det engelske språket har de to ulike former for ansvar; accountability og responsibility. Forsøkt oversatt til norsk handler det første om å ha det overordnede ansvaret, og det andre om å ha det direkte, utøvende ansvaret. Vi har ikke et tilsvarende skille på norsk. Men kjernen i de ulike formene for ansvar er der like fullt. Og det er ingen tvil om at landets statsminister har det overordnede ansvaret for sikkerheten til landets borgere. For at beredskapen fungerer, og for at nødvendige sikkerhetstiltak er satt i verk.

Les mer: Stoltenberg: – Norge har vist styrke etter 22. juli

Knut Storberget

Justisminister Knut Storberget forsto dette. Stoltenberg forteller at justisminister Knut Storberget allerede to dager etter 22. juli ønsket å ta sin del av ansvaret ved å gå av. Storberget mente at det var "politiets og dermed justisministerens ansvar å forhindre terror på norsk jord." Hans refleks sprang ut av det åpenbare: Statens fremste oppgave er å beskytte sine borgere. Det hadde ikke staten klart 22. juli 2011.

PREGET: Justisminister Knut Storberget under en høring i Stortinget etter 22. juli Foto: Helge Mikalsen VG

Stoltenberg sa nei til Storbergets ønske om å gå av. Absolutt nei, som han skriver i boken sin. Storberget måtte fortsette som justisminister. Det står respekt av Storbergets lojale opptreden videre. Han sto i stormen, fikk massiv og berettiget kritikk, men fulgte statsministerens ønske. Storberget har aldri selv fortalt hvilken skvis Stoltenberg satte ham i. Når historien først kommer frem, kommer den ikke fra Storberget. Den kommer fra Jens Stoltenberg, mannen som selv burde ha tatt ansvar og trukket seg.

Alle som fulgte Knut Storberget i denne perioden, så en slagen mann. Stoltenberg skriver: "Da 22. juli kom, ble det for mye for ham. Den glade, lystige energibunten forandret seg. Han ble blek, trist og utslitt".

Les også: Storberget: Jeg beklager

Rasende

Mange nordmenn var rasende etter Gjørv-kommisjonens rapport. De opplevde at svikten i beredskapen ikke fikk konsekvenser for en eneste en av dem som satt med ansvaret. De som gikk, som PST-sjefen, og flere toppledere i Justisdepartementet, oppga alle andre grunner enn 22. juli. Og da Knut Storberget omsider fikk gå av som justisminister, begrunnet heller ikke han det med ansvaret for den mangelfulle terrorberedskapen. Om han ønsket det, kunne han det uansett ikke, all den tid statsministeren insisterte på å ta ansvar ved å bli sittende.

Jens Stoltenberg burde gått av som statsminister etter 22. juli. Når han ikke gjorde det, svekket han våre muligheter til å holde makten ansvarlig. Når statsministeren kan, kan andre også ta ansvar ved å bli sittende.

Kommentar: Flere burde gått av tidligere

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder