MUSLIMERS ANSVAR? Medlemmer av det muslimske Dawoodi Bohra-samfunnet hedret terrorofrene i London mandag. – At muslimske ledere mobiliserer er selvsagt nødvendig, men det er urimelig å forvente at muslimer flest, gang på gang skal markere avstand mot groteske terrorhandlinger, skriver kronikkforfatteren. Foto: AFP

VGs skivebom etter terroren

Der imamene skaper en følelse av fellesskap, slår VGs lederartikkel et slag for splittende retorikk ved å skille muslimer fra resten av fellesskapet.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

AYESHA WOLASMAL, skribent

På lederplass i VG tas det til orde for at fredelige muslimer skal ta ansvar og fordømme den groteske terroren som i økende grad rammer europeiske byer. Lederartikkelen i onsdagsavisen kan i hovedsak leses som en hyllest til 133 britiske imamer som nekter å gjennomføre den rituelle muslimske begravelsen for terroristene bak London-angrepet. En hyllest som er helt på sin plass.

Ayesha Wolasmal.

Det er lett å si seg enig i tilnærmingen til de britiske imamene som med denne handlingen markerer sin avsky og motstand mot de såkalte hellige krigerne. De uhelligjør handlingene, og er en helt riktig og nødvendig handling som understreker alvoret vi står overfor som fortvilte tilskuere i våre terrorrammede samfunn. Imamene står side om side med befolkningen i håp om å sende ut et kraftig signal til terroristene og deres forvrengte religiøse overbevisning.

VG MENER: Viktig markering i London

Men der imamene skaper en følelse av fellesskap slår VGs lederartikkel et slag for splittende retorikk ved å skille muslimer fra resten fellesskapet:

«Det er opp til det store flertall av fredelige muslimer, de som også utgjør den aller største gruppen av ofre for islamistisk terror, å vise at jihadistisk terror ikke har noen plass i islam. Det kan man gjøre med harde, men tydelige utspill som dette fra de britiske imamene, hvor symbolverdien faktisk er meget viktig.»

I etterkant avsamtlige terrorangrep i Europa står kommentatorer og såkalte nett-troll i kø for å kreve tydelige utspill og fordømmelser. Problemet med VGs oppfordring er at den gjør helt vanlige muslimer – sekulære, kulturelle, praktiserende og tvilende – ansvarlige. VG skiller heller ikke mellom tydelighet fra religiøse autoriteter og ledere og resten av muslimene.

VG er så visst ikke alene om dette – det flommer over av hissige debattanter som påpeker muslimenes særlige ansvar. Begrunnelsen er ofte det er muslimenes tro som brukes til å legitimere terroren. Er det virkelig så vanskelig å forstå at verdens raskest voksende religion og verdens 1,3 milliarder muslimer ikke er en homogen gruppe? At tro og religionsutøvelse varierer? At muslimer også er nordmenn og ikke kan ses som en helhetlig og isolert gruppe?

Les videre: Når dørene åpnes for salafismen, tar dens tilhengere seg til rette

Er vi helt ute av stand til å forstå at norske muslimer kan ha mer til felles med Leo Ajkic og Jenny Skavlan enn med London-terroristene? Det stilles særkrav til «vanlige» muslimer som om disse har noe reell makt eller innflytelse over voldelige terrorister. Eller som en britisk komiker sa det: «Jeg kan så vidt få kjæresten min med på fotballkamp, hvordan i all verden skal jeg få slutt på terror.»

At muslimske ledere mobiliserer er selvsagt nødvendig, men det er urimelig å forvente at muslimer flest, gang på gang skal markere avstand mot groteske terrorhandlinger. Det bør være en like stor selvfølge at muslimer har like mye i mot terrorhandlinger som alle andre. VGs lederartikkel minner mer om en svært uheldig mistenkeliggjøring enn noe annet. For satt på spissen, er det nesten som å si at muslimer flest er skyldige, at den som tier, samtykker. Den som tier har kanskje ingenting å si. Men den som tier kan likevel sørge.

Ideen om at muslimer har et særlig ansvar er skadelig. Den splitter befolkningen og ekskluderer muslimer fra det store, demokratiske felleskapet. Et felleskap der de aller fleste er opptatte av de samme verdiene, enten det er likestilling, ytringsfrihet eller trygge samfunn. I en tid der fremmedfrykt og polarisering går hånd i hånd med terrorangrep, må vi som samfunn stå samlet mot en felles fiende. Det er ikke naivt, men helt nødvendig.

Kjetil Hatlebrekke, førsteamanuensis ved Forsvarets etterretningshøgskole skriver følgende i sin doktorgradsavhandling:

«Å forstå terrorisme som et praktisk og ekstremt politisk instrument er utilstrekkelig. En må også forstå den gjensidige natur som eksisterer mellom trusler og trusselforståelse, og den frykt terror skaper. Kraften og effekten i terrorisme er drevet av frykt. Målene velges og angrep gjennomføres for å øke vår frykt, og dermed lamme kollektiv tenkning og sunn politisk debatt i frie samfunn. Dette innebærer at angrepene i seg selv ikke bare er instrumentelle. De tjener også et høyere, mer ødeleggende og skadelig formål; de søker å undergrave sunn og kreativ samfunnsdiskurs. Resultatet er kognitiv lukking og diskurssvikt. Trusselforståelse er derfor utfordrende, siden trusselforståelsen i seg selv er offer og et mål for truslene den søker å forstå.»

Vi kommer ikke til å lykkes med terrorbekjempelse dersom vi ikke innser at det ikke er et «muslimproblem», men et samfunnsproblem. Vi kommer heller ikke til å lykkes som samfunn dersom vi stiller andre krav til muslimer enn til majoritetsbefolkningen.

Mye er sagt og skrevet om radikalisering og hvilke tiltak som skal til å for å redusere trusselen. Det er likevel viktig å understreke at så lenge det finnes radikale islamister iblant oss, så er det noe storsamfunnet i sin helhet er preget av. Trusselen er like stor for alle som ikke tilhører islamistenes rekker. Derfor er det svært viktig at mediene utviser aktsomhet i sine samfunnsanalyser og vurderinger.

Som en av de viktigste institusjonene i et demokratisk og liberalt samfunn har mediene et betydelig samfunnsansvar. De skal opplyse, avdekke og undersøke, og beskytte enkeltpersoner og grupper mot overgrep og forsømmelser.

Media skal holde makten ansvarlig og sparke oppover. Ikke nedover.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder