ASSADS SYRIA: VG fikk pressevisum til de regimekontrollerte områdene av Syria. Bildet er tatt i Jobar ved fronten mot det beleirede Øst-Ghouta. Foto: Harald Heden, VG

Kommentar

Journalist under nåde

DAMASKUS (VG) Den siste måneden har jeg vært på oppdrag i Syria og Iran. Der var jeg prisgitt hva regimene ville vise.

Ingeborg Huse Amundsen
Midtøsten-korrespondent i VG
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

I de to lukkede, autoritære landene setter sensur og selvsensur en effektiv stopper for kritisk, uavhengig presse. Det fikk fotografkollega Harald Henden og jeg erfare.

I Syria kunne vi ikke gjennomføre ett eneste intervju uten å be om lov fra Assad-regimet. Vi kunne ikke dra noe sted uten å være ledsaget av en tolk (les: påpasser) fra pressedepartementet.

Vi ble nektet tilgang til krigssoner som Idlib. Da vi besøkte fronten mot beleirede Øst-Ghouta, ble vi kjørt vekk av militæret etter kort tid. Noen dager senere, etter iherdig søking, fikk vi besøke barnesykehuset i Damaskus, der evakuerte fra den herjede forstaden får behandling.

les også

VG møtte evakuerte fra syriske Øst-Ghouta: – Vi er konstant redde

FN kaller Øst-Ghouta «lidelsens episenter», men sykehusdirektøren benektet at innbyggerne der lever i nød. Denne mannen sto konsekvent ved min side da jeg forsøkte å intervjue mødrene til de syke barna. Det samme gjorde tolken fra presseministeriet, og fem-seks andre leger og sykepleiere. På et tidspunkt tok sykehusdirektøren like godt over hele intervjuet.

På reise til landsbyer i Hama-provinsen, som nylig var blitt gjenerobret av regimet, var oppbudet enda mer absurd: På vandring gjennom ruinene ble vi flankert av den lokale pressesjefen ikledd dress, hatt og spisse pensko, i tillegg til landsbyens kommunesjef og et knippe av hans nærmeste menn.

Hva tenkte de vi snakket med? Hadde de lyst til å fortelle oss noe, som de ikke våget, eller uttalte de seg fritt? Det var umulig å vite.

les også

VG i Syria: Slik ser det ut etter Assads gjenerobringer

Før vi kom til Syria, hadde vi tilbrakt en uke i Iran, som var preget av omfattende regimekritiske protester. Da vi gjorde intervjuer på gaten i Teheran, stoppet forbipasserende opp for å overhøre hva som ble sagt. Ved én anledning ble vi filmet. Vi aner ikke hvem disse menneskene er eller hva de ville.

les også

VG i Iran: Derfor tok folket til gatene

Også i Iran var vi pålagt å jobbe med en tolk som er godkjent av myndighetene – denne gangen via et privat mediebyrå som alle utenlandske journalister må melde seg til. Tolken var overraskende liberal og viste oss deler av Iran vi aldri hadde trodd vi skulle få se.

les også

Konservative Iran rammet av narkotikaepidemi

Like fullt hadde jeg følelsen av å bli kontrollert. Intervjuavtalene måtte gå via mediebyrået. Da jeg ba om å få møte en navngitt menneskerettighetsaktivist, fikk jeg til svar at det var «forbudt» å intervjue henne. Men da jeg ba om å få myndighetenes perspektiv, ordnet de avtale på et blunk.

Det er problematisk å jobbe under andres nåde. Men alternativet er ikke å dra til land som Syria og Iran. Regimenes virkelighet er også verdt å vise frem.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder